Da var tiden der for å teste en skikkelig langt ritt. 39 «gale» personer skal starte ut fra Trondheim 16.06 kl 06.00. Galskap!? Ja, på mange måter var det absolutt det! Dette er en utfordring vi tok som et lag, men som til syvende og sist handler om du får i deg jevnlig med næring, hvilke «vondter» du får og hvordan hodet takler at syv timer ikke er halvvegs. Jeg, Frode, Bjørn Erik, Steven og Helge kjører «Flågebussen» med henger som er fullt til randen av sykler, fra Tysvær torsdag ettermiddag. En meget fin stemning og humøret var på topp. Det var mye humor og latter hele vegen til Trondheim. Allerede i Etne er det store ting på gang…Eksosen detter av på veg ned fra Fikse. Gud bedre meg som vi lo! Det var et skrammel da den ene delen lå og skrapte nedi asfalten og vi måtte ta en liten stopp for å fjerne potta. Det gikk bare en liten mil til før neste del datt av og vi fikk en meget grom V8-lyd i «Flågå»;) Det ble mange mil, mange historier og ekstrem mengder med nøtter, sjokolade og annet kliss for å bunkre lagrene for sykkelturen T-O. Tre av oss skulle sykle og hadde “alibi” for denne fråtsinga. Jeg er litt mer usikker på om det var like fornuftig inntak av kalorier for de to som skulle være i støtteapparatet, men vel fortjent var det uansett;) Overnatting på veien oppover tok vi i Fagernes. Fredag kjørte vi videre over Valdresflya der vi skimtet snø og over Dombås og Dovre var det vind på opp mot 23 s/m. Godt det ikke var denne dagen vi skulle sykle! Vel fremme på hotellet i Trondheim. Vi har litt tid før det er “smøretid”. Roy Martin Øyjord, også kjent som «skakkelaksen» hadde laget eget brød, smør og laks/ørret til hele gjengen. Alle fikk anledning til å smøre seg et helt brød til niste. Fantastisk. Det var også hjemmelaget, kjeks, energibarer og mye annet snadder vi kunne pakke i kassene våre. Stemningen var spent og litt fylt med angst hos noen. Enkelte begynte å skjønne hva vi skulle til med. 543 km er sykt langt! Jeg selv hadde ca 220 km som den lengste turen før T-O. Jeg gledet meg stort, antagelig for at jeg er en idiot som ikke skjønner hvor langt dette er;) Viktig å nevne er støttemannskapet vi hadde på vegen. Vi hadde fem biler med oss og vi skylder dere alle en stor takk for en fantastisk support hele vegen! Tusen takk!! Lørdag og rittdag. Kongen og Cansellara er selvsagt oppe til første expresslag kjører ut fra Trondheim klokken 04.00. Vi andre kommer dinglende ned til frokost like før 05.00. Alvoret nærmer seg men humøret er på plass! Pissestopp og siste forberedelser før start. Vi sykler bort til startområdet. Alle er klar. Jeg kjenner en trang til at jeg må «pisse» igjen. «Helsikke, jeg pissa jo nettopp». Drit i det sier de andre. «Det er bare startnerver». Det kan nok stemme tenker jeg og prøver å glemme hele pissinga. Ut av Trondhjem merker jeg at jeg skulle tatt meg tid til å pisse. Etter ca 30km kommer det en liten bakke, jeg slenger meg av sykkelen og får tømt tanken. Lasse ser sitt snitt til det samme, men han er jo tilbake på sykkelen før jeg er halvferdig. Jeg må tråkke hardt for å ta igjen feltet. Nesten 11 minutter i sone fire tar det før jeg har hentet de inn igjen. En kraftanstrengelse jeg skal få merke mot slutten av rittet. Under de minuttene er det mange vonde tanker som kommer. «Ka pokker har jeg gjort nå. Pissa liksom, er dette det første rittet jeg må bryte for at jeg ikke fikk tømt tanken skikkelig før start…?» På et langstrekk ser jeg plutselig gruppa og jeg skjønner at jeg skal klare å hente de inn. Etter jeg har klart å hente de inn går det ca to mil før første punktering. Hadde jeg bare holdt meg litt til så hadde jeg spart mye krefter. Ole er også pissetrengt. Han velger å ikke stoppe. Han gjør blant annet et forsøk på å legge seg helt bak for å prøve å pisse rett i bib’en, noe som ikke er så enkelt som det kan høres ut som. Vi nærmer oss første stopp som skal komme rundt 10 mil. Gruppe en legger seg i front og jeg og Cansellara ligger helt i front I vinden. Vi blir liggende veldig lenge og det føles som en evighet. Pulsen går igjen gradvis opp i sone fire før vi må ta en liten rokering med Bjørn Erik og Frode de siste minuttene før stoppet. Den som er mest glad for denne stoppene er uten tvil Ole. Sjelden har jeg sett noen komme seg så raskt av en sykkel og få røsket ut «snabben» for å gjøre sitt fornødende. Opp gjennom Drivdalen går det relativt rolig før det igjen er stopp på Hjerkinn og høyeste punkt. Herfra og over Dovre går farten mye opp. Det er sterk motvind og skiltene som angir styrken viser 11 sek/m på det ene målepunktet. Det settes et forykende tempo og spesielt gruppe en merker kjøret. Like før den kraftige nedkjøringen til Dombås er vi kun 8 mann igjen i rulla (av 20). Nedover mot Dombås kjører Kapteinen og Ansgar hardt for å holde farten oppe. Det går så fort at det er store sprekk i feltet før vi samles igjen i Dombås. Nedover Gudbrandsdalen går det fort og det er god stemning før gruppe en igjen begynner å miste folk til «sekken». Etter vert går vi over til en rulle. Vi nærmer oss Lillehammer og Mjøsa. Mjøsa er visst nok en innsjø, men den er så stor at Høyviken etter vert finner ut at dette slettes ikke er en innsjø men rett og slett «Mjøsalågen». Det er fortsatt litt stemning i gjengen men den synker etter hvert som vi begynner å innse at Mjøsa er vanvittig stor. Fire timer tar det før vi «knekker» skiiten! For min del blir det en liten tur bak i sekken. Jeg hadde en periode like før Lillehammer der jeg ikke klarte å spise nok og får svi for det nå. På knappe 400 km må jeg en liten tur bak i sekken for å få i meg mat. Ingenting smaker lenger men får dyttet ned noe og går frem igjen etter ca 1 mil. Jeg begynte å få problemer med venstre kne på rundt 300 km og dytter nedpå Ibux og Paracet.
Det verste er unnagjort. Like før Minnesund og siste stopp kjører «flågå» forbi oss opp en bakke. Plutselig kommer en politimotorsykkel etter de. Den sakker ned og gir tegn til at de skal kjøre til siden etter bakken. «Flågå» gir da gass og uten eksos er det en grom lyd og et svart skylag som blir lagt rett over politimannen. Vi kan trykt si at stemningen lettet i gruppa da. Fra Minnesund letter stemningen igjen. Målet er plutselig ikke så langt unna. Mjøsa er virkelig en psykisk utfordring. Nå begynner farten å gå opp igjen. Høyviken er i slaget. Det er tut og kjør og flere kommer frem fra sekken for å bidra de siste 8-9 mila. Tempoet blir høyt og stemningen stiger. Flere begynner å tenke på tidligere klubbrekord 16.26. Dette er virkelig innenfor. Målet vårt på 15.45 ble vanskelig, men en tid under tidligere klubbrekord vil være svært akseptabelt med 2-11 sek/m motvind omtrent hele dagen. Like før vi runner 500 km begynner jeg virkelig å kjenna at pulssone fire ikke har noe med dette å gjøre. Jeg er plutselig helt tom. Perioden uten at jeg fikk i meg mat begynner å gjøre seg gjeldende. Jeg siger bak i sekken meget skuffet over å legge meg bak der igjen. Lagrer er fullstendig tomme og det jeg har plutselig problemer med å henge på halen av sekken. Jeg begynner å tenke om jeg i det heletatt klarer å henge med inn. Det går en mil og to til. Jeg skjønner det er manko på næring men det er ingenting som frister før Einar Ørke tilbyr meg en «smågodtting» av lakris og bringebær. Jeg får et par sånne og matlysten eksploderer. Jeg får lyst på alt og spesielt nøtter og GEL! Jeg har bunkret lite gel og nøtter på den siste stoppen, jeg tok det meste ut siden jeg ikke hadde spist noe av det tidligere. IDIOT!! Det sier seg selv at på slutten er det gel som er tingen. Jeg spiser vertfall alt jeg har igjen i lommene og de begynner så smått å hjelpe. Jeg blir liggende bake til like før mål. Jeg tørr rett og slet ikke gå frem i frykt for at oppturen bare er en blaff men må frem den siste kilometeren. Der får jeg kjenne på den elektriske stemningen av adrenalin og vi ruller over mål på tiden 16 timer og 15 minutter. Jeg er litt skuffet over meg selv for å ikke ha klart å bli med i fronten de siste 45 km og tenker automatisk når vi krysser mållinjen at dette er nok ikke siste gang jeg sykler dette rittet, men det blir antagelig noen år til neste gang. I målområdet er det en helt vill, ekstatisk stemming over det som vi opplever som en vanvittig prestasjon i de forholdne vi hadde. Tenk hva tiden kunne blitt med tilsvarende medvind…? Under turen opp til Trondheim og på turen ned til Oslo på sykkel ble det spist mye. Det er jo viden kjent at det som skal inn må også ut. Dette fikk vi det mye løye med under turen. Høyviken kom da med uttrykket «Jeg har en bever som vil ut». Frode Høyviks uttalte; «det blir først et problem når bevere får neglene på utsiden»! Regner med at alle skjønner hva dette er? Flere fikk kjenne dette hard på setet denne lørdagen. Heldigvis var det ingen som slapp sneglen ut og beveren ble godt bevart i varmen til passende tømmested;) Takk for turen folkens!
0 Comments
Leave a Reply. |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |