Da var tiden der for å teste en skikkelig langt ritt. 39 «gale» personer skal starte ut fra Trondheim 16.06 kl 06.00. Galskap!? Ja, på mange måter var det absolutt det! Dette er en utfordring vi tok som et lag, men som til syvende og sist handler om du får i deg jevnlig med næring, hvilke «vondter» du får og hvordan hodet takler at syv timer ikke er halvvegs. Jeg, Frode, Bjørn Erik, Steven og Helge kjører «Flågebussen» med henger som er fullt til randen av sykler, fra Tysvær torsdag ettermiddag. En meget fin stemning og humøret var på topp. Det var mye humor og latter hele vegen til Trondheim. Allerede i Etne er det store ting på gang…Eksosen detter av på veg ned fra Fikse. Gud bedre meg som vi lo! Det var et skrammel da den ene delen lå og skrapte nedi asfalten og vi måtte ta en liten stopp for å fjerne potta. Det gikk bare en liten mil til før neste del datt av og vi fikk en meget grom V8-lyd i «Flågå»;) Det ble mange mil, mange historier og ekstrem mengder med nøtter, sjokolade og annet kliss for å bunkre lagrene for sykkelturen T-O. Tre av oss skulle sykle og hadde “alibi” for denne fråtsinga. Jeg er litt mer usikker på om det var like fornuftig inntak av kalorier for de to som skulle være i støtteapparatet, men vel fortjent var det uansett;) Overnatting på veien oppover tok vi i Fagernes. Fredag kjørte vi videre over Valdresflya der vi skimtet snø og over Dombås og Dovre var det vind på opp mot 23 s/m. Godt det ikke var denne dagen vi skulle sykle! Vel fremme på hotellet i Trondheim. Vi har litt tid før det er “smøretid”. Roy Martin Øyjord, også kjent som «skakkelaksen» hadde laget eget brød, smør og laks/ørret til hele gjengen. Alle fikk anledning til å smøre seg et helt brød til niste. Fantastisk. Det var også hjemmelaget, kjeks, energibarer og mye annet snadder vi kunne pakke i kassene våre. Stemningen var spent og litt fylt med angst hos noen. Enkelte begynte å skjønne hva vi skulle til med. 543 km er sykt langt! Jeg selv hadde ca 220 km som den lengste turen før T-O. Jeg gledet meg stort, antagelig for at jeg er en idiot som ikke skjønner hvor langt dette er;) Viktig å nevne er støttemannskapet vi hadde på vegen. Vi hadde fem biler med oss og vi skylder dere alle en stor takk for en fantastisk support hele vegen! Tusen takk!! Lørdag og rittdag. Kongen og Cansellara er selvsagt oppe til første expresslag kjører ut fra Trondheim klokken 04.00. Vi andre kommer dinglende ned til frokost like før 05.00. Alvoret nærmer seg men humøret er på plass! Pissestopp og siste forberedelser før start. Vi sykler bort til startområdet. Alle er klar. Jeg kjenner en trang til at jeg må «pisse» igjen. «Helsikke, jeg pissa jo nettopp». Drit i det sier de andre. «Det er bare startnerver». Det kan nok stemme tenker jeg og prøver å glemme hele pissinga. Ut av Trondhjem merker jeg at jeg skulle tatt meg tid til å pisse. Etter ca 30km kommer det en liten bakke, jeg slenger meg av sykkelen og får tømt tanken. Lasse ser sitt snitt til det samme, men han er jo tilbake på sykkelen før jeg er halvferdig. Jeg må tråkke hardt for å ta igjen feltet. Nesten 11 minutter i sone fire tar det før jeg har hentet de inn igjen. En kraftanstrengelse jeg skal få merke mot slutten av rittet. Under de minuttene er det mange vonde tanker som kommer. «Ka pokker har jeg gjort nå. Pissa liksom, er dette det første rittet jeg må bryte for at jeg ikke fikk tømt tanken skikkelig før start…?» På et langstrekk ser jeg plutselig gruppa og jeg skjønner at jeg skal klare å hente de inn. Etter jeg har klart å hente de inn går det ca to mil før første punktering. Hadde jeg bare holdt meg litt til så hadde jeg spart mye krefter. Ole er også pissetrengt. Han velger å ikke stoppe. Han gjør blant annet et forsøk på å legge seg helt bak for å prøve å pisse rett i bib’en, noe som ikke er så enkelt som det kan høres ut som. Vi nærmer oss første stopp som skal komme rundt 10 mil. Gruppe en legger seg i front og jeg og Cansellara ligger helt i front I vinden. Vi blir liggende veldig lenge og det føles som en evighet. Pulsen går igjen gradvis opp i sone fire før vi må ta en liten rokering med Bjørn Erik og Frode de siste minuttene før stoppet. Den som er mest glad for denne stoppene er uten tvil Ole. Sjelden har jeg sett noen komme seg så raskt av en sykkel og få røsket ut «snabben» for å gjøre sitt fornødende. Opp gjennom Drivdalen går det relativt rolig før det igjen er stopp på Hjerkinn og høyeste punkt. Herfra og over Dovre går farten mye opp. Det er sterk motvind og skiltene som angir styrken viser 11 sek/m på det ene målepunktet. Det settes et forykende tempo og spesielt gruppe en merker kjøret. Like før den kraftige nedkjøringen til Dombås er vi kun 8 mann igjen i rulla (av 20). Nedover mot Dombås kjører Kapteinen og Ansgar hardt for å holde farten oppe. Det går så fort at det er store sprekk i feltet før vi samles igjen i Dombås. Nedover Gudbrandsdalen går det fort og det er god stemning før gruppe en igjen begynner å miste folk til «sekken». Etter vert går vi over til en rulle. Vi nærmer oss Lillehammer og Mjøsa. Mjøsa er visst nok en innsjø, men den er så stor at Høyviken etter vert finner ut at dette slettes ikke er en innsjø men rett og slett «Mjøsalågen». Det er fortsatt litt stemning i gjengen men den synker etter hvert som vi begynner å innse at Mjøsa er vanvittig stor. Fire timer tar det før vi «knekker» skiiten! For min del blir det en liten tur bak i sekken. Jeg hadde en periode like før Lillehammer der jeg ikke klarte å spise nok og får svi for det nå. På knappe 400 km må jeg en liten tur bak i sekken for å få i meg mat. Ingenting smaker lenger men får dyttet ned noe og går frem igjen etter ca 1 mil. Jeg begynte å få problemer med venstre kne på rundt 300 km og dytter nedpå Ibux og Paracet.
Det verste er unnagjort. Like før Minnesund og siste stopp kjører «flågå» forbi oss opp en bakke. Plutselig kommer en politimotorsykkel etter de. Den sakker ned og gir tegn til at de skal kjøre til siden etter bakken. «Flågå» gir da gass og uten eksos er det en grom lyd og et svart skylag som blir lagt rett over politimannen. Vi kan trykt si at stemningen lettet i gruppa da. Fra Minnesund letter stemningen igjen. Målet er plutselig ikke så langt unna. Mjøsa er virkelig en psykisk utfordring. Nå begynner farten å gå opp igjen. Høyviken er i slaget. Det er tut og kjør og flere kommer frem fra sekken for å bidra de siste 8-9 mila. Tempoet blir høyt og stemningen stiger. Flere begynner å tenke på tidligere klubbrekord 16.26. Dette er virkelig innenfor. Målet vårt på 15.45 ble vanskelig, men en tid under tidligere klubbrekord vil være svært akseptabelt med 2-11 sek/m motvind omtrent hele dagen. Like før vi runner 500 km begynner jeg virkelig å kjenna at pulssone fire ikke har noe med dette å gjøre. Jeg er plutselig helt tom. Perioden uten at jeg fikk i meg mat begynner å gjøre seg gjeldende. Jeg siger bak i sekken meget skuffet over å legge meg bak der igjen. Lagrer er fullstendig tomme og det jeg har plutselig problemer med å henge på halen av sekken. Jeg begynner å tenke om jeg i det heletatt klarer å henge med inn. Det går en mil og to til. Jeg skjønner det er manko på næring men det er ingenting som frister før Einar Ørke tilbyr meg en «smågodtting» av lakris og bringebær. Jeg får et par sånne og matlysten eksploderer. Jeg får lyst på alt og spesielt nøtter og GEL! Jeg har bunkret lite gel og nøtter på den siste stoppen, jeg tok det meste ut siden jeg ikke hadde spist noe av det tidligere. IDIOT!! Det sier seg selv at på slutten er det gel som er tingen. Jeg spiser vertfall alt jeg har igjen i lommene og de begynner så smått å hjelpe. Jeg blir liggende bake til like før mål. Jeg tørr rett og slet ikke gå frem i frykt for at oppturen bare er en blaff men må frem den siste kilometeren. Der får jeg kjenne på den elektriske stemningen av adrenalin og vi ruller over mål på tiden 16 timer og 15 minutter. Jeg er litt skuffet over meg selv for å ikke ha klart å bli med i fronten de siste 45 km og tenker automatisk når vi krysser mållinjen at dette er nok ikke siste gang jeg sykler dette rittet, men det blir antagelig noen år til neste gang. I målområdet er det en helt vill, ekstatisk stemming over det som vi opplever som en vanvittig prestasjon i de forholdne vi hadde. Tenk hva tiden kunne blitt med tilsvarende medvind…? Under turen opp til Trondheim og på turen ned til Oslo på sykkel ble det spist mye. Det er jo viden kjent at det som skal inn må også ut. Dette fikk vi det mye løye med under turen. Høyviken kom da med uttrykket «Jeg har en bever som vil ut». Frode Høyviks uttalte; «det blir først et problem når bevere får neglene på utsiden»! Regner med at alle skjønner hva dette er? Flere fikk kjenne dette hard på setet denne lørdagen. Heldigvis var det ingen som slapp sneglen ut og beveren ble godt bevart i varmen til passende tømmested;) Takk for turen folkens!
0 Comments
Rittrapport så langt i høst fra Morten Storesund
Meldte meg på Lysebotn – Bryne i Mai for å ha ett stort ritt å trene mot, dette rittet krevde også at vekta holdes nere gjennom sommeren. Kjørte mitt tøffeste bygge program fra 18.juni – 05.aug og satte watt og watt/kg rekorder de siste ukene. Hadde 5 hviledager frem til Lysebotn, men må si jeg var svært skeptisk på form på rittdagen, følte meg tung. Heldigvis var det sol og nærmere 15 grader så tenkte det ble en fin tur uansett resultat, uken før meldte det 20mm nedbør på rittdag. Det var ikke vanskelig å se at det var flere som hadde litt større ambisjoner enn meg i pulje 1, jeg hadde med meg 2liter drikke, 10 gels og verktøy i tilfelle punktering. De fleste andre hadde en 0,5liter flaske og ett par gels, noe som er mulig med langing og følgebil. Starten gikk og feltet ble strukket ut fra første sekund, jeg var forberedt på at masterbilen skulle kjøre rolig inn til bakken så kom litt dårlig ut, men jobbet meg fort opp til teten når bakken startet, det tok ikke lange tiden før ett par gikk i brudd og en nimannsgruppe som jeg lå i kjørte jevnt hardt oppover og det var rett rundt terskel for min del. På toppen klarte en å kjøre oss inn mens vi tok igjen en og var da 11 mann med 3 mann i brudd forann oss. Nedover ble jeg litt skeptisk til forhjulet da det lagde litt ulyder og en del vibrasjon, er i tillegg litt forsiktig utfor så her mistet jeg 30 sekunder til gruppa mi på det meste, men dette klarte jeg heldigvis å hente inn igjen. Fra 3 mil til 7 mil så kjørte gruppa godt og vi hadde god flyt i rulla, men så startet den ene utskytingen etter den andre frem til 2 stk fikk gå, og da stoppet resten helt opp. Sandnes og Stvg hadde nok i brudd og da var det opp til TOSK/CKH å holde farten oppe. Ett par mil senere så begynte vi å hente inn på teten og da ble det nok noen overivrige fra Sandnes som ble med å kjøre igjen. Etter 3 mil var alle 14 samlet og nå var det rykk og napp frem til Sandnes med 11 av 14 mann fikk to avgårde, deretter følgte enda to fra sandnes før jeg selv klarte å kjøre i fra. Fikk da en veldig fin 5.plass som jeg er veldig fornøyd med. Tirsdag 14.08 Bømlo fellesstart Dette rittet passer meg veldig godt, men var ekstremt tungt etter Lysebotn – Bryne og hadde ikke forventet gode bein her. Heldigvis så var beina mye bedre enn forventet og klarte å komme meg i brudd to ganger, siste bruddet holdt til aent siste bakke hvor jeg støtet i fra og fikk 1.plass. Søndag 19.08 Stord Rundt. Mye støting frem til rundt 20 min ut i rittet, her kom jeg og vinner med i bruddet som vi (han) holdt helt inn. Ble en fin tredjeplass og mitt lengste brudd i år som holdt helt inn. Jeg ble tvungen til å ligge først siste 4 min, så da var det dessverre ingenting igjen i spurten siste 5 sek. Rune Vidar har nok en gang vert på tur med sykkelen og velger igjen å underholde oss med en rittrapport.
Endelig Helterittet igjen! Et mareritt med 2700 høydemeter fordelt på 100 km og en nedkjøring helt på slutten som for alvor kan sette deg ut av spill i laaang tid hvis du kjører ut av løypa… Likevel sier jeg faktisk endelig! Det er noe med dette rittet som virkelig gjør at flere vil tilbake til “helvete i skyggens dal”. En uimotståelig trang til å klatre i bakker som gir en mestringsfølelse som en ikke finner i andre ritt. Når masterbilen slipper feltet på Miland før første klatring på 750 høydemeter, er det ikke et vanvittig tempo for å komme i posisjon som gjelder, men heller å bli passe varm før en skal finne sitt passende tempo opp den seige bakken. Kampen mot seg selv er i gang. Selv om dette er den korteste av de to store bakkene så er det nok denne de fleste synes blir hardest. Det er den som er brattest og det er den som kan gjøre resten av rittet til et endeløst mareritt hvis en ligger for “høyt” og for lenge i rød sone. Etter klatringen kommer en helt magisk følelse der en har en panoramautsikt til Gaustatoppen og et terrengparti og nedkjøring som gjør at en kjenner på de ulike aspektene dette rittet tilbyr, samtidig som en får hentet seg inn igjen før neste klatring på 1150 høydemeter fra Atrå til Kalhovd. Dette er en slakere klatring med flere flate strekk og noen kortere nedoverbakker. Fortsatt et slit og en kamp mot seg selv men en mer overkommelig bakke som varer i halvannen til to timer. Belønningen kommer på Kalhovd. Hardangervidda! Det er noe helt spesielt å få lov til å sykle i den naturen midt oppe på Norges tak. Er en heldig og kommer i en gruppe med flere kan en få en meget god tid over vidda. Etter syv, åtte mil får en igjen Gaustatoppen og denne gang rett i front. Nedsyklingen gjennom 18 serpentinersvinger ned under Krossobanen er en opplevelse og noe de fleste synes er “knallkjekt”. Ca 850 høydemeter forseres nedover på seks til åtte minutter! Bare pass på å ha gode bremser og helst relativt nye bremseklosser. Dempegaffel er også å foretrekke! Fra CKH var vi åtte stk som reiste opp i år inklusiv Lars Granberg som stiller i Norgescupen. Noen lå på hotell eller vandrerhjem midt i Rjukan og andre lå på Gaustablikk. Jostein Torstensbø valgt å kjøre opp på morgenen/natta rittdagen. Respekt! Han får tiden 4:19:07 og en 4. plass i sin klasse (M55-59år). Meget respektabelt og gratulerer! Lars vinner rittet og setter løyperekord på 3:29:58. Den tiden er så rå at det vanskelig kan forstås at det er mulig! Helt rått Lars og gratulerer nok en gang! Løyperekorden ble senket fra i fjor med nesten 8 minutter. Det må også nevnes at det var noe bedre vindforhold i fjor som er av stor betydning oppe på Hardagervidda! Med denne seieren leder nå Lars norgescupen sammenlagt. Fortsett i samme sporet så blir det NC-gull Lars! For min del har jeg bestemt meg for å gå noe hardere ut i bakkene enn tidligere. Jeg legger meg godt inn i rød sone og holder meg der opp alle 750 høydemeter. Den første bakken er ikke laget for oss som er noe tyngre og det gjør at jeg ikke klarer å holde ledergruppen som består av 17 mann (muligens noen fra masterklassen der). Jeg blir liggende noe bak men “maler” på i eget tempo. På toppen er jeg helt alene men tar igjen en Christoffer som kjører i masterklassen. Han skal det vise seg at redder meg denne dagen. Oppover Milandsbakken merker jeg mer og mer knirk fra pedaler/krank. Jeg skjønner ingenting. Både pedaler og krank ble nøye smurt noen dager i forveien. Dette blir verre og verre og jeg begynner å irritere meg skikkelig! Aller helst skulle jeg bare stoppet opp og gitt beng og syklet ned igjen men jeg har til dags dato aldri brutt et ritt! Ned stipartiet merker jeg at noe ikke er helt som det skal med høyre krankarm, eller er det pedalen det er noe galt med…? Det er krankarmen som er løs. Først kommer en lettelse over at det ikke er smøringen det er noe galt med, det er bare en skrue som ikke er blitt “teitet” til skikkelig. Plutselig slår det meg at jeg ikke har verktøy til å fikse dette med meg! “Idiot!” Jeg begynner å stresse, det er langt ned til teknisk nede på Atrå. Jeg vil tape mye tid hvis jeg skal ta hensyn til dette i den kraftige nedkjøringen som kommer. Etter stipartiet blir det en liten flate. Jeg og Christoffer får hentet pusten litt og jeg forklarer mitt problem. “Jeg har et lite verktøy i drikkesekken” sier han, “mulig det er 10mm unbrako der”. Et kjapt stopp, han gir meg verktøyet og sykler videre. Jeg famler og leter febrilsk etter den største og jaggu er den der! Kjapt på sykkelen igjen og “bongass” for å ta igjen Christoffer nedover mot Atrå. Under den korte stoppen min har tre stykker tatt meg igjen og fra Atrå begynner vi å ta igjen flere og flere oppover mot Kalhovd. Noen kilometer fra toppen tar vi igjen en gruppe på 6-7 stk inklusiv 3 stk fra elitegruppa og på Kalhovd er vi 17-18 stk som etter hvert får i gang en brukende rulle. Mange vil ikke bidra men en av karene fra eliten er tydelig at skal du være med så får du bli med i! De fleste bidrar så godt de kan og vi har en noenlunde fungerende rulle frem til siste skikkelige motbakke og løypas høyeste punkt. I denne bakken kollapser hele rulla og det blir full strekk. To karer drar litt og litt fra. Jeg velger å ikke følge de da noen rykninger i beina fra kramper som antagelig skyldes for lite væske. Vi blir tre stykker herfra og inn til mål. Får en 12. plass i rittet og 2. plass i min klasse (M40-44år) og tiden 4:03:18. Må være godt fornøyd med det, da det var mange “lettvektere” av de foran;) Bjørn Erik (Fagerheim) tar en 2. plass i sin klasse (M30-34år) og viser virkelig en fin fremgang! Han er midt i sin beste alder, får bedre og bedre resultater og trener mye rolige turer. Det viser at det er mange måter å bygge god form på. Oddmund Medhus, Kjell Gunnarshaug og Jens Kristian Holberg fullfører på tider noe over 5 timer. Godt gjennomført gutter! Da vi etter hvert kommer i mål sitter en rolig Lars sammen med Kristine (kjæresten). Vi blir sittende og det blir en fin sosial sammenkomst etter hvert som det kommer flere CKHére i mål. Vi begynner etter hvert å bli litt bekymret for at Torgeir (Lilleskog) ikke har kommet i mål. Vi ventet han inn rundt 4:30, men 5 timer er passert og vi sjekker eqtiming´s live feed. Han er på toppen av Krossobanen. Lettere bekymret venter vi. Det tar lang tid før han endelig får ny passering på “krossobanen nedre”. Heldigvis nede derfra og vi ser han snart i mål. Han ser ikke nevneverdig skadet ut så vi antar han har hatt tekniske problemer. Han ruller bort til oss og setet ser da merkelig ut? Han forteller om et fall over brua på Kalhovd, der sykkelen fyker i gjerdet og knekker setet og styret. Han selv slipper unna med lettere skrubbsår heldigvis. Sykkelen får en reperasjon av en lokal. Det ender med at de må skru av setet fra denne lokale og sette på Torgeirs sykkel, ikke ideelt men en ok løsning for å kunne fullføre. Styret må også fikses litt på. De prøver å skru av styret fra denne lokales sykkel men det går ikke helt. De ender med at de taper styret sammen med gaffatape på beste Mcgyver vis og Torgeir kan sykle til mål. At han i det hele tatt tør å sette utfor Krossobanen med den løsningen og stiv gaffel er beundringsverdig! Helterittet er igjen gjennomført og vi håper at mange vil bli med oss på turen til neste år. Rittet er spektakulært, litt annerledes (med veldig lange bakker) og veldig godt gjennomført fra arrangør. Det eneste vi savner er varm mat (lapskaus) i målområdet. Takk for turen folkens. Steinsvikrittet neste! |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |