I år som i fjor hadde vi i CKH en egen særpulje i dette rittet, og som i fjor hadde vi et tidsmål om å klare det på under de smått magiske 6 timene. Vi var på forhånd 32 påmeldte, men tre stykker skulle bare starte sammen med oss og ta det som en tur. Disse tre trakk seg like før på grunn av sykdom, og av relasjonsmessige årsaker førte det også til at en av de 29 som skulle være med på laget trakk seg. Dessverre var det ikke slutt med det, for på grunn av sykdom fikk vi også ytterligere 4 frafall, så på startstreken var vi redusert til 23 menn og Grethe. Så viste det seg at Grethe heller ikke hadde vært helt frisk natten før, men tøff som hun er så stilte hun likevel til start. Hun kjente imidlertid kjapt at dette ville bli en tung reise, og valgte derfor den fornuftige løsningen å snu etter en kilometer, og heller haike med bussen vår til mål. Det var derfor en 23 mann sterk gjeng som rullet avgårde på vei inn mot første bakke, som er Høiekleivene, og åpningsfarten var temmelig eksakt på planlagt skjema (som var en massert og justert versjon av fjorårets sporlogg). Begge kapteinene hadde skjemaet innlagt på GPSene sine, og kunne til enhver tid se hvordan vi lå an. Vi var derfor ikke avhengige av å sjekke tiden på gitte kontrollpunkter, vi visste hele tiden hvordan vi lå an. I Høiekleivene kjørte vi med låst rulle, og tempoet ble lagt eksakt på skjema. I bunnen etter Høiekleivene skiftet vi ruller, og på det tidspunktet lå vi noen få sekunder bak skjema. Den neste bakken er opp til Sandrip, og her begynte vi å tape noen flere sekunder, men ikke mer enn at det fremdeles kunne justeres. I denne bakken begynte de første å slite litt, men ørlite wattoverførsel gjennom en hånd på ryggen og mental styrke gjorde at hele gjengen var med over toppen. Videre er det for det meste ganske flatt i milevis, og rullene gikk i grunnen fint, men vi tapte jevnt og trutt noen sekunder til skjemaet. Stemningen var likevel god, og da vi etterhvert fikk tørr asfalt under hjulene, og så glimt av blå himmel var det nesten på grensen til litt munterhet. Dessverre var det noen som begynte å få det litt, og måtte legge seg bak den bakre rulla for å forsøke å hente seg litt inn igjen. Kampplanen var å kjøre med to ruller i hvert fall frem til matstoppet, men vi fant ut at det ville være bedre med en rulle og sekk, så da slo vi sammen rullene. Sekken besto på dette tidspunktet av et par-tre mann, og Jan Erik tok på seg jobben med å styre og passe på sekken. En stund etterpå oppdaget rulla at vi hadde mistet hele sekken, og kapteinen i rulla ble veldig i villrede om hva vi da skulle gjøre, men siden det ikke var lenge igjen til vårt planlagte stopp, så fant vi ut at vi uansett skulle kjøre dit. Vi fikk senere vite at det var et teknisk problem som gjorde at vi hadde mistet sekken På stoppestedet hadde vår eminente ledebilsjåfør Jammi satt opp kassene med fulle flasker, og sto klar med energibarer til de som ville ha. De som trengte avtrede på naturens vegne gjorde det, men som lag fremsto vi mest som hodeløse høns. Det var i grunnen ganske kaotisk, og plutselig var det noen som uten kapteinens godkjenning begynte å hyle og skrike om at vi måtte komme oss avgårde, og så gjorde de bare det. Laget var dermed plutselig redusert fra et lag til en gjeng med totalt uorganiserte syklister langs veien. Dette tapte vi grådig mye tid på, for det gikk minst et par-tre kilometer før vi igjen hadde fått samlet troppene, og de siste hadde nesten slitt seg ut på å komme opp igjen. La oss bare konkludere med at her har vi et åpenbart forbedringspotensiale.... Etter matstoppet ble det tydelig at mange begynte å bli grådig slitne, og en ny sekk ble dannet (vi måtte jo ha en sekk, og vi hadde mistet den første vi hadde). Denne nye sekken økte forholdsvis raskt i størrelse, og da vi kom ut på hovedveien igjen etter partiet på østsiden av Åraksfjorden så var det flere mann i sekken enn i rulla. Vinden var heller ikke i år vår venn, og vi hadde for det aller meste motvind. Legg så til våt veibane og lav temperatur og slitne bein, og du har oppskriften på å få en stor sekk. Frem til dette tidspunktet hadde vi kjørt forbi mange av de tidligstartende puljene, men nå ble vi omsider tatt igjen av en raskere pulje som hadde startet etter oss. Til vår store glede oppdaget vi at vår tidligere sekkefører Jan Erik (og en av lagets sterkeste menn) hadde fått haik med det forbikjørende laget, og dermed var han plutselig tilbake hos oss. Det gav litt ny giv i rulla, og selv om 6-7 mann ikke er allverden, så var det i det minste en rulle. Dessverre holdt det ikke så lenge før rulla ble mer og mer redusert, og da vi var nede i en rulle på fire mann med rundt 4 mil igjen til mål, så tok en av kapteinene en sjefsavgjørelse og satte seg foran alene og dro. Inn mot Byklebakken var det mye trafikk og mange grupper vi skulle kjøre forbi. Det var også en hel del biler innimellom disse gruppene, og det kostet oss en del ekstra tid. Det var forsåvidt ikke så farlig, for på dette tidspunktet var vi så langt etter skjema at vi uansett var sjanseløse. I Byklebakken holdt vi et anstendig tempo, og vi hentet inn litt tid her. Strekningen inn til mål herfra ble en fryktelig kald og våt opplevelse, for her hadde det regnet kraftig før vi kom, og temperaturen var kun noen ytterst få grader over det punktet der vann blir til is. En av arrangørens ledebiler fikk det for seg å legge seg inn mellom vår egen ledebil og oss, og han holdt nok periodevis en noe kortere avstand enn reglene sier, og det er vi takknemlig for. Til slutt var det 17 stykker som trillet over mål til sluttiden 6 timer, 10 minutter og 20 sekunder, og gleden var påtagelig over å være ferdig. Etter en varm dusj var stemningen i bussen på vei hjem helt upåklagelig. Syklister er velsignet med en utpreget mangel på langtidsminne, så vi glemmer fort at vi frøs og var kalde og slitne. I år som i fjor velger vi å skylde på forholdene for at vi ikke nådde målet. :-) Grethe tok noen bilder da vi gikk over mål: Resultatlisten er allerede ute hos turritt.com, og også hos Ultimate.
KCK har lagt ut bilder her, og fotograf Tor Erik Schrøders bilder ligger her. I skrivende stund er det ikke så mange bilder der, men det kommer antakelig flere. Det ligger per nå ett bilde av oss, og det er i Byklebakken. Til sist vil vi rette en stor takk til Jammi, som kjørte ledebilen vår (og dette hadde han talent for), og vi vil også takke bussjåfør Sverre Bårdsen som også i år tok jobben med å befrakte oss. Det er virkelig en mann med godt humør. :-) At disse turene blir en realitet må vi i høyeste grad også takke Steinar Hetland og Børge Stakkestad for, det er de som har gjort hele jobben med å arrangere det hele for at vi andre skal få sykle. Comments are closed.
|
Details
PåmeldingerHovedsponsorerØvrige sponsorer
Arkiv
January 2022
|