Vi var en gjeng med jurister, ingeniører, ledere, gamle og overvektige, MEN mestere når det gjelder å dra på innholdsrike sykkelturer rundt om i Europa. Nok et år er gått og nok en Klassiker stod for tur. Den 4. i rekken. Fra før hadde gruppen vært igjennom Paris-Robaux (uten meg), Flandern Rundt, Liege – Bastone – Liege og i år altså Grand Fondo Il Lombardia. «De fallende løvs ritt» Årets Klassiker Il Lombardia blir ofte regnet som den tøffeste på grunn av sine tøffe klatresegmenter med bl.a. «Madonna del Ghisallo, Muro di Sormano og Civiglio. Det ble bestemt at det ble Italiatur på oss i år, etter noen år i Belgia. I april bestilte jeg plass. Så da hadde jeg 2 mål jeg skulle trene til i 2018. Dem som har lest min forrige rittrapport vet jo hvor flink jeg var å trene til Jotunheimen Rundt. Dahhhhh….Jotunheimen Rundt gikk jo over ALL forventning, skulle egentlig ikke gå. Dessverre for meg ble jo det enda en unnskyldning til å ikke trene for mye fra Juli og fram til denne helgen 14. oktober. Det ble med en langtur til Florø og en test av Tysværrittet, som ble beholdningen på raceren før Grand Fondo Il Lombardia. Vi fro fra Helganes fredag klokken 07.20. Ruten gikk via Oslo og Frankfurt før vi landet i Milano. Der hadde vi leid oss 1 varebil og 2 personbiler og kjørte ca. 35 minutter nord til Como (start og målbyen for rittet). Vi kom fram så tidlig at undertegnede og Andreas Lokna tok oss en tur ut på sykkelen for å kikke oss litt rundt. Vi endte jo selvfølgelig opp med å sykle oppover, for her er det mye OPPOVER. Når vi nærmet oss toppen av den 4 kilometer lange klatringen skjønte vi at vi var inne i finalebakken for rittet. Både Andreas og jeg mente at dette var jo ganske greit, så vi trillet rolig ned til hotellet vårt igjen. Der ble det Italiensk Pizza og mye lått og løye og sykkelprat før sengen kalte. Lørdagen var det rittdag for proffene, så vi bestemte oss for å ta en flat og rolig tur innover langs Comosjøen retning Bellagio, før vi syklet tilbake for å se dem i innspurten i Como sentrum. Undertegnede hadde montert hele styret fult av duppeditter: GPS, Mobil, Videokamera. Turen begynte rolig og fint, etter 7 kilometer stoppet vi litt pga. feltet hadde sprukket litt i tunnellen vi nettopp syklet igjennom, Da oppdaget jeg at mobilen min hadde ramlet av. Jeg bestemte meg for å sykle tilbake for å lete. Da ble det ikke noe rolig tur på meg lenger. Det var bånn gass inn til Como igjen for å se hvor den kunne være (hadde en liten mistanke om hvor det kunne være) Dessverre for meg var det midt i målområdet og her var det allerede begynt å komme litt folk. Ikke sjans til å finne noen mobil. Jaja tenkte jeg. Drit i…. Jeg satte meg på sykkelen for å prøve å ta de andre igjen. Ble ikke noe roligere sykling nå – Det ble full pinne enda en gang. Tok dem igjen 2 mil før Bellagio, derfra og inn koste vi oss med fantastisk utsikt langs Comosjeøen og inn til Bellagio. Har du ikke vært i Bellagio før, MÅ du dra dit. Helt fantastisk flott. Etter en god lunsj trillet vi rolig tilbake til Como for å se på proffene komme inn. Jeg stilte meg litt opp i bakken som Andreas og jeg hadde syklet dagen før. HERREGUD!!!!!!!! For en fart dem sykler OPPOVER. Er det mulig. Det var her Nibali og Pinot begynte å støte i fra. Er helt komisk å se på hvor fort det faktisk går an å sykle opp en bake som vi andre sliter oss opp. Etter å ha sett dem her skyndte vi oss inn og så de siste 6 kilometerene på storskjerm inne ved målseilet. Vi så der at Pinot var helt suveren og kom alene inn til mål etter imponerende kjøring. Jeg dro så til hotellet og fant fram iPaden min for å se om det var håp om å finne mobilen igjen. Etter å ha pinget på «Find my phone» noen ganger ringte det en dame opp og sa at hun hadde funnet den der som jeg trodde jeg hadde mistet den. Syklet jeg bort til henne og fikk den overlevert. Lukky Me. Dette måtte feires, så jeg tok meg en liten tur på egenhånd for å sykle litt mer. Vi var jo så nærme Sveits, så da tenkte jeg….Hvorfor ikke besøke Sveits? Så da ble det 40 kilometer ekstra sykling på meg. Etterpå dro vi for å spise middag og forberede oss på vårt eget ritt som skulle komme. Jeg hadde jo tidligere på dagen mens vi syklet til Bellagio vært så eplekjekk og sagt at jeg ble så skuffet over at det bare var 100 kilometer og ikke 170km som jeg trodde vi skulle sykle. (det var en setning jeg skulle få svelge sammen med 70 kameler senere neste dag) Søndag 14. oktober.
Vi stod opp klokken 06.00, spiste kledde på oss og spiste frokost. Gjorde oss klare og trillet bort til starten som gikk klokken 07.30, bare 5 minutter unna der vi bodde. Vi hadde fått startnummer mellom 500-1100, så vi klarte å samle oss i en gruppe ved start. Her var det ikke pulje start for å si det sånn… her slapp dem alle 15-1600 ut samtidig. Så her var det bare å ta det rolig ut fra start. Heldig vis hadde dem stengt alle gater om morgenen så det gikk greit. Vi holdt oss samlet den første mila. Etter hvert ble det litt mer plass, samtidig var det et terreng som passet meg veldig godt, FLATT! Da ble det til at jeg la meg litt foran og begynte å tråkke litt, veldig moro. Med det landskapet, det været og den atmosfæren var det helt magisk. Det endte med at jeg ble liggende framme der til vi var kommet til Bellagio fra den andre siden av fjellet (ca. 54 km) Da hadde vi mistet noen mann. Herfra begynte første stigningen opp til Madonna del Ghisallo. En lang og tøff klatring, men ikke altfor tøff. Vi (Eivind, Yngve og meg) tok det ganske rolig oppover og stoppet på toppen for å kikke på Sykkelkirken på toppen. Det er når en ser slike ting at en skjønner hvor sterkt syklingen står i Italia. Hele kirken var fylt med sykkeltrøyer, sykler, diplomer, medaljer m.m. Her så vi syklene til bl.a. Coppi , Merx m.fl. Her oppe ved kirken var det også matstasjon, så her stod vi og ventet til vi ble samlet igjen (8 av 10). Det var nå det skulle begynne. Vi pratet litt med en svenske som sa at det er ikke så ille før de siste 1,7 kilometerene av Muro di Sormano. Det er ille sa han. Vi hadde jo hørt mye om denne Muren, men kunne det være SÅ ille, vi hadde jo nå fått testet ut de 2 andre bakkene og dem hadde jo gått greit selv om dem jo var tøffe. Det begynte med en tøff, morsom og kald nedkjøring før vi skulle begynne på klatringen som var på totalt 7 kilometer. Det begynte ganske fint. Eivind, Ynge og jeg dro litt i fra og tuslet oss oppover. Det var akkurat som svensken sa til oss, helt greit de første 5 kilometerne. Rakk å se på utsikten og prate sammen. Den praten tok fort slutt når vi kom til muren…….. Fytti katta….. er det mulig å lage en sånn sykkelrute? Da vi kom til 5 kilometer merket deler veien seg i 2 for dem som heller vil sykle rundt Muren. Det var jo ikke noe alternativ. Jeg hadde satt meg 1mål for turen og det var å sykle opp alle bakkene. Fra krysset trillet vi ned ca. 100 meter over en bro og der stod den, ja bokstaveligtalt stod MUREN. Det gikk rett opp (Når det er snitt på 15-16 % med det bratteste på 27-28% så er det rett opp i mine øyne. Hvorfor veide jeg 92 kilo?, hvorfor hadde jeg ikke trent mer?, hvorfor hadde jeg ikke satt på kompaktkrank?, Hvorfor??…. Var tanker som fløy igjennom hodet mitt da. I tillegg hadde dem merket alle høydemetrene i asfalten, de begynte på 800-801-802-803…. Til å begynne med var det ganske frustrerende med disse tallene, det var jo en evighet til 1120 som var toppen (heldigvis viste jeg det). Etter hvert ble tallene viktig for å lage seg delmål oppover. Begynte også å forbanne meg over all Hariboen jeg hadde stappet i meg dagene før. På 960 meter var jeg sikker på at jeg måtte stoppe. Jeg bet tenna sammen og tråkket litt til, når jeg nærmet meg 1000 meter så jeg at veien svingte til venstre. Ahh kanskje det flater litt ut der? Bestemte meg for at 1000 måtte jeg nå klare selv om det var så vidt bena gikk rundt. Når jeg kom opp til svingen og 1000 høydemeters merket, steg den bare enda mer :-O av en eller annen grunn stoppet jeg ikke, jeg måtte jo prøve helt til det ikke gikk lenger. 1050-1060-1070…. Nå begynte det å murre i venstre lår, dette var ting jeg kjente igjen fra andre tøffe ritt (nå kommer krampen) jeg viste at om jeg stopper nå, kommer jeg aldri videre. Kom til en ny sving som var enda brattere. Men her viste jeg at det bare var 50 høydemetere igjen. Ikke søren om jeg skulle komme så nært og ikke klare det. Jeg tråkket på videre, passerte en liten Italiener som stod på pedalen med full tyngde, men fikk ikke pedalen rundt og måtte gå av til sin store frustrasjon. Det ga meg bare enda mer motivasjon til de siste 30 meterene. De siste 20 begynte det å flate ut og når jeg endelig kom på toppen og satte fra meg sykkelen – HOGG krampen til i begge låra. Herregud for en bakke, det er det verste jeg har syklet noen gang, men herre min å deilig å ha klart det. På toppen ble vi stående og vente på de andre (8 av 10) Vi var 4 som klarte å sykle opp hele bakken. Etter vi hadde samlet alle sammen var det klart for tidenes nedkjøring. Vi tok det rolig alle mann og syklet samlet nedover og innover til siste bakken som lå inne i Como (bakken som Andreas og jeg hadde syklet på fredagen). Kjente på veien innover at bena nå var begynt å bli tomme, men la meg i front igjen helt til Eivind tok over de siste 2 mila inn til bakken. Fra starten av bakken var det hver mann for seg. Jeg kjente med en gang at dette blir MYYYE tøffere i dag enn på fredagen. I tillegg hadde nå sola kommet godt fram og stekte opp i hele fjellsiden. Det ble en lang tur opp med mye mental jobbing. På slutten var det bare om å gjøre å komme seg opp. Etter 4 kilometer og snitt stigning på 10 % var jeg endelig i mål. 100 kilometer på landevei var mer enn nok for meg denne gangen. Er det flotteste landeveisrittet jeg har syklet noen gang, samtidig som det kanskje er det tøffeste jeg har syklet. Da er det bare å glede seg til at Jostein Salemonsen arrangerer tur til syd-Europa igjen. Takk for turen alle som var med. Dette er en tur jeg vil komme til å huske for alltid.
1 Comment
Nå er det lenge siden sist oppdatering. Midt oppi studier, trening og ritt så må jeg bare si at jeg har glemt å skrive. Sist jeg kom med en oppdatering var i slutten av juni, mye har skjedd siden da og her kommer en kort oppsummering. I juli deltok jeg i NM på Lillehammer. Det stod både rundbane og sprint på planen. Formen var så som så og jeg var litt sliten etter verdenscupen i Italia og av eksamener. Derfor bestemte jeg meg for å gå all inn på sprinten, hvor jeg visste at dersom jeg hadde en god dag kunne jeg gjøre det veldig bra. Prologen gikk supert, kom inn som nummer 2. Kvartfinaler og semifinaler gikk bra uten at jeg brukte for mye krefter. I finalen kjørte jeg mot nåværende verdenscup-vinner i sprint, Ingrid Sofie Bøe Jacobsen. Vi lå jevnt hele finalen, og jeg kom inn 1 sekund bak henne. Jeg var superfornøyd med min første mesterskapsmedalje som senior. Etter en liten pause fra ritt i sommer stod det en høst/september fullspekket av sprintritt foran meg. På planen stod det to norgescuper (Son og Halden) og to verdenscuper i sprint i Nederland og Belgia. Norgescupen i Son i august var brutal med en ikke helgod form og så som så forberedelser. To uker senere dro jeg til Apeldoorn i Nederland (koselig by ca. midt i landet) for å sykle min andre verdenscup. Prologen gikk så som så og jeg merket at jeg ikke hadde helt dagen, men bestemte meg fort for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg kom meg videre fra prolog til kvartfinaler, men der hadde jeg ikke så mye å komme med i en paddeflat løype (liker bedre litt bakker). Dermed røyk jeg ut og måtte se resten kjøre semi og finaler. På slutten av dagen var det duket for kortbane der vi kjører rundt og rundt og rundt og rundt i 20 min i sprintløypen (ca. 15 runder). Ble litt svimmel på slutten, men kortbanen gikk bedre enn sprinten så da var jeg egentlig fornøyd. Deretter var det bare på pakke sykkel og hive seg hjem til Norge igjen. Noen uker senere (slutten av september) pakket jeg sykkelen igjen og dro til Belgia, med mamma. Nærmere bestemt til Antwerpen, diamantenes navle. Vi dro bort fredag, ritt søndag. Verdenscup i trail ble arrangert i samme by samme helg, så da fikk vi sett litt på det, det var cool! Søndagen var det ritt, en våt og kald dag i en litt øde park utenfor byen. Det var meldt regn og jeg hadde glemt regnbukse og nok klær, men heldigvis hadde mamma tenkt litt lenger enn meg (takk <3). Været regnet jeg som en fordel, jeg har jo tross alt har lært meg å sykle(terreng) i Haugesund. Prolog først, den gikk ikke så bra da jeg fikk en litt dårlig start, men alle kom videre fra prologen så da var det bare å glemme det. I semifinalen ble det kollisjon med en av de andre jentene etter en halv runde, jeg kom best ut av det, hun andre brøt, så jeg kunne bare spare krefter til mål (vi var tre i heatet- to gikk videre). Dermed var gikk jeg videre til A-finalen for første gang (i verdenscupsammenheng), sykt kult. Jeg klarte å holde ro og fokus til finalen. I finalen møtte jeg Ingrid Sofie Bøe Jacobsen, sammenlagtleder, og en polsk og en nederlandsk rytter. Ut fra start lå jeg sist, men etter en (av to) runder tok jeg igjen polakken og nederlenderen, og tok stadig inn på Ingrid som lå først fra start. Det eneste jeg tenkte på mens det stod på var at jeg måtte holde meg på sykkelen (var såpeglatt gress og gjørme pga. regnet). Klarte jeg det visste jeg at jeg kom til å ta sølvmedaljen. Planen fungerte og jeg kom i mål som nummer 2!!!!!! Helt utrolig følelse å få ting til å klaffe, samt følelsen på oppløpet når jeg forstod hva som skjedde. I tillegg ble det dobbelt norsk, kunne ikke blitt bedre!! Kortbanerittet etterpå gikk bra det og, endte på en 3. plass etter en god del kjemping mot polakken. Hun tok et magadrag på siste runden, som jeg ikke klarte å henge meg på. Dermed endte jeg på 2. plass sammenlagt, og klatret fra 13. til 7. plass sammenlagt i verdenscupen. For en helg!! Etter dette ble det litt småsnakk om deltagelse i VM i Kina. Etter litt frem og tilbake, bestilte jeg flybilletter og hotell. Så nå blir det jammen meg VM den 9. november!! Etter VM kommer en sesongoppsummering og selvfølgelig rapport fra VM �� |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |