Lærebok i hvordan IKKE forberede seg til langtur: Vol 2 Registrerte tidligere i år at Arild Toft (Sandnes SK) hadde lagt ut et arrangement «Lysebotn – Sandnes tur». Har jo alltid hatt lyst til å sykle ørnesvingene og videre opp til toppen 932 m.o.h. der inne. Den sto jo på den etter hvert så lange bucket listen min. Den listen skulle vel egentlig ha begynt å bli kortere, men den vokser for hver gang jeg er ute å sykler. Merkelig det der. Lærte underveis på denne turen at jeg visstnok er en samler. Noen samler på frimerker, andre på øl briketter, mens jeg samler vist på sykkelturer/ritt. Tiden gikk og jeg glemte vel egentlig arrangement til Arild, før det poppet opp på skjermen min på torsdagen. Jeg kontaktet Arild på Messenger og spurte om det ble noe tur, jeg kunne bare se 3 som skulle, på FB arrangementet hans. «Jada, det kommer alltid flere, få med deg en gjeng fra CKH og kom nedover» svarte han. Utfordringen var at jeg ikke hadde bil, den stod på Citroen i Haugesund og venter på noen deler. Jeg hadde bare en liten Cactus uten hengerfeste eller takgrind :-O. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for at det ikke ble noen tur. Men på fredags kvelden i 00:30 tide bestemte jeg meg for at; «Jo jeg drar ned», været var meldt veldig bra og jeg har som sagt alltid hatt lyst å syklet denne bakken. Når jeg fikk lagt ned baksetet og tatt av hjulet, smatt sykkelen akkurat inni Cactusen. Pakka sykkelklær, sko, GPS og hjelm og la det i en sekk og satt det foran døra så jeg ikke skulle glemme det. Holdt nesten på å glemme vannflasker, det hadde jo vært så typisk meg å glemme drikke (ref. tidligere drikkeferdigheter). Var vel i seng rundt 01.00, surfa litt på mobilen før jeg sovna. Satte klokken på 05.40, slik at jeg da hadde tid til å smøre meg matpakke og fylle bensin før jeg kjørte for å rekke ferga i Arsvågen kl. 06.30. Noterte i bakhodet for meg selv til neste gang: TIPS 1 – Sov lenger enn 4 timer før langtur Morgenrutinen gikk smertefritt, rakk fergen med glans. Spiste frokosten (4 skiver m/ kaviar) i bilen på overfarten, skifta til sykkeltøy inne på toalettet. Parkerte i Hoveveien 30 (tips fra Arild), der var det bare 2 minutter å trille ned til møteplassen. Satte sammen sykkelen og gjorde de siste forberedelsen før jeg skulle møte de andre. Oppdaget da at jeg bare hadde 2 høyre hansker :-O, sykle uten hansker var ikke noe alternativ så da ble det en på retta og en på vranga :-D Mat/drikke på turen: Her hadde jeg som vanlig tatt med meg 3 Snickers sjokolader, 2 flasker vann (0,7) tok i tillegg med 2 skiver med kaviar til en forandring. (er egentlig så dritlei av Snickers…) Starten var avtalt klokken 08.15. Oppdaget fort at dette ikke ble en tur med Sandnes SK og meg, men en tur med ryttere fra både Bryne, TOSK, Bogafjell og Sandnes. Den enste personen jeg hadde noen relasjon til var Arild, som jeg hadde truffet på diverse sykkelarrangementer tidligere. Så her skulle virkelig min mangel på «small talk» egenskaper få prøvd seg igjen (les 2 x 14 timer biltur med Kjetil Toth t/r Vättern Rundt) ha ha… Ut fra start gjorde jeg som jeg vel egentlig alltid gjør på tur, la meg bakerst. Der lå jeg for meg selv og kjente etter hvordan kroppen var. Var litt nervøs for om jeg brygget på noe. Hadde hatt en Karmøy rundt tur med Mikke bare 2 dager tidligere (det var en tur for glemmeboka) hvor jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme rundt øya. Mikke dro meg stort sett hele veien rundt. Brygget jeg på noe eller var det bare det at jeg hadde trent styrketrening (knebøy og utfall m.m.) for første gang på evigheter med påfølgende 2 timers joggetur i Karmøymarka dagen før. Turen til Lauvik ferjekai gikk veldig rolig og kontrollert. Fin trase med lite trafikk så tidlig på morgenen. Turen tok i underkant en 1 time. Synet vi ble møtt med på fergekaien i Lauvik var 150+ Mazda X5 biler e.l. som hadde et eller annet treff. Var biler der fra hele Europa. Dem var med på et eller annet Race og i tillegg var det 50+ Tempo motorsykler som også hadde et treff denne dagen. Det var bare motorsyklene som skulle være med oss gjennom Lysefjorden. Ferja inn Lysefjorden er jo som cruise å regne, så det kostet 480,- kroner inkludert sykkel. Ferga tar ca. 2 timer og har flere stop underveis. Sola tittet fram og det ble riktig så godt og varm på dekket hvor vi satt hele gjengen å nøyt utsikten og været. Her fikk snakka sammen flere av oss. Var kjempekoselig fergetur, med veldig hyggelig selskap. Fikk tatt mange fine bilder av Prekestolen, Kjerag, Steinkobber som sløvet på svabergene og Lysefjorden. En i følget vårt gikk å spurte om disse 50+ Tempo motorsyklisten kunne vente 15 minutter med å kjøre slik at vi kunne komme oss igjennom tunellen før dem. For dem som vet hva slags mengde eksos og støy disse gamle Tempo motorsyklene produserer så skjønner dere hvorfor vi spurte. Det var heldigvis helt greit for dem. Lysebotn – Sandnes Starten på denne turen og rittet som går her i august, er brutal. Det er vel 1-2 kilometer inn over dalen, før det bærer rett oppover med en stignings 8-15 % hele veien opp i ca. 12 kilometer. Jeg hadde jo min vanlig sykkel, Specialized Venge med 11-25 utveksling bak. Her ble det tid for nok et tips til meg selv. TIPS 2 – Veier du 90 + kg. og ikke trener bakker regelmessig, skaff deg kompakt krank. Jeg har som sagt tunge gir og sykler alltid tungt, det ble til at jeg havnet først ganske tidlig, helt til det kom en kvinnelig Bogafjell rytter i gruppa som bare fløy forbi. Skjønte fort at jeg hadde begynt for tøft, lå og pressa på 350-400 watt de første 20 minuttene. Da begynte mine faste følgesvenner som sitter på skuldrene mine å diskutere igjen. A) dette klarer du ikke, du burde ta deg en pause å ta noen bilder e.l. B) Dette klarer du fint, du har hatt det tyngre enn dette før. Sånn fortsatte det i en god stund. Jeg fant vel ut at jeg måtte prøve å holde meg rundt 300 Watt+ da gikk det greit å holde rytmen uten å bli for stiv. Etterhvert kom det enda syklist i gruppa forbi, men jeg klarte nå å komme meg opp til Ørneredet som nummer 3 på ca. 30 minutter (vet ikke om det sier mest om meg eller gruppa) he he… På Ørneredet hoppet jeg av sykkelen og gikk inn og ut på balkongen og tok noen bilder av traseen. Etterpå gikk jeg bort til veien der de andre kom syklende opp. Temperaturen var nå steget betraktelig, en kjente at sola steikte og at jeg kom på en ting til jeg hadde glemt . Solkrem. Det ble nok et tips til meg selv. TIPS 3 – HUSK solkrem på 6-7 timers langtur i strålende sol Ørneredet er egentlig bare ½ veis så det var bare å sette seg på sykkelen å sykle videre, men her er terrenget lettere og jeg valgte nå sykle sammen med noen så jeg hadde noen å prate med. Vi hadde avtalt å samles på toppen alle sammen for lagbilde, før vi syklet videre. Det ble den typiske «svigermorstoppen» Startet med en gang siste mann var kommet opp J Når vi nå startet igjen, bestemte jeg meg for å ligge bak igjen, da kunne jeg konsentrere meg om naturen, filme litt, ta bilder uten å tenke på at noen var bak meg. På veien «ned» er det jo noen «humper i veien» (les stigning) her var det flere som nok kjente seg litt møre i bena etter klatringen vi nettopp hadde gjort. Jeg dristet meg til å dytte noen av dem opp og over og spurte om det var greit. Det var det og dem takket for hjelpen. Naturen og omgivelsen her oppe er fantastiske. Har vært her før med både bil og motorsykkel, men det er noe helt annet når du sykler for egen maskin. Når en i tillegg får et så bra vær blir det magisk. Gruppen begynte å kjøre rulle, men det hadde ikke jeg så lyst til, så jeg la meg en 10-20 meter bak og filmet, tok bilder og kikket på de flotte omgivelsene. Kjenner at jeg ikke er så lysten på rulle lenger og bare sitte å kikke på bakhjulet til den foran på slike turer. Var nok noen som lurte på om jeg ikke likte å ligge i felt J he he… Rulla gikk såpass rolig at jeg kunne falle langt bak og allikevel kjøre meg opp igjen når jeg følte for det. Når vi kom til Svartevatn og skulle ta inn på Rv. 45 ble tid for en litt stopp for å bunkre opp med mer drikke. Jeg hadde jo faktisk klart å tømme en hel 0,7 l flaske i sola (begynner smellene / lærepengene å gli inn?? Jeg kjøpte meg 1 boks pepsi max, 2 bananer, 1 blå Aquarius og sure ringer. Nå var vi kommet inn på et helt nytt område for meg, som jeg aldri hadde vært i før. Hele strekket ned til Sirdal var utrolig fint, flotte vann, elver og fjellandskap over alt. Tror jeg har tatt over 200 bilder på denne turen og en masse videosnutter. Herfra begynte det å gå litt fortere med rulla. Er en lang nedoverbakke til Byrkjedal. Jeg la meg godt stykke bak igjen, men nå var noen som begynte å slite med farten, da lurte jeg meg opp og dytta vedkommende opp i gruppa igjen, for så å falle bak igjen. Bena var gode i dag, fadesen fra torsdagsturen rund Karmøy med Mikke var et tilbakelagt kapitel, heldigvis. Den er lang denne dalen ned mot Byrkjedal. Tror alle var glad for det skulle være matstopp her. Her traff vi igjen Tempo motorsyklistene, dem dro omtrent når vi kom. Her ble det tid til litt brus, sjokoladekake og skolebolle for min del. Jeg eier jo som kjent ingen hemninger hva gjelder matinntak på sykkelritt og turer. (og ellers også kanskje?) ha ha.. Mens vi satt og spiste i Byrkjedal, begynte gruppen å diskutere hvilken vei vi skulle ta. Planen var vel egentlig å sykle videre på Rv. 45 til Dirdal, men Arild spurte om jeg hadde lyst til å se indrefileten i Rogaland. Det hadde jeg selvfølgelig lyst til. Kunne det bli bedre enn hva det allerede hadde vært? Vi endte opp med å dele oss, Brynegjengen og 6 til med meg dro mot Indrefileten, mens resten tok over til Dirdal. Det var virkelig flott her, vi kom inn på enda smalere veier, med nesten ingen trafikk hvis en ser bort i fra Mazda X5 treffet som tydeligvis kjørte overalt i Rogaland denne dagenJ. Gruppen sluttet å kjøre rulle og vi kunne kjøre i hele veibanen, så da gikk praten i gruppa igjen. Det er dette jeg liker aller best med sykkelturer, smale veier, uten trafikk og sykkelpraten går.. Vi fulgte 503 helt vi tok inn på 113 den fulgte vi helt til vi tok inn på 112 og så inn på 111. Når jeg kom tilbake til bilen og begynte å kle av meg de svette klærne skjønte jeg at solkremen burde vært med. TYDELIGE skiller (Razorsharpe skiller) er å ta for lite i he he.. Var ikke vanskelig å se at jeg hadde hatt solbriller på hele turen heller…. Dette er definitivt årets beste tur og kanskje en av de fineste turene jeg har hatt på lenge. Var utrolig kjekt å sykle sammen med så mange forskjellige klubber på tur. Gruppen ventet alltid på toppene, slik at alle var med hele tiden til tross for at treningsgrunnlaget var forskjellig i gruppen. Ingen uhell, bare 1 punktering. Håper vi kan få til at vi reiser ned med en hel gjeng fra CK Haugaland neste gang Arild Toft inviterer til tur i noen av Rogalands flotteste sykkelveier. Gleder meg allerede til neste år.
0 Comments
Sommeren 2018 tok Børge Stakkestad og Kjetil Toth initiativ til å samle 2 grupper som skulle sykle Vättern Rundt. Børge ville ha en 9 timers gruppe og Kjetil hadde litt dårligere tid, så han ville gå for en 7,5 timers tur. Det skulle vise seg å bli vanskelig å samle nok folk til å sykle på 7,5 timer. Valget ble derfor at en slo sammen gruppene og gikk for 9 timers gruppen. Gruppen var en VELDIG variert, men flott forsamling med folk fra hele Haugalandet. Vi var på det meste 26 påmeldte, men så ble det noen kanseleringer og bytter. Vi ble vel til slutt 24 på startstreken i Mottala. Trening og ritterfaringsgrunnlaget tror jeg var like variert som forsamlingen J Det ble avholdt et felles informasjonsmøte og opprettet en Facebook gruppe for gjengen, her ble det bl.a. avtalt treningsturer sammen. Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å få med meg en eneste trening. :-O Forberedelsene mine (eller mangelen på sådanne): Sommeren/høsten 2018 hadde jeg jo syklet Jotunheimen rundt (Norges kanskje tøffeste sykkelritt) og Bakkerittet Lombardia rundt i Italia med et forholdsvis begrenset treningsgrunnlag. Så optimistisk som jeg var etter disse rittene meldte jeg meg på Vättern. Det er jo alltid kjekt å sykle med klubben tenkte jeg og jeg fikk sikkert trent mye bedre denne gangen enn hva jeg fikk i 2018. I tillegg skal jo Vättern Runden være mye letere enn Jotunheimen Rundt. Rart med det der, hvor tidspositiv en er og hvor optimistisk en er med tanke på antall timer en skal få lagt ned når en har et helt år til en skal i aksjon:-O Fikk heldigvis med meg 7 dager på leiesykkel på Mallorca før påsken. Tiden gikk og plutselig var mai der. :-O Jeg ble spurt av Børge om jeg kunne tenke meg å være en av 4 kapteiner???? Må jo være pga. gamle bragder og ikke hva jeg har vist til i de 3 siste årene i klubben. He he… Børge skrøyt og sa hvilken humørspreder og viktig for moralen og laget at jeg var med. Jeg er jo selvfølgelig veldig lettlurt og veldig mottakelig for ros og beit på, på første forsøk uten å lukte lunta…… Så kom spørsmål nummer 2. «Kunne du tenke deg å være bak å styre sekken?» Alle som har syklet vet at det kan være ganske slitsomt og til tider kjedelig å kjøre først i sekken bak rulla som går foran. Hmmm… er det så lurt? På dette tidspunktet hadde jeg ikke en gang tatt sykkelen ut av boden. «Jada det klarer du fint», sa Børge. «Du er alltid så positiv og kan muntre opp dem der bak». Naiv som jeg er, gikk jeg jo rett på ros-blemmen igjen og takket ja. Det ble avtalt et Kapteinsmøte før neste fellesmøte. Vi ble enige om at vi skulle kjøre rulle med 20 mann og at jeg skulle ligge bak med 4-5 ryttere i starten. Vi planla bare å bare ha en stopp (150 km) i tillegg skulle vi tillate 2 mekanisk/pisse stopp før vi begynte å la folk bli igjen. Regnestykket for turen var at vi måtte holde minimum 33,3 km/t (inkludert stoppene) for å klare målsettingen vår på under 9 timer. Transporten til: Det ble organisert felles kjøring. Kjetil Toth tok med seg Intec hengeren som hadde plass til alle syklene (ps. bare når Kjetil pakket hengeren…J) Brorparten av oss ble enige om at vi ville reise allerede torsdagen, slik at vi fikk litt tid i Mottala før selve rittet. Vi var 5 biler som startet klokken 05.00 fra Aksdal. Det ble en lang kjøretur (14 timer) med 2 korte spise/drivstoff stop i Kongsberg og Uddevalla før vi var framme ved Omberg Golf Ressort 4 mil utenfor Mottala (start og målbyen). Utrolig seint folk må kjøre, siden Toth’n kjørte forbi alle på sin vei til Omberg J Viste heller ikke at en kunne sitte med nerver i helspenn og kramper i høyre foten i 14 timer når en kun kjører i 80 km/t ;-) (som jo er hastighet for bil med henger) :-P Vel framme i Omberg ble vi innlosjert på våre rom. Der dannet jeg som flere ganger tidligere par med Kaurminator (les Øyvind Kaurstad). Kaurminator klagde som vanlig i tradisjonen tro, på at han ikke var i form. (Selv om han sikkert kunne ha syklet rundt oss med bare 1 lunge og tung ryggsekk). Vi tok oss noen øl, spiste god mat før vi gikk å la oss. Fredag: Stod opp klokken 09.00 og spiste frokost før vi satte oss i bilene for å kjøre inn til Mottala og hente startnummer og gjøre de siste innkjøpene før rittet. Det ble også tid til en Pasta buffet eller «Fine dining» som Sverre Øveraas ville kalt det. Nevnte Øveraas og Bård gikk bananas i shoppingteltet og måtte nesten dras ut. ;-D Etterpå kjørte vi tilbake til Ressorten og tok oss en sykkeltur i nærområdet for å få luftet oss litt og testet syklene. Kaurminator og jeg tok oss en litt lenger tur langs traseen for å teste litt fart og «bakker». Etterpå ble det noen øl på terrassen før nok en god middag på Golf Ressorten. Rittdagen: Siden starten gikk 06:24, måtte vi opp klokken 04.15. Ressorten hadde ordnet med matpakke og buss til oss. Vi ble busset inn sammen med syklene og gjorde oss klare og trillet ned til starten i Mottala. En kunne se at disse hadde arrangert store ritt før, logistikken inn til start sonen var sømløs og gikk uten noen som helst forsinkelser eller kø. Vi startet i puljen sammen med 40-50 andre syklister. Ut fra start la vi oss bak og trillet rolig ut av byen. Farten til laget foran oss holdt såpass bra fart at vi ble enige om å bare ligge bak der så lenge som mulig for å kunne spare på kreftene våre. Kaurminator og Toth’n lå foran og Børge og jeg lå bakerst ut av byen. De første 4 milene gikk veldig lett, humøret i gruppen var på topp og alle følte seg topp. Plutselig ble det ropt teknisk, punktering. Trodde vi…. Toth’n løp til for å hjelpe å skifte slange, men fant fort ut at det ikke var punktering, men at flasken bak setet hadde seget ned og subbet i dekket :-O. Da ble det til en pissepause, før vi satte oss på sykkelen igjen. Da satte vi i gang rulla som laget hadde trent på (minus meg). Jeg la meg bakerst og dannet en sekk alene!! Planen om å ha 20 i rulla og 4 bak hadde vi glemt. Etter 5 mil begynte noen å slite litt med farten og la seg bak med meg. Jeg hadde som mål om å ikke rykke men hele tiden kjøre rulla inn rolig og kontrollert hver gang det oppstod luke. Det ble tidlig klart at ikke alle ville klare å komme inn på samme tid. Jeg prøvde å falle bak og hente opp dem som falt bak, men etter hvert måtte jeg bare la dem gå hvis jeg skulle ha noen forhåpning om å ta igjen rulla foran. Rulla gikk jevnt og trutt, farten lå i snitt rundt 34-35 km/t, noe vi måtte ha for å tåle stoppene vi skulle ha. At rullen gikk strømlinjeformet er vel kanskje å ta hardt i, men den gikk hele tiden. Kaurminator og Toth’n var som forventet sterke og bidro mye i rulla hele veien. I etterpåklokskapapens navn, skulle nok flere folk ha kommet bak i sekken med meg tidligere, for så å kunne gått fram igjen. Sekken var på ca. 6-8 mann de første 10-15 milene. Det er jo helt vanlig at «formen» endrer seg under slike lange ritt som dette. Jeg hadde min down mellom 13 – 15 mil. Da begynte tankene om at vi bare var halvveis å melde seg, lårene kjentes blytunge ut. Minnene fra Bergen-Voss rittet som jeg hadde syklet 2 uker tidligere begynte å minne meg på smellen da på ca. 15 mil da, kunne det skje igjen?…Hadde jeg tatt for lett på det? brukte jeg for mye krefter på å hente opp dem som falt av tidligere? Drikkestasjonen vi hadde bestemt oss for å stoppe for å fylle drikke (150 km), fant vi ikke……. Så da ble det til at vi måtte stoppe på neste drikkestasjon som lå på ca. 165 km. Her var det tendenser til kaos, området var så stort at vi først ikke fant hvor vi kunne fylle flaskene våre. Om litt fikk jeg gått på do, spist 2 hveteboller og fylt energidrikk på flaskene. Tror denne stoppen kostet oss mellom 10-15 minutter. Så når vi startet å sykle var snittfarten sunket til 32,9 km/t. Så her måtte det kjøres. Rulla begynte med engang vi var ute av drikkestasjonen. Her var det veldig lett terreng, så farten gikk opp. Dette førte nok til at flere ble litt fortere slitne enn dem trodde dem skulle bli. Sekken bak meg ble større og større. Jeg jobbet fortsatt med å holde jevn fart og ikke bli med på rykkene i rulla. Dette førte jo til at jeg også måtte fungere litt som utkaster når det kom andre syklister inn i feltet vårt. De fleste forstod det, men det var også noen som ikke forstod det….:-( Etter hvert som vi passerte 20-22 mil begynte flere og flere å kjenne på vondter her og der. Jeg prøvde å hjelpe og støtte så godt som jeg kunne der det var mulighet. Kroppen kjentes veldig bra ut nå. Når vi passerte 24 mil var det vel bare 5-6 personer igjen i rulla. Vi klarte å få fram 12 mann, men dem klarte ikke mer enn ca. 20-30 minutter og rullen stoppet. Siden jeg da følte meg så bra gikk jeg fram og tok en lang føring. I ettertid ser jeg at jeg nok dro farten litt for høyt og at flere ble enda mer slitne. Om det var dette som var årsaken eller noe annet som gjorde at en i feltet vårt gikk i bakken og slo seg skikkelig vet jeg ikke. Men det er aldri moro når noen i gruppa går i asfalten. Heldigvis, var både rytter og sykkel like hel så han kunne trille rolig videre videre. Jeg hadde litt dårlig samvittighet, så jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bli igjen og sørge for at vedkommende som falt kom seg trygt i mål. Det ble noen tunge 4 mil inn til mål. Gruppen delte seg, jeg og 3 andre ble med han som gikk i bakken. Det ble noen kilometer med dytting i kupert terreng før sykkelen hans gikk på en smell. Da ble vi enige om at han og 1 til måtte vente på følgebilen for å få ham til mål. Da var det å prøve å øke farten inn til mål. Nå kjente jeg at det ikke var så veldig mye mer å tråkke med. Så de siste 2 milene inn til Mottala ble bare å overleve. Fant en gruppe å henge på halen til. Utrolig nok kom jeg inn på 8 timer og 55 minutter. Så da må vel turen kunne sies å ha vært vellykket he he… Det er langt å sykle 300 km, mistenker at dette er første og siste gang jeg sykler Vättern Rundt, men en skal vel aldri si aldri. Syklister eier jo ikke hukommelse, er jo derfor vi fortsetter å sykle. Er det ikke det? Av 24 mann kom 23 i mål, den 24 hadde lett klart å komme i mål om han ikke hadde falt. At alle fullførte 300 km synes jeg er sterkt. Søndag: Dagen derpå stod vi tidlig opp og satte oss i bilene og kjørte hjemover. Litt Harryhandel ble det jo på noen og en liten Kebab stop like før grensen. Var hjemme igjen klokken 21.30. Tusen takk til alle som var med, alltid kjekt å reise på tur med klubben. Ekstra stor takk til Børge Stakkestad og Kjetil Toth som organiserte det hele. Uten disse 2 hadde det aldri blitt noen tur på oss. Gleder meg allerede til neste klubbprosjekt, DA FÅR JEG SIKKET TRENT MER :) Bergen - Voss 2019 Rastløs som jeg er, satt jeg en torsdag (uken før) og lurte på hva jeg skulle finne på til neste helg. Jeg hadde jo ingen planer annet enn å se Liverpool slå Tottenham i Champions League finalen. :-O Begynte å kikke litt på Facebook der så jeg at Irving skulle syke Bergen – Voss. Hmm….. det rittet har jeg jo aldri kunnet syklet før da det alltid har gått samme dag som Hårfagrerittet. Jeg sendte avgårde en messenger melding til Irving for å høre hvilket opplegg dem hadde laget. Han fortalte at Trond, Mikal, Tor Inge og han selv skulle overnatte i Bergen. Jeg tok kontakt med Trond (Jacobsen) Åkra sin store sykkelsønn ;-) og hørte om dem hadde plass til en utrent kommunearbeider på 90+ på laget. Hyggelig som Trond er, så tilbydde han seg å kjøre opp og dele hotellrom. Jeg var jo like godt forberedt som vanlig :-O. Børstet av sykkel som ikke hadde vært i bruk siden forrige sesong. Samboeren og jeg hadde jo planlagt å gå de 7 fjell denne helgen, men måtte avlyse pga. fruen ikke var helt i slag. Så da tok vi oss en snartur til Stavanger. Da tenkte jo jeg at det kanskje var en god ide å sykle hjem fra Stavanger via Ryfylket. Kan jo ikke være så ille og samtidig trengte jeg sjekke om sykkelen var i orden til Bergen – Voss. Så årets første tur på raceren ble en 221 km og 3730 høydemeter tur. Er så typisk meg, er til å grine av men….. Burde vel skjønt tegningen, for Stavanger turen var tung som fy. Næringstom og kraftløs fra Sand til Knapphus. Heldigvis glemmer vi syklister fort ellers hadde det vel ikke vært noen igjen…… Så jeg bestemte meg for å melde meg på uten å sjekke noen værmelding av noe slag. Etter at jeg hadde meldt meg på tenkte jeg at jeg kanskje skulle kikke litt på været for «I don’t do rain» J he he.. Det var jo ikke akkurat noen oppløftende meldinger. Huff begynte å angre på at jeg hadde meldt meg på. Hater å fryse - Vått og kaldt = fryse!!!!! Etter hvert viste det seg at det var flere CKH’ere som skulle sykle. Bjørn Erik og Frode hadde meldt seg på, så nå var vi 6 fra klubben. Alle dem hadde bestemt seg for å sykle i 4:45 puljen, så da måtte jo jeg det også tenkte jeg. Uten å tenke på at dem faktisk trener på racersykkel og ikke bare snakker om det. Fredagen kom. Jeg bestemte meg for å ta fri hele dagen. Så jeg vaska sykkelen…. Det er helt sant…. Den har ikke vært så rein siden jeg kjøpte den :) Oppdaget samtidig at dekket hadde fått seg et stygt kutt etter sigepunkteringen over Ryfylke fjella helgen før. Ringte til Trond og spurte om vi kunne legge inn en pitstop hos Vegard på Spinn for jeg trengte nytt dekk, slanger, gasspatroner og lys. Trond henta meg klokken 11.00 og vi dro innom Spinn og handlet det vi skulle ha og kjørte nordover via Odda og Hardangerbroa til Voss. Turen gikk strålende, Trond kjørte som en Formel 1 kjører langs Hardangerfjorden i Ampheraen (EL bilen) sin. Vi parkerte bilen og satte oss på toget som gikk 16.35 til Bergen. Framme i Bergen sjekka vi inn på hotellet vårt, pakke ut og klargjorde utstyret, skifta dekk og pumpa så mye som jeg klarte med den lille pumpa til Trond. Tar resten i morgen tidlig var planen. Etterpå gikk vi for å treffe Irving, Bjørn Erik og Mikal. Frode var travelt opptatt med å leiting ette vanntette sko trekk langs hele norskekysten. Var ikke alle som hadde str. 48 inne :) Før vi la oss dro vi på Bergens «beste» restaurant i følge Trond sitt google søk og fikk servert veldig god mat og drikke. Før undertegnede dro på nærmeste KIWi og hamstret inn brus, smågodt m.m. som jeg skulle ha på senga til jeg sovna. Ritt dagen!
Vi stod opp klokken 05.40. Kledde på oss, spiste enkel frokost og sjekka ut før vi trillet bort til startområdet ved Grieghallen. Himmelen hadde jo selvfølgelig åpnet seg, så vi ble våte allerede fra hotellet til starten. Vi fikk levert fra oss bagasjen og venta under taket på inngangspartiet til Grieghallen til vi ble ropt opp. Ikke snakk om noen oppvarming i dag. Klokken 07.00 gikk første pulje avgårde og vi trillet bort for å gjøre oss klar for pulje 3 med start 7:06. Vell framme kom jeg på at jeg jo hadde glemt å pumpe bakhjulet mitt :-O. Jeg trillet ut og bort til bagasjetraileren og spurte om det var noe servicetelt her. Ingen som kunne svare, så jeg måtte bare trille bort til de andre og satse på at det gikk greit med «mykt» dekk. Planlegging er som jeg har sagt før, sterkt undervurdert he he… Alle CKH’erne stilte seg langt framme, meg inkludert. Tempoet ut fra start var veldig behagelig. Gikk rolig helt til Nestun. Der begynte det å organisere seg ruller og farten gikk betraktelig opp. Det var bare å henge seg på. Det ble tidlig klart at det skulle bli CKH og Bogafjell som skulle komme til å prege rulla helt til Voss. Kroppen kjentes grei ut, var med på alle føringene til vi kom til første stigning, var jo litt redd for jeg skulle bli kjørt av allerede her, men det gikk greit. Feltet var så stort at jeg klarte å dra meg over. Det bar nedover igjen før vi skulle ta til på Kvamskogen. Det var jo denne bakken jeg var mest bekymret for, for den sa alle at var så lang og bratt. Realiteten var at denne bakken passet meg helt supert. Lang og seig, men ikke for bratt. Midt i blinken for dieselmotorer. Ble så overrasket når vi var på toppen at jeg begynte nesten å tenke positive tanker. Dette kan jo kanskje holde helt inn. Ned fra Kvamskogen hadde dem Time out (dvs. at dem stopper tiden din i 13 minutter) slik at du ikke skal tjene noe på å kjøre fort nedover) Turen nedover til Norheimsund var den kaldeste på hele turen. Her åpnet himmelen seg på fult og det hølja ned. Vi hadde egentlig tenkt å stoppe å spise i Norheimsund, men vi var så kalde. Så Frode, Bjørn Erik og meg bestemte oss for å bare kjøre forbi. Vi hadde alle nok mat og drikke igjen. (Understatement of the year) Når Time Out’en var over og vi syklet ut av Norheimsund begynte organiseringen av rulla igjen og farten gikk opp. Plutselig var Trond med oss igjen. Han måte slippe oss opp mot Kvamskogen, men hadde kjørt som en villmann ned Time Out sonen og tok oss akkurat igjen i det vi var på vei ut av Norheimsund. Det gikk radigt utover Hardangerfjorden retning Ålvik. Terrenget er småkupert, så jeg merket at jeg måtte oftere og oftere bak i sekken før jeg kom fram og bidro i rulla igjen. Kjente at jeg gikk mer og mer næringstom. Jeg har jo aldri vært noe flink til å drikke, men i dag «toppa eg heile driten» når jeg så på flaskene mine etter målgang hadde jeg kanskje drukket mellom 1 - 2 dl. vann. Ikke bra på 162 km. Så når vi endelig kom opp til Granvin, klarte jeg å mobilisere nok krefter til å være med på å holde farten oppe i rulla helt inn til Skjervet. Her var det slutt for min del. Møtte den berømte veggen. Har jo syklet denne ned før (Voss – Geilo 2017), men kunne ikke huske at den var så bratt og lang. «Alle» hadde sagt at den ikke er så lang. I dag var den veldig lang. Mista hele feltet og i det jeg var på toppen var jeg alene. Da var det bare å tråkke på med det lille jeg hadde igjen. Fikk ikke noe særlig fart i de «tomme» bena. Hvorfor kan ikke jeg lære, hvorfor kan jeg ikke trene litt mer var de kjente tankene som kom igjen. Men det var jo heldigvis nesten bare nedover. Tikket inn på 4:59:17. Det er jo sikkert ikke noen super tid, men kom nå under 5 timer så det er da noe. Jeg fikk jo erfare nok engang hvor viktig det er på drikke og spise nok. Men når det er dårlig vær blir jeg alltid enda dårligere til å spise og drikke en vanlig. I mål fikk vi servert en boks cola og betasuppe i idrettshallen og så toppe det hele med kaldt vann i dusjen. Etter dusjen måtte også bilen og ikke bare vi, til ladding. Så Trond og jeg ble sittende å snakke om rittet, time out, heavy metal og Liverpool. Trond hadde tatt seg skikkelig ut, samt sovet litt dårlig, så vi endte opp med at jeg kjørte stort sett hele veien hjem. KORT OPPSUMMET GRÅTT, VÅTT & TRAGISK VÆSKEBALLANSE (lærer aldri) “Løken og Idioten” Garborgriket rundt er blitt et fast ritt på programmet for flere av klubbens ryttere. Rittet runder i 10 år i år. Fjorårets tur var svært vellykket med en fantastisk stemning. Det samme ble det i år. Vi ble 7 stykk som kjørte i “flågå”. Jeg, Frode Høyvik, Bjørn Erik Fagerheim, Knut Ove Kyte, Einar Kjetland, Sverre Tveit og Ole Iversen. Avreise Shell Aksdal 07.15. Vi må innom Kjetil Toth på Slåttevik for å hente klubbteltet. En viktig del opplegget og alibiet for at vi får parkerer helt inne i start og målområdet. Ved avreise er stemningen svært god. Frode er mest opptatt av at han skal slå alle. Drit i plassering, bare han slår alle kjente. Kjapt inn til Kjetil, jeg og Frode er raskt ut av bilen og får den svarte “sekken” med teltet bak i “flågå”. Vi er i rute og har god tid til ferga går. Vel ombord på båten kommer flere fra klubben. Jostein Torstensbø tar turen ned, bare for turen sin del og blir vår mann å ringe til hvis vi får problemer under rittet. En fantastisk mann som alltid er i godt humør! Trond Jacobsen med flere er også med. Trond skal denne dagen ta farvel med en trofast venn gjennom flere år. Fin flyt ut på motorvegen og vi tar av mot Bryne. Kjetil sender en “kryptisk” melding på FB. “håper det ikke regner”. ??Hææ? Det er meldt ganske så ok vær og det ser nå ut til å lette. Så kommer bildet: Du hendelse som vi lo! “Løken og Idioten” tok med “sekken” med rammen og fikk den i bilen. Taket var det ingen som tenkte på! Det ble mange kommentarer videre på den “feeden”. Fremme ved Vestly barnehage som er startområdet, er Frode kjapt ute for å snakke med de ansvarlige slik at vi kommer inn denne dagen også. Utrolig hvordan den mannen klarer å snakke seg frem her i livet! På plass setter vi opp telt, eller rettere sagt rammeverket til teltet og får på plass “beachflagg”. Det blir en fin “stand” for klubben og mye “lått og løye” før alvoret rundt spesielt dekktrykk blir tema. Ferdig oppsatt stand: Det er ca 450 som stiller til start i jubileumsåret. Fra CKH er vi 10 stk som stiller til start. I pulje 1 går starten ganske rolig opp den første stigningen. Heldigvis! Vi fra klubben var trege til å still opp og må jobbe oss fremover i feltet. Jeg legger meg etter hvert blant de ca 20 første. Einar og Frode er like i nærheten. Siste krysset før første terrengparti kommer en velt. En Sandnesrytter på “slicks” ligger helt innerst og har for stor fart. Han sklir og jeg er bare centimetere fra å gå i bakken med han, men jeg klarer å holde meg på hjul selv om sykkelen hans treffer hjula mine. Frode ligger like bak meg og blir “tatt” og må klikke seg ut av pedalene. Der gikk toget for hans del. Han kommer seg ikke opp i “rett” pulje og blir liggende å taue på alle flater gjennom resten av rittet. I bakkerne kjører de andre på og han må jobbe godt for å holde med i stigningene. En etter hvert ganske sliten kar som kom i mål. Einar slipper unna og det gjelder å finne seg en posisjon før det første terrengpartiet. Uerfaren som jeg er trøkker jeg ikke nok til og går vel inn i skogen som ca nr 25. Det blir da en kamp om å gjøre forbi så mange som mulig der inne. Kommer vel ut som nr 15-16. Kjører da hardt i noen minutter for å tette en luke. Herfra setter gruppene seg. Det blir nå jevnt tempo. Ikke spesielt høyt, men jevnt over bra fart. Ingen vil dra, men her må jeg berømme Anders Farestveit fra TOSK spesielt, for hans vilje til å ta ansvar og drive gruppa. samme innstilling viste han på Hårfagre og Karmøy! RESPEKT! Han er heller ikke nådig i uttalelsene for de som bare ligger på halen. Jeg prøver etter beste evne å bidra det jeg kan uten å tømme meg for krefter. Like før Ålgård setter vi større fart på gruppa men det er få som vil bidra i front, men vi holder gruppa bak på avstand. En beryktet bakke er Fjermestadbakken på grus. Denne er bratt og jeg blir litt for langt bak i pulja til å følge med helt opp. Heldigvis er vi fem stk som slipper. Sølve Skogland er en av oss. Han tar ansvar og organiserer oss i en brukbar rulle slik at vi faktisk henter inn de foran før siste bakke opp mot vindmøllene. Den jobben bør vi være godt fornøyd med! Inn og ned mot mål går det styggfort! Det er en bratt nedkjøring og vi blir sittende på overrøret. Thomas Byberg, og Trond Skaale har fått en liten luke før nedkjøringen og kontrollerer inn spurten om 2. og 3. plassen. Vel i mål kommer kjente på rekke og rad. Spørsmålet som Høyviken er mest opptatt av er om Bjørn Erik kom inn foran han, noe han gjorde. Frode synker litt sammen noen sekunder, som om han må fordøye smerten dette fører med seg, før han er på igjen og i lysende godt humør. Det blir mye mat, drikke og “lått og løye”. Vår eminente hjelpemann, Jostein, måtte i ilden for å hente en av våre. Trond fikk problemer på toppen av siste nedkjøring. Han traff en stubbe. Alle vet med en gang hvilken stubbe det er snakk om. Vi hadde alle merket oss den. Trond viser frem hjelmen og det tydelige beviset på at hjelm redder liv! Den sprekken hadde nok kunne tatt livet av han hvis han ikke brukte hjelm. Trond må innse at han må ta farvel med sin kjære Merida denne dagen, da den er fullstendig kondemnert. Vi pakker sammen og setter kursen nordover igjen. Nok en vellykket tur er over. Resultatene og tidene viser igjen at det er mange ryttere i klubben som har jobbet godt denne vinteren også!
Takk for for en fantastisk tur! Hgsd-Sauda neste! Resultater fra våre ryttere: Endelig skal jeg også få testet den nye Hårfagretraseen i rittsammenheng. Været er helt ok, overskyet og mye vind fra Nordvest. Påmeldingen er under det vi håpet på, men det legger ingen demper på stemningen denne dagen. Sterke navn som GRanberg, Bakke, Byberg og Farestveit med flere stiller til start. Madsen fra HTK er også klar. Regner med han hadde en fin svømmetur i Aksdalsvatnet først og jeg regner med han kommer til å være med godt fremme i feltet. Ørken har allerede startet med å nedsyke seg selv ved å forberede seg på ett eller annet uhell. I startområdet er det god stemning. For min del er jeg ekstra spent denne dagen da guttungen på tolv for første gang skal sykle Hårfagre ungdom. Ut fra start er det rett i vinden og Farestveit legger seg i front og pusher hele veien ut til Frakkagjerd. God fart opp Aksdalsbrekka. Høyviken har sagt at allerede her kommer han til å slite. Jernmannen snakker seg alltid ned i forkant. Nappatjørn ryker vi raskt gjennom og vi starter på Aksdalsvatnet. Fortsatt stort felt i front. Jeg har alltid likt å ligge langt fremme I felt. Være der det skjer liksom. Ikke alltid det lureste i forhold til å disponere kreftene, men sånn blir det i dag også. Farten rundt vatnet er ikke særlig stor. Spesielt første del går sakte i medvind, men ca halvvegs går trøkket litt opp og feltet sprenges. Når Aksdalsvatnet er ferdig er vi en gruppe på 8-10 stk som kjører på mot Næringsparken og opp på “vollen” som er første litt grovere parti. Helt fremme har vi ikke sett en kjeft til Granbergen, men regner med han ligger akkurat der han skal. På “vollen” viser udyret fra Ølen seg og setter fart mot “geitahålet”. Jeg blir hengende bak flere på ht’er og bruker tid på å komme rundt og forbi. Siste kjører jeg forbi like før nedkjøringen etter “geitahålet”. Granberg har satt fart og jeg skimter han så vidt på asfalten og ser ikke noe mer til han før i mål. Hadde selvsagt ingen forhåpninger å hamle opp med han, men det hadde jo vert gøy å hengt på et lite stykke. På asfalten ved Fuglavatnet har jeg et forsprang på en litengruppe på fire som det blir umulig å holde bak. Ut i Amdalsbakken er vi en liten gruppe som ryker avgårde. Bakken er seig og jeg har ikke punsh til å dra på. Er ikke redd for å gi en liten luke her, da jeg er sikker på at jeg vil hente mye ned mot Garhaug og ut på stipartiet der. Det stemmer rimelig bra. Inn mot Aksdal får Byberg problemer med setepinnen og tar en kjapp teknisk. I «Dyrlegebakken» er vi to samlet. Byberg setter fart for å prøve å ta igjen Bakke og Larsen, jeg pingler ut og velger å kjøre safe i frykt for å gå på en smell. Føler meg ok, men prøver å tenke fornuftig. Feil valg! Byberg klarer å hente Bakke og Larsen i Veimbakken og Jeg skimter de på toppen, 40 sek foran. Det burde jeg klart å hengt med på, pulsen var ikke veldig høy og jeg skulle tatt sjansen på å følge Byberg opp Dyrlegebakken. Jeg blir syklende alene fra Stakkestad til bunn av Steinsfjellet der Madsen og Kjetland tar meg igjen, like bake de kommer også Kalland og Kverneland. Alle gode klatrere. De får en luke da jeg igjen velger å kjøre for rolig!! Dette må jeg skjerpe meg på!! Nedover mot Krokavatnet er jeg igjen sammen med gruppa. Nå er det bare å dra på. Kjetland ligger først i gruppa, Madsen kjører imponerende godt på den grove vegen ned mot Djupadalen. Jeg slipper bremser og drar på nedover. Vi tre samles i bunn ved Stemmen. Nå trenger jeg et vileskjær og klarer ikke dra på noe gjennom Vangen. Kjetland har mer å gå på og inn mot Kvalamarka klarer han å få en luke på 100 meter opp en liten kneik, Madsen slipper 50 meter bak meg igjen, det lugger både hos han og meg i den bakken. Jeg er fortsatt rimelig sikker på å hente Kjetland på Kystveien og håper på å få et oppgjør på indre kai. Ved Haraldshaugen camping skal vi opp og inn i en nesten 180 graders sving. Der hentet jeg Kjetland og hiver meg av sykkelen for å ikke tape tid, men da låser beina seg i kramper!! Pokker, der røyk det oppgjøret! Det er bare å loffe inn til mål, Einar Kjetland vant den kampen denne gang! Vel fortjent! Madsen er såpass kjørt at han ikke klarer å hente meg og vi møtes alle i mål. Krampa kan bli et lite problem i år også, men tempoet er heldigvis høyere i tiden før den kommer. I mål er det god stemning. Mye hyggelige folk i godt humør og jeg går for å skifte. Madsen slår av en kjapp prat mens han skifter. Jeg regner med det er varme klær, men nei da. Han hiver på seg joggeklær og tar en overgangsøkt. De er ikke helt gode disse triatletene!
I mål står guttungen (Leander) og tar meg i mot. Litt brydd, men tydelig fornøyd og litt stolt. Han var førstemann!! Fantastisk innsats av 12-åringen. 28km 515 høydemeter på 1 time og 16 min er virkelig bra! Samme løypa som siste halvdel for oss voksne. Jeg brukte 1 time og 3 min. Enda mer imponerende er det å se på tidene på Strava etterpå der han bruker omtrent samme tid som flere kjente navn i klubben opp Dyrlegebakken:) Nå er det bare å starte bakketrening for jeg mangler noe punsh når det blir en del helling på veien…. Hørfagrerittet 2019 er over, et fantastisk løype og i år fikk vi vist at medlemmene i CKH trør til for å få rittet på beina. Målet er at rittet skal fortsette til neste år, men da er begge organisasjonen slått sammen under CKH? Takk for turen og takk til alle som deltok, både som deltakere, hjelpemannskap og vakter! Vi var en gjeng med jurister, ingeniører, ledere, gamle og overvektige, MEN mestere når det gjelder å dra på innholdsrike sykkelturer rundt om i Europa. Nok et år er gått og nok en Klassiker stod for tur. Den 4. i rekken. Fra før hadde gruppen vært igjennom Paris-Robaux (uten meg), Flandern Rundt, Liege – Bastone – Liege og i år altså Grand Fondo Il Lombardia. «De fallende løvs ritt» Årets Klassiker Il Lombardia blir ofte regnet som den tøffeste på grunn av sine tøffe klatresegmenter med bl.a. «Madonna del Ghisallo, Muro di Sormano og Civiglio. Det ble bestemt at det ble Italiatur på oss i år, etter noen år i Belgia. I april bestilte jeg plass. Så da hadde jeg 2 mål jeg skulle trene til i 2018. Dem som har lest min forrige rittrapport vet jo hvor flink jeg var å trene til Jotunheimen Rundt. Dahhhhh….Jotunheimen Rundt gikk jo over ALL forventning, skulle egentlig ikke gå. Dessverre for meg ble jo det enda en unnskyldning til å ikke trene for mye fra Juli og fram til denne helgen 14. oktober. Det ble med en langtur til Florø og en test av Tysværrittet, som ble beholdningen på raceren før Grand Fondo Il Lombardia. Vi fro fra Helganes fredag klokken 07.20. Ruten gikk via Oslo og Frankfurt før vi landet i Milano. Der hadde vi leid oss 1 varebil og 2 personbiler og kjørte ca. 35 minutter nord til Como (start og målbyen for rittet). Vi kom fram så tidlig at undertegnede og Andreas Lokna tok oss en tur ut på sykkelen for å kikke oss litt rundt. Vi endte jo selvfølgelig opp med å sykle oppover, for her er det mye OPPOVER. Når vi nærmet oss toppen av den 4 kilometer lange klatringen skjønte vi at vi var inne i finalebakken for rittet. Både Andreas og jeg mente at dette var jo ganske greit, så vi trillet rolig ned til hotellet vårt igjen. Der ble det Italiensk Pizza og mye lått og løye og sykkelprat før sengen kalte. Lørdagen var det rittdag for proffene, så vi bestemte oss for å ta en flat og rolig tur innover langs Comosjøen retning Bellagio, før vi syklet tilbake for å se dem i innspurten i Como sentrum. Undertegnede hadde montert hele styret fult av duppeditter: GPS, Mobil, Videokamera. Turen begynte rolig og fint, etter 7 kilometer stoppet vi litt pga. feltet hadde sprukket litt i tunnellen vi nettopp syklet igjennom, Da oppdaget jeg at mobilen min hadde ramlet av. Jeg bestemte meg for å sykle tilbake for å lete. Da ble det ikke noe rolig tur på meg lenger. Det var bånn gass inn til Como igjen for å se hvor den kunne være (hadde en liten mistanke om hvor det kunne være) Dessverre for meg var det midt i målområdet og her var det allerede begynt å komme litt folk. Ikke sjans til å finne noen mobil. Jaja tenkte jeg. Drit i…. Jeg satte meg på sykkelen for å prøve å ta de andre igjen. Ble ikke noe roligere sykling nå – Det ble full pinne enda en gang. Tok dem igjen 2 mil før Bellagio, derfra og inn koste vi oss med fantastisk utsikt langs Comosjeøen og inn til Bellagio. Har du ikke vært i Bellagio før, MÅ du dra dit. Helt fantastisk flott. Etter en god lunsj trillet vi rolig tilbake til Como for å se på proffene komme inn. Jeg stilte meg litt opp i bakken som Andreas og jeg hadde syklet dagen før. HERREGUD!!!!!!!! For en fart dem sykler OPPOVER. Er det mulig. Det var her Nibali og Pinot begynte å støte i fra. Er helt komisk å se på hvor fort det faktisk går an å sykle opp en bake som vi andre sliter oss opp. Etter å ha sett dem her skyndte vi oss inn og så de siste 6 kilometerene på storskjerm inne ved målseilet. Vi så der at Pinot var helt suveren og kom alene inn til mål etter imponerende kjøring. Jeg dro så til hotellet og fant fram iPaden min for å se om det var håp om å finne mobilen igjen. Etter å ha pinget på «Find my phone» noen ganger ringte det en dame opp og sa at hun hadde funnet den der som jeg trodde jeg hadde mistet den. Syklet jeg bort til henne og fikk den overlevert. Lukky Me. Dette måtte feires, så jeg tok meg en liten tur på egenhånd for å sykle litt mer. Vi var jo så nærme Sveits, så da tenkte jeg….Hvorfor ikke besøke Sveits? Så da ble det 40 kilometer ekstra sykling på meg. Etterpå dro vi for å spise middag og forberede oss på vårt eget ritt som skulle komme. Jeg hadde jo tidligere på dagen mens vi syklet til Bellagio vært så eplekjekk og sagt at jeg ble så skuffet over at det bare var 100 kilometer og ikke 170km som jeg trodde vi skulle sykle. (det var en setning jeg skulle få svelge sammen med 70 kameler senere neste dag) Søndag 14. oktober.
Vi stod opp klokken 06.00, spiste kledde på oss og spiste frokost. Gjorde oss klare og trillet bort til starten som gikk klokken 07.30, bare 5 minutter unna der vi bodde. Vi hadde fått startnummer mellom 500-1100, så vi klarte å samle oss i en gruppe ved start. Her var det ikke pulje start for å si det sånn… her slapp dem alle 15-1600 ut samtidig. Så her var det bare å ta det rolig ut fra start. Heldig vis hadde dem stengt alle gater om morgenen så det gikk greit. Vi holdt oss samlet den første mila. Etter hvert ble det litt mer plass, samtidig var det et terreng som passet meg veldig godt, FLATT! Da ble det til at jeg la meg litt foran og begynte å tråkke litt, veldig moro. Med det landskapet, det været og den atmosfæren var det helt magisk. Det endte med at jeg ble liggende framme der til vi var kommet til Bellagio fra den andre siden av fjellet (ca. 54 km) Da hadde vi mistet noen mann. Herfra begynte første stigningen opp til Madonna del Ghisallo. En lang og tøff klatring, men ikke altfor tøff. Vi (Eivind, Yngve og meg) tok det ganske rolig oppover og stoppet på toppen for å kikke på Sykkelkirken på toppen. Det er når en ser slike ting at en skjønner hvor sterkt syklingen står i Italia. Hele kirken var fylt med sykkeltrøyer, sykler, diplomer, medaljer m.m. Her så vi syklene til bl.a. Coppi , Merx m.fl. Her oppe ved kirken var det også matstasjon, så her stod vi og ventet til vi ble samlet igjen (8 av 10). Det var nå det skulle begynne. Vi pratet litt med en svenske som sa at det er ikke så ille før de siste 1,7 kilometerene av Muro di Sormano. Det er ille sa han. Vi hadde jo hørt mye om denne Muren, men kunne det være SÅ ille, vi hadde jo nå fått testet ut de 2 andre bakkene og dem hadde jo gått greit selv om dem jo var tøffe. Det begynte med en tøff, morsom og kald nedkjøring før vi skulle begynne på klatringen som var på totalt 7 kilometer. Det begynte ganske fint. Eivind, Ynge og jeg dro litt i fra og tuslet oss oppover. Det var akkurat som svensken sa til oss, helt greit de første 5 kilometerne. Rakk å se på utsikten og prate sammen. Den praten tok fort slutt når vi kom til muren…….. Fytti katta….. er det mulig å lage en sånn sykkelrute? Da vi kom til 5 kilometer merket deler veien seg i 2 for dem som heller vil sykle rundt Muren. Det var jo ikke noe alternativ. Jeg hadde satt meg 1mål for turen og det var å sykle opp alle bakkene. Fra krysset trillet vi ned ca. 100 meter over en bro og der stod den, ja bokstaveligtalt stod MUREN. Det gikk rett opp (Når det er snitt på 15-16 % med det bratteste på 27-28% så er det rett opp i mine øyne. Hvorfor veide jeg 92 kilo?, hvorfor hadde jeg ikke trent mer?, hvorfor hadde jeg ikke satt på kompaktkrank?, Hvorfor??…. Var tanker som fløy igjennom hodet mitt da. I tillegg hadde dem merket alle høydemetrene i asfalten, de begynte på 800-801-802-803…. Til å begynne med var det ganske frustrerende med disse tallene, det var jo en evighet til 1120 som var toppen (heldigvis viste jeg det). Etter hvert ble tallene viktig for å lage seg delmål oppover. Begynte også å forbanne meg over all Hariboen jeg hadde stappet i meg dagene før. På 960 meter var jeg sikker på at jeg måtte stoppe. Jeg bet tenna sammen og tråkket litt til, når jeg nærmet meg 1000 meter så jeg at veien svingte til venstre. Ahh kanskje det flater litt ut der? Bestemte meg for at 1000 måtte jeg nå klare selv om det var så vidt bena gikk rundt. Når jeg kom opp til svingen og 1000 høydemeters merket, steg den bare enda mer :-O av en eller annen grunn stoppet jeg ikke, jeg måtte jo prøve helt til det ikke gikk lenger. 1050-1060-1070…. Nå begynte det å murre i venstre lår, dette var ting jeg kjente igjen fra andre tøffe ritt (nå kommer krampen) jeg viste at om jeg stopper nå, kommer jeg aldri videre. Kom til en ny sving som var enda brattere. Men her viste jeg at det bare var 50 høydemetere igjen. Ikke søren om jeg skulle komme så nært og ikke klare det. Jeg tråkket på videre, passerte en liten Italiener som stod på pedalen med full tyngde, men fikk ikke pedalen rundt og måtte gå av til sin store frustrasjon. Det ga meg bare enda mer motivasjon til de siste 30 meterene. De siste 20 begynte det å flate ut og når jeg endelig kom på toppen og satte fra meg sykkelen – HOGG krampen til i begge låra. Herregud for en bakke, det er det verste jeg har syklet noen gang, men herre min å deilig å ha klart det. På toppen ble vi stående og vente på de andre (8 av 10) Vi var 4 som klarte å sykle opp hele bakken. Etter vi hadde samlet alle sammen var det klart for tidenes nedkjøring. Vi tok det rolig alle mann og syklet samlet nedover og innover til siste bakken som lå inne i Como (bakken som Andreas og jeg hadde syklet på fredagen). Kjente på veien innover at bena nå var begynt å bli tomme, men la meg i front igjen helt til Eivind tok over de siste 2 mila inn til bakken. Fra starten av bakken var det hver mann for seg. Jeg kjente med en gang at dette blir MYYYE tøffere i dag enn på fredagen. I tillegg hadde nå sola kommet godt fram og stekte opp i hele fjellsiden. Det ble en lang tur opp med mye mental jobbing. På slutten var det bare om å gjøre å komme seg opp. Etter 4 kilometer og snitt stigning på 10 % var jeg endelig i mål. 100 kilometer på landevei var mer enn nok for meg denne gangen. Er det flotteste landeveisrittet jeg har syklet noen gang, samtidig som det kanskje er det tøffeste jeg har syklet. Da er det bare å glede seg til at Jostein Salemonsen arrangerer tur til syd-Europa igjen. Takk for turen alle som var med. Dette er en tur jeg vil komme til å huske for alltid. Nå er det lenge siden sist oppdatering. Midt oppi studier, trening og ritt så må jeg bare si at jeg har glemt å skrive. Sist jeg kom med en oppdatering var i slutten av juni, mye har skjedd siden da og her kommer en kort oppsummering. I juli deltok jeg i NM på Lillehammer. Det stod både rundbane og sprint på planen. Formen var så som så og jeg var litt sliten etter verdenscupen i Italia og av eksamener. Derfor bestemte jeg meg for å gå all inn på sprinten, hvor jeg visste at dersom jeg hadde en god dag kunne jeg gjøre det veldig bra. Prologen gikk supert, kom inn som nummer 2. Kvartfinaler og semifinaler gikk bra uten at jeg brukte for mye krefter. I finalen kjørte jeg mot nåværende verdenscup-vinner i sprint, Ingrid Sofie Bøe Jacobsen. Vi lå jevnt hele finalen, og jeg kom inn 1 sekund bak henne. Jeg var superfornøyd med min første mesterskapsmedalje som senior. Etter en liten pause fra ritt i sommer stod det en høst/september fullspekket av sprintritt foran meg. På planen stod det to norgescuper (Son og Halden) og to verdenscuper i sprint i Nederland og Belgia. Norgescupen i Son i august var brutal med en ikke helgod form og så som så forberedelser. To uker senere dro jeg til Apeldoorn i Nederland (koselig by ca. midt i landet) for å sykle min andre verdenscup. Prologen gikk så som så og jeg merket at jeg ikke hadde helt dagen, men bestemte meg fort for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg kom meg videre fra prolog til kvartfinaler, men der hadde jeg ikke så mye å komme med i en paddeflat løype (liker bedre litt bakker). Dermed røyk jeg ut og måtte se resten kjøre semi og finaler. På slutten av dagen var det duket for kortbane der vi kjører rundt og rundt og rundt og rundt i 20 min i sprintløypen (ca. 15 runder). Ble litt svimmel på slutten, men kortbanen gikk bedre enn sprinten så da var jeg egentlig fornøyd. Deretter var det bare på pakke sykkel og hive seg hjem til Norge igjen. Noen uker senere (slutten av september) pakket jeg sykkelen igjen og dro til Belgia, med mamma. Nærmere bestemt til Antwerpen, diamantenes navle. Vi dro bort fredag, ritt søndag. Verdenscup i trail ble arrangert i samme by samme helg, så da fikk vi sett litt på det, det var cool! Søndagen var det ritt, en våt og kald dag i en litt øde park utenfor byen. Det var meldt regn og jeg hadde glemt regnbukse og nok klær, men heldigvis hadde mamma tenkt litt lenger enn meg (takk <3). Været regnet jeg som en fordel, jeg har jo tross alt har lært meg å sykle(terreng) i Haugesund. Prolog først, den gikk ikke så bra da jeg fikk en litt dårlig start, men alle kom videre fra prologen så da var det bare å glemme det. I semifinalen ble det kollisjon med en av de andre jentene etter en halv runde, jeg kom best ut av det, hun andre brøt, så jeg kunne bare spare krefter til mål (vi var tre i heatet- to gikk videre). Dermed var gikk jeg videre til A-finalen for første gang (i verdenscupsammenheng), sykt kult. Jeg klarte å holde ro og fokus til finalen. I finalen møtte jeg Ingrid Sofie Bøe Jacobsen, sammenlagtleder, og en polsk og en nederlandsk rytter. Ut fra start lå jeg sist, men etter en (av to) runder tok jeg igjen polakken og nederlenderen, og tok stadig inn på Ingrid som lå først fra start. Det eneste jeg tenkte på mens det stod på var at jeg måtte holde meg på sykkelen (var såpeglatt gress og gjørme pga. regnet). Klarte jeg det visste jeg at jeg kom til å ta sølvmedaljen. Planen fungerte og jeg kom i mål som nummer 2!!!!!! Helt utrolig følelse å få ting til å klaffe, samt følelsen på oppløpet når jeg forstod hva som skjedde. I tillegg ble det dobbelt norsk, kunne ikke blitt bedre!! Kortbanerittet etterpå gikk bra det og, endte på en 3. plass etter en god del kjemping mot polakken. Hun tok et magadrag på siste runden, som jeg ikke klarte å henge meg på. Dermed endte jeg på 2. plass sammenlagt, og klatret fra 13. til 7. plass sammenlagt i verdenscupen. For en helg!! Etter dette ble det litt småsnakk om deltagelse i VM i Kina. Etter litt frem og tilbake, bestilte jeg flybilletter og hotell. Så nå blir det jammen meg VM den 9. november!! Etter VM kommer en sesongoppsummering og selvfølgelig rapport fra VM �� Da var tiden der for å teste en skikkelig langt ritt. 39 «gale» personer skal starte ut fra Trondheim 16.06 kl 06.00. Galskap!? Ja, på mange måter var det absolutt det! Dette er en utfordring vi tok som et lag, men som til syvende og sist handler om du får i deg jevnlig med næring, hvilke «vondter» du får og hvordan hodet takler at syv timer ikke er halvvegs. Jeg, Frode, Bjørn Erik, Steven og Helge kjører «Flågebussen» med henger som er fullt til randen av sykler, fra Tysvær torsdag ettermiddag. En meget fin stemning og humøret var på topp. Det var mye humor og latter hele vegen til Trondheim. Allerede i Etne er det store ting på gang…Eksosen detter av på veg ned fra Fikse. Gud bedre meg som vi lo! Det var et skrammel da den ene delen lå og skrapte nedi asfalten og vi måtte ta en liten stopp for å fjerne potta. Det gikk bare en liten mil til før neste del datt av og vi fikk en meget grom V8-lyd i «Flågå»;) Det ble mange mil, mange historier og ekstrem mengder med nøtter, sjokolade og annet kliss for å bunkre lagrene for sykkelturen T-O. Tre av oss skulle sykle og hadde “alibi” for denne fråtsinga. Jeg er litt mer usikker på om det var like fornuftig inntak av kalorier for de to som skulle være i støtteapparatet, men vel fortjent var det uansett;) Overnatting på veien oppover tok vi i Fagernes. Fredag kjørte vi videre over Valdresflya der vi skimtet snø og over Dombås og Dovre var det vind på opp mot 23 s/m. Godt det ikke var denne dagen vi skulle sykle! Vel fremme på hotellet i Trondheim. Vi har litt tid før det er “smøretid”. Roy Martin Øyjord, også kjent som «skakkelaksen» hadde laget eget brød, smør og laks/ørret til hele gjengen. Alle fikk anledning til å smøre seg et helt brød til niste. Fantastisk. Det var også hjemmelaget, kjeks, energibarer og mye annet snadder vi kunne pakke i kassene våre. Stemningen var spent og litt fylt med angst hos noen. Enkelte begynte å skjønne hva vi skulle til med. 543 km er sykt langt! Jeg selv hadde ca 220 km som den lengste turen før T-O. Jeg gledet meg stort, antagelig for at jeg er en idiot som ikke skjønner hvor langt dette er;) Viktig å nevne er støttemannskapet vi hadde på vegen. Vi hadde fem biler med oss og vi skylder dere alle en stor takk for en fantastisk support hele vegen! Tusen takk!! Lørdag og rittdag. Kongen og Cansellara er selvsagt oppe til første expresslag kjører ut fra Trondheim klokken 04.00. Vi andre kommer dinglende ned til frokost like før 05.00. Alvoret nærmer seg men humøret er på plass! Pissestopp og siste forberedelser før start. Vi sykler bort til startområdet. Alle er klar. Jeg kjenner en trang til at jeg må «pisse» igjen. «Helsikke, jeg pissa jo nettopp». Drit i det sier de andre. «Det er bare startnerver». Det kan nok stemme tenker jeg og prøver å glemme hele pissinga. Ut av Trondhjem merker jeg at jeg skulle tatt meg tid til å pisse. Etter ca 30km kommer det en liten bakke, jeg slenger meg av sykkelen og får tømt tanken. Lasse ser sitt snitt til det samme, men han er jo tilbake på sykkelen før jeg er halvferdig. Jeg må tråkke hardt for å ta igjen feltet. Nesten 11 minutter i sone fire tar det før jeg har hentet de inn igjen. En kraftanstrengelse jeg skal få merke mot slutten av rittet. Under de minuttene er det mange vonde tanker som kommer. «Ka pokker har jeg gjort nå. Pissa liksom, er dette det første rittet jeg må bryte for at jeg ikke fikk tømt tanken skikkelig før start…?» På et langstrekk ser jeg plutselig gruppa og jeg skjønner at jeg skal klare å hente de inn. Etter jeg har klart å hente de inn går det ca to mil før første punktering. Hadde jeg bare holdt meg litt til så hadde jeg spart mye krefter. Ole er også pissetrengt. Han velger å ikke stoppe. Han gjør blant annet et forsøk på å legge seg helt bak for å prøve å pisse rett i bib’en, noe som ikke er så enkelt som det kan høres ut som. Vi nærmer oss første stopp som skal komme rundt 10 mil. Gruppe en legger seg i front og jeg og Cansellara ligger helt i front I vinden. Vi blir liggende veldig lenge og det føles som en evighet. Pulsen går igjen gradvis opp i sone fire før vi må ta en liten rokering med Bjørn Erik og Frode de siste minuttene før stoppet. Den som er mest glad for denne stoppene er uten tvil Ole. Sjelden har jeg sett noen komme seg så raskt av en sykkel og få røsket ut «snabben» for å gjøre sitt fornødende. Opp gjennom Drivdalen går det relativt rolig før det igjen er stopp på Hjerkinn og høyeste punkt. Herfra og over Dovre går farten mye opp. Det er sterk motvind og skiltene som angir styrken viser 11 sek/m på det ene målepunktet. Det settes et forykende tempo og spesielt gruppe en merker kjøret. Like før den kraftige nedkjøringen til Dombås er vi kun 8 mann igjen i rulla (av 20). Nedover mot Dombås kjører Kapteinen og Ansgar hardt for å holde farten oppe. Det går så fort at det er store sprekk i feltet før vi samles igjen i Dombås. Nedover Gudbrandsdalen går det fort og det er god stemning før gruppe en igjen begynner å miste folk til «sekken». Etter vert går vi over til en rulle. Vi nærmer oss Lillehammer og Mjøsa. Mjøsa er visst nok en innsjø, men den er så stor at Høyviken etter vert finner ut at dette slettes ikke er en innsjø men rett og slett «Mjøsalågen». Det er fortsatt litt stemning i gjengen men den synker etter hvert som vi begynner å innse at Mjøsa er vanvittig stor. Fire timer tar det før vi «knekker» skiiten! For min del blir det en liten tur bak i sekken. Jeg hadde en periode like før Lillehammer der jeg ikke klarte å spise nok og får svi for det nå. På knappe 400 km må jeg en liten tur bak i sekken for å få i meg mat. Ingenting smaker lenger men får dyttet ned noe og går frem igjen etter ca 1 mil. Jeg begynte å få problemer med venstre kne på rundt 300 km og dytter nedpå Ibux og Paracet.
Det verste er unnagjort. Like før Minnesund og siste stopp kjører «flågå» forbi oss opp en bakke. Plutselig kommer en politimotorsykkel etter de. Den sakker ned og gir tegn til at de skal kjøre til siden etter bakken. «Flågå» gir da gass og uten eksos er det en grom lyd og et svart skylag som blir lagt rett over politimannen. Vi kan trykt si at stemningen lettet i gruppa da. Fra Minnesund letter stemningen igjen. Målet er plutselig ikke så langt unna. Mjøsa er virkelig en psykisk utfordring. Nå begynner farten å gå opp igjen. Høyviken er i slaget. Det er tut og kjør og flere kommer frem fra sekken for å bidra de siste 8-9 mila. Tempoet blir høyt og stemningen stiger. Flere begynner å tenke på tidligere klubbrekord 16.26. Dette er virkelig innenfor. Målet vårt på 15.45 ble vanskelig, men en tid under tidligere klubbrekord vil være svært akseptabelt med 2-11 sek/m motvind omtrent hele dagen. Like før vi runner 500 km begynner jeg virkelig å kjenna at pulssone fire ikke har noe med dette å gjøre. Jeg er plutselig helt tom. Perioden uten at jeg fikk i meg mat begynner å gjøre seg gjeldende. Jeg siger bak i sekken meget skuffet over å legge meg bak der igjen. Lagrer er fullstendig tomme og det jeg har plutselig problemer med å henge på halen av sekken. Jeg begynner å tenke om jeg i det heletatt klarer å henge med inn. Det går en mil og to til. Jeg skjønner det er manko på næring men det er ingenting som frister før Einar Ørke tilbyr meg en «smågodtting» av lakris og bringebær. Jeg får et par sånne og matlysten eksploderer. Jeg får lyst på alt og spesielt nøtter og GEL! Jeg har bunkret lite gel og nøtter på den siste stoppen, jeg tok det meste ut siden jeg ikke hadde spist noe av det tidligere. IDIOT!! Det sier seg selv at på slutten er det gel som er tingen. Jeg spiser vertfall alt jeg har igjen i lommene og de begynner så smått å hjelpe. Jeg blir liggende bake til like før mål. Jeg tørr rett og slet ikke gå frem i frykt for at oppturen bare er en blaff men må frem den siste kilometeren. Der får jeg kjenne på den elektriske stemningen av adrenalin og vi ruller over mål på tiden 16 timer og 15 minutter. Jeg er litt skuffet over meg selv for å ikke ha klart å bli med i fronten de siste 45 km og tenker automatisk når vi krysser mållinjen at dette er nok ikke siste gang jeg sykler dette rittet, men det blir antagelig noen år til neste gang. I målområdet er det en helt vill, ekstatisk stemming over det som vi opplever som en vanvittig prestasjon i de forholdne vi hadde. Tenk hva tiden kunne blitt med tilsvarende medvind…? Under turen opp til Trondheim og på turen ned til Oslo på sykkel ble det spist mye. Det er jo viden kjent at det som skal inn må også ut. Dette fikk vi det mye løye med under turen. Høyviken kom da med uttrykket «Jeg har en bever som vil ut». Frode Høyviks uttalte; «det blir først et problem når bevere får neglene på utsiden»! Regner med at alle skjønner hva dette er? Flere fikk kjenne dette hard på setet denne lørdagen. Heldigvis var det ingen som slapp sneglen ut og beveren ble godt bevart i varmen til passende tømmested;) Takk for turen folkens! Rittrapport så langt i høst fra Morten Storesund
Meldte meg på Lysebotn – Bryne i Mai for å ha ett stort ritt å trene mot, dette rittet krevde også at vekta holdes nere gjennom sommeren. Kjørte mitt tøffeste bygge program fra 18.juni – 05.aug og satte watt og watt/kg rekorder de siste ukene. Hadde 5 hviledager frem til Lysebotn, men må si jeg var svært skeptisk på form på rittdagen, følte meg tung. Heldigvis var det sol og nærmere 15 grader så tenkte det ble en fin tur uansett resultat, uken før meldte det 20mm nedbør på rittdag. Det var ikke vanskelig å se at det var flere som hadde litt større ambisjoner enn meg i pulje 1, jeg hadde med meg 2liter drikke, 10 gels og verktøy i tilfelle punktering. De fleste andre hadde en 0,5liter flaske og ett par gels, noe som er mulig med langing og følgebil. Starten gikk og feltet ble strukket ut fra første sekund, jeg var forberedt på at masterbilen skulle kjøre rolig inn til bakken så kom litt dårlig ut, men jobbet meg fort opp til teten når bakken startet, det tok ikke lange tiden før ett par gikk i brudd og en nimannsgruppe som jeg lå i kjørte jevnt hardt oppover og det var rett rundt terskel for min del. På toppen klarte en å kjøre oss inn mens vi tok igjen en og var da 11 mann med 3 mann i brudd forann oss. Nedover ble jeg litt skeptisk til forhjulet da det lagde litt ulyder og en del vibrasjon, er i tillegg litt forsiktig utfor så her mistet jeg 30 sekunder til gruppa mi på det meste, men dette klarte jeg heldigvis å hente inn igjen. Fra 3 mil til 7 mil så kjørte gruppa godt og vi hadde god flyt i rulla, men så startet den ene utskytingen etter den andre frem til 2 stk fikk gå, og da stoppet resten helt opp. Sandnes og Stvg hadde nok i brudd og da var det opp til TOSK/CKH å holde farten oppe. Ett par mil senere så begynte vi å hente inn på teten og da ble det nok noen overivrige fra Sandnes som ble med å kjøre igjen. Etter 3 mil var alle 14 samlet og nå var det rykk og napp frem til Sandnes med 11 av 14 mann fikk to avgårde, deretter følgte enda to fra sandnes før jeg selv klarte å kjøre i fra. Fikk da en veldig fin 5.plass som jeg er veldig fornøyd med. Tirsdag 14.08 Bømlo fellesstart Dette rittet passer meg veldig godt, men var ekstremt tungt etter Lysebotn – Bryne og hadde ikke forventet gode bein her. Heldigvis så var beina mye bedre enn forventet og klarte å komme meg i brudd to ganger, siste bruddet holdt til aent siste bakke hvor jeg støtet i fra og fikk 1.plass. Søndag 19.08 Stord Rundt. Mye støting frem til rundt 20 min ut i rittet, her kom jeg og vinner med i bruddet som vi (han) holdt helt inn. Ble en fin tredjeplass og mitt lengste brudd i år som holdt helt inn. Jeg ble tvungen til å ligge først siste 4 min, så da var det dessverre ingenting igjen i spurten siste 5 sek. Rune Vidar har nok en gang vert på tur med sykkelen og velger igjen å underholde oss med en rittrapport.
Endelig Helterittet igjen! Et mareritt med 2700 høydemeter fordelt på 100 km og en nedkjøring helt på slutten som for alvor kan sette deg ut av spill i laaang tid hvis du kjører ut av løypa… Likevel sier jeg faktisk endelig! Det er noe med dette rittet som virkelig gjør at flere vil tilbake til “helvete i skyggens dal”. En uimotståelig trang til å klatre i bakker som gir en mestringsfølelse som en ikke finner i andre ritt. Når masterbilen slipper feltet på Miland før første klatring på 750 høydemeter, er det ikke et vanvittig tempo for å komme i posisjon som gjelder, men heller å bli passe varm før en skal finne sitt passende tempo opp den seige bakken. Kampen mot seg selv er i gang. Selv om dette er den korteste av de to store bakkene så er det nok denne de fleste synes blir hardest. Det er den som er brattest og det er den som kan gjøre resten av rittet til et endeløst mareritt hvis en ligger for “høyt” og for lenge i rød sone. Etter klatringen kommer en helt magisk følelse der en har en panoramautsikt til Gaustatoppen og et terrengparti og nedkjøring som gjør at en kjenner på de ulike aspektene dette rittet tilbyr, samtidig som en får hentet seg inn igjen før neste klatring på 1150 høydemeter fra Atrå til Kalhovd. Dette er en slakere klatring med flere flate strekk og noen kortere nedoverbakker. Fortsatt et slit og en kamp mot seg selv men en mer overkommelig bakke som varer i halvannen til to timer. Belønningen kommer på Kalhovd. Hardangervidda! Det er noe helt spesielt å få lov til å sykle i den naturen midt oppe på Norges tak. Er en heldig og kommer i en gruppe med flere kan en få en meget god tid over vidda. Etter syv, åtte mil får en igjen Gaustatoppen og denne gang rett i front. Nedsyklingen gjennom 18 serpentinersvinger ned under Krossobanen er en opplevelse og noe de fleste synes er “knallkjekt”. Ca 850 høydemeter forseres nedover på seks til åtte minutter! Bare pass på å ha gode bremser og helst relativt nye bremseklosser. Dempegaffel er også å foretrekke! Fra CKH var vi åtte stk som reiste opp i år inklusiv Lars Granberg som stiller i Norgescupen. Noen lå på hotell eller vandrerhjem midt i Rjukan og andre lå på Gaustablikk. Jostein Torstensbø valgt å kjøre opp på morgenen/natta rittdagen. Respekt! Han får tiden 4:19:07 og en 4. plass i sin klasse (M55-59år). Meget respektabelt og gratulerer! Lars vinner rittet og setter løyperekord på 3:29:58. Den tiden er så rå at det vanskelig kan forstås at det er mulig! Helt rått Lars og gratulerer nok en gang! Løyperekorden ble senket fra i fjor med nesten 8 minutter. Det må også nevnes at det var noe bedre vindforhold i fjor som er av stor betydning oppe på Hardagervidda! Med denne seieren leder nå Lars norgescupen sammenlagt. Fortsett i samme sporet så blir det NC-gull Lars! For min del har jeg bestemt meg for å gå noe hardere ut i bakkene enn tidligere. Jeg legger meg godt inn i rød sone og holder meg der opp alle 750 høydemeter. Den første bakken er ikke laget for oss som er noe tyngre og det gjør at jeg ikke klarer å holde ledergruppen som består av 17 mann (muligens noen fra masterklassen der). Jeg blir liggende noe bak men “maler” på i eget tempo. På toppen er jeg helt alene men tar igjen en Christoffer som kjører i masterklassen. Han skal det vise seg at redder meg denne dagen. Oppover Milandsbakken merker jeg mer og mer knirk fra pedaler/krank. Jeg skjønner ingenting. Både pedaler og krank ble nøye smurt noen dager i forveien. Dette blir verre og verre og jeg begynner å irritere meg skikkelig! Aller helst skulle jeg bare stoppet opp og gitt beng og syklet ned igjen men jeg har til dags dato aldri brutt et ritt! Ned stipartiet merker jeg at noe ikke er helt som det skal med høyre krankarm, eller er det pedalen det er noe galt med…? Det er krankarmen som er løs. Først kommer en lettelse over at det ikke er smøringen det er noe galt med, det er bare en skrue som ikke er blitt “teitet” til skikkelig. Plutselig slår det meg at jeg ikke har verktøy til å fikse dette med meg! “Idiot!” Jeg begynner å stresse, det er langt ned til teknisk nede på Atrå. Jeg vil tape mye tid hvis jeg skal ta hensyn til dette i den kraftige nedkjøringen som kommer. Etter stipartiet blir det en liten flate. Jeg og Christoffer får hentet pusten litt og jeg forklarer mitt problem. “Jeg har et lite verktøy i drikkesekken” sier han, “mulig det er 10mm unbrako der”. Et kjapt stopp, han gir meg verktøyet og sykler videre. Jeg famler og leter febrilsk etter den største og jaggu er den der! Kjapt på sykkelen igjen og “bongass” for å ta igjen Christoffer nedover mot Atrå. Under den korte stoppen min har tre stykker tatt meg igjen og fra Atrå begynner vi å ta igjen flere og flere oppover mot Kalhovd. Noen kilometer fra toppen tar vi igjen en gruppe på 6-7 stk inklusiv 3 stk fra elitegruppa og på Kalhovd er vi 17-18 stk som etter hvert får i gang en brukende rulle. Mange vil ikke bidra men en av karene fra eliten er tydelig at skal du være med så får du bli med i! De fleste bidrar så godt de kan og vi har en noenlunde fungerende rulle frem til siste skikkelige motbakke og løypas høyeste punkt. I denne bakken kollapser hele rulla og det blir full strekk. To karer drar litt og litt fra. Jeg velger å ikke følge de da noen rykninger i beina fra kramper som antagelig skyldes for lite væske. Vi blir tre stykker herfra og inn til mål. Får en 12. plass i rittet og 2. plass i min klasse (M40-44år) og tiden 4:03:18. Må være godt fornøyd med det, da det var mange “lettvektere” av de foran;) Bjørn Erik (Fagerheim) tar en 2. plass i sin klasse (M30-34år) og viser virkelig en fin fremgang! Han er midt i sin beste alder, får bedre og bedre resultater og trener mye rolige turer. Det viser at det er mange måter å bygge god form på. Oddmund Medhus, Kjell Gunnarshaug og Jens Kristian Holberg fullfører på tider noe over 5 timer. Godt gjennomført gutter! Da vi etter hvert kommer i mål sitter en rolig Lars sammen med Kristine (kjæresten). Vi blir sittende og det blir en fin sosial sammenkomst etter hvert som det kommer flere CKHére i mål. Vi begynner etter hvert å bli litt bekymret for at Torgeir (Lilleskog) ikke har kommet i mål. Vi ventet han inn rundt 4:30, men 5 timer er passert og vi sjekker eqtiming´s live feed. Han er på toppen av Krossobanen. Lettere bekymret venter vi. Det tar lang tid før han endelig får ny passering på “krossobanen nedre”. Heldigvis nede derfra og vi ser han snart i mål. Han ser ikke nevneverdig skadet ut så vi antar han har hatt tekniske problemer. Han ruller bort til oss og setet ser da merkelig ut? Han forteller om et fall over brua på Kalhovd, der sykkelen fyker i gjerdet og knekker setet og styret. Han selv slipper unna med lettere skrubbsår heldigvis. Sykkelen får en reperasjon av en lokal. Det ender med at de må skru av setet fra denne lokale og sette på Torgeirs sykkel, ikke ideelt men en ok løsning for å kunne fullføre. Styret må også fikses litt på. De prøver å skru av styret fra denne lokales sykkel men det går ikke helt. De ender med at de taper styret sammen med gaffatape på beste Mcgyver vis og Torgeir kan sykle til mål. At han i det hele tatt tør å sette utfor Krossobanen med den løsningen og stiv gaffel er beundringsverdig! Helterittet er igjen gjennomført og vi håper at mange vil bli med oss på turen til neste år. Rittet er spektakulært, litt annerledes (med veldig lange bakker) og veldig godt gjennomført fra arrangør. Det eneste vi savner er varm mat (lapskaus) i målområdet. Takk for turen folkens. Steinsvikrittet neste! |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |