Etter en ritt-løs vår så ble høsten 2021 travlere enn noen gang før. Med god form etter solid trening så er det gøy å få deltatt på mye.

Ett par CKH Challenges, 3 stk Spar Cup tempo på Stord, Pølserunden, Nordhordaland Rundt.

Lysebotn Bryne startet bra og jeg var flere minutter foran mine største konkurrenter opp til topps, men lav fettprosent, lite klær og ett uvær uten like gjorde at jeg endte opp forfrossen på en joker i sinnes. Min første DNF.
Colorline Tour med Sandnes ekspressen var en ny erfaring og litt frossen på fingrene fra morgen av endte i en veldig kjekk dag med 3 plass for laget og ny bestetid for SSK.

Ryfylkerittet som skulle favorisere meg med en bra stigning til mål endte med en 4 plass bak elite gutta fra Sandnes. Hadde ikke dagsformen med meg på denne dagen og følte meg næringstom etter bare 20min. Heldigvis klarte jeg å komme meg til siste bakken med noe futt igjen.

Sund Fellesstart vant jeg for 2 gang på rad, og ble med det «Regionsmester i feil region 😂»

Norgescup Sandnes Var noe av det kjekkeste og mest stressende jeg har vært med til nå. Veldig gøy å kjøre med de beste i Norge, men man merker fort at kampen her er ganske annerledes enn i Master og Turritt. Ble flere ganger skubbet på utsiden av veien og at jeg ikke gikk på tryne denne dagen er i seg selv ein seier.
Løypen var bra tung med ett par kneiker og en fin bakke på hver av de 5 rundene. God dagsform og god kapasitet gjorde at jeg kom meg inn til mål med gruppen der jeg ble fikk P21 og første i gruppen P15.

Uno X Development Weekend (Lillehammer GP og Gylne Gutuer)
Var så «heldig» å bli invitert av Regionslag Vest til å delta på 2 dagers UCI 1.2 ritt i Lillehammer.
Med kort frist og fornøyd med form og resultater på tampen av sesong så måtte jeg bare hive meg med og trene videre de kommende 2 ukene.
De fleste som kjenner meg eller følger meg på Strava vet godt at jeg er ingen fan av regn og kulde, og med værvarsel om 5-10 års flom i Lillehammer den helgen så brukte jeg vel mer tid på yr.no og å handle inn varme regnsklær enn på sykkelen.

Fredag 01.oktober ble en solid reisedag der avreise var 13:00 fra Karmøy og ankomst på hotellet i Lillehammer 23:30. Vi var så heldige å treffe på de lengste kolonnestoppene på veien. Så da var det rett til sengs da vi måtte opp 06 for frokost.
​
Lørdag 02.oktober Lillehammer GP
Siden tankene gikk mest på å få i seg frokost å sørge for å ha med ernæring, bekledning og sykkel til start (20 min biltur) så kjente jeg aldri på nervøsiteten før start. Pulsen kjente jeg definitivt kom når vi stilte oss opp til startstreken etter en veldig kort og lett oppvarming. Det var masterbil fra start i ett par km og jeg med fler hadde nok muligens blitt lurt av løypeprofil og trodde ikke det ble kjørt noe særlig før rundt 12,5km, det viste seg derimot at der var en veldig bratt 3-4mins kneik fra start der jeg låg nesten all out for å holde følge (litt mer oppvarming hadde vært fint). Grunnet enn del teknisk utfor så ble jeg liggende i en bakgruppe som måtte jobbe oss opp igjen til felt
Når vi kom inn i første lange stigning så måtte jeg jobbe meg fra bakerst i feltet og oppover, gikk egentlig greit å følge opp, men brukt veldig mye krefter på «tull» den første timen.
Neste 40 min gikk nedover og flatt, så her var det bare å prøve å drikke, samtidig å holde seg ok plassert i felt samtidig som en skulle klare å se i øsregn.
Etter rundt 1t45 starter stigning 2, da GPS min tok kveld veldig tidlig i rittet så viste jeg ikke når stigningen kom og låg derfor helt på halen, hadde brukbar watt oppover og kjørte forbi veldig mange. Var fortsatt foran bilkøen når jeg kom på toppen men blir litt for passiv i utforen som kom etterpå til å klare å kjøre meg opp igjen. Fikk meg en liten gruppe som kjørte til vi nesten var i stigning 3, men var ett par min for sent og blir da tatt ut ca midt på treet av deltagerene og det var jo egentlig noe som jeg var fornøyd med.

Søndag 03.oktober Gylne Gutuer
Opp grytidlig klokken 05:00 for frokost da vi måtte starte ekstra tidlig siden Paris-Roubaix skulle vises på TV2 når Gylne Gutuer var ferdig.
Pakke og reise til start (1time biltur), bekmørkt, vind og enda mer regn enn på lørdag så fristet det ikke at vi snart skulle ut av bilen og gjøre oss klar det jeg vil kalle ekstremsport.
20 min før start prøvde vi oss på litt oppvarming, men tror heller bare jeg ble nedkjølt av den, beina derimot føltes greit restituerte ut fra dagen før.
Det gikk ikke mange minutter etter Masteren slapp oss før vi entret første grusparti, og er du ikke godt plassert her så er løpet kjørt (som jeg har hørt ett par 1000 ganger fra sykkel på tv).
Jeg låg likevel nesten helt sist inn og det var nesten umulig å kjøre forbi noen, i tillegg til gjørme som spruter opp rett på briller/i øyene gjorde dette til den mest slitsomme drøye timen jeg har syklet. Kom meg tilbake til hovedfeltet flere ganger etter gruspartiene men kjente allerede fra grusparti 1 at dette ikke kom til å vare veldig lenge. Etter 1 time var det 25 igjen i hovedfelt og til slutt var det 10 som fullførte av over 100 startende, jeg tror jeg ble tatt ut som nr30. Jeg hadde ingen målsetting i dette rittet utenom å delta å gjøre mitt beste.
Alt i alt en veldig kjekk opplevelse og veldig godt lag med gjengen i Regionslag Vest. Planen er å få deltatt på NC og UCI nivå igjen. Er godt i gang med treningen for 2022.

Morten Storesund

Då var det gjort! For eit sjukt ritt! Og for ein smell eg gjekk på! 
Tirsdag kveld forrige veke gjekk flyet til Pisa, og morgonen etter bar vidare til havna i Piombino, der det venta ei kort fergetur. Lite sveler å spore på ferga, men totalt munnbindpåbod var det overalt. Italia er definitivt ikkje ope som normalt, enda. 
Øya Elba er mest kjent for å ha husa Napoleon i eksil etter han tapte eit slag i 1814. Han var på øya i nesten eit år før han igjen gjekk til krig, i Waterloo. Han tapte vel der også trur eg.

Eg sykla ein runde i løypa onsdag. Det tok nesten tre timar i passe tempo. Då skjønte eg at lørdagens mesterskap kom til å bli langt, ettersom me då skulle tre rundar, pluss ei eiga avslutningssløyfe på 10 km. Landskapet på Elba består av stein, sand og tørr, rød jord. Om nokon har sykla sti på Gran Canaria kan det samanliknas med underlaget der. Ganske grovt. Det var ingen veldig lange bakkar, då høgaste punkt i løypa var rett over 400 moh, men fyttigrisen så bratt enkelte stader, både opp og ned. Snittfarten på runden var låg, ettersom utforkøyringane stort sett var smale sikksakk-stiar med mykje laus stein/pukk og eit topplag av sand som gjorde det glatt. Det var ingen stader der ein kunne slappe litt av, og hente seg skikkeleg inn igjen. Arrangøren hadde oppgitt at det var 4500 høydemeter totalt. Eg synes det høyrtes mykje ut, i og med at det ikkje var så lange klatringar, men det skulle vise seg at det reelle antallet var nesten 4800 høydemeter, så dei tok ikkje eingong i for mykje  Så det var ikkje mange flate partier, stort sett gjekk det enten opp eller ned. 

Eg hadde tenkt å få eit par tre rundar i løypa i dagane før, men kjente etter første dag at det holdt. Fordi den er så bratt eindel stader gjekk det ikkje an å komme gjennom i eit roleg tempo, så onsdagens treningsrunde var eigentlig tøff nok. Torsdag var eg nokså gåen i beina, så det blei kun ein lett spinn på flat asfalt. Ofte legg eg på meg eit par kilo etter ei lang reise med bil og fly. Det er berre vatn, men det er likevel ekstra vekt.. Normalt forsvinn det etter ein dag eller to, men her var det såpass varmt og klamt klima at det liksom ikkje ville bort. Eg kjente meg litt tung og "pløsete". Fredag kjentes beina betre ut, sjøl om det fortsatt var litt daft, men det var ikkje så mykje eg kunne gjer med formen så nær uansett. Sykla halve runden, omlag halvanna time, og gav på litt her og der for å få beina litt i gir. Formen hadde vore king kong lørdagen før då eg køyrde ein solid 6 timars treningstur heime, og bortsett frå ei halvslitsom reise, hadde eg ikkje gjort noko for at formen skulle forsvinne. Så her var det berre å lade opp på vanleg måte og håpe at eg ville fyre på alle sylinderane!

Starten gjekk, og det var rett inn i ein bakke som førte opp til høgaste punkt i løypa. Først på asfalt, så betongunderlag, så grus og sti når det nærma seg toppen. Fin måte å få spredning i feltet på. Eg hadde ikkje noko særleg til ranking. Kun litt UCI poeng frå Alpentour, og det gav startposisjon 92 av 120. I denne løypa hadde det dog ingenting å sei, det var nok av tid på å komme seg fram på, for å sei det sånn! Hadde eg starta først kunne det fort blitt ei ulempe, ettersom det kunne vore litt å blitt ivrig, og sprengopna, og dermed  få det skikkeleg etter kort tid. Uansett, eg åpna i vanleg Norgescup fart. Det er for meg nokså kontrollert. Til forskjell frå eit Norgescupritt, der eg då er framme i teten i lag med kanskje 3-4 andre, hadde eg no i VM over 80 stk foran meg i løypa. Det er trongt, og alle vil fram. Tar du nokre kviletråkk her og der så smett det nokon forbi. Dei første par timane føltes det som eg var omtrent bakerst, sjølv om eg plukka litt plasseringar heile tida. Eg hadde ingen rå dagsform, men det var langt i frå dårleg. Det var berre å stå på, holde så jevnt trøkk som mogleg, og få i seg alle drikkeflaskene eg kunne få, og klemme i meg ein gel eit par gonger i timen. Langesonane kom relativt hyppig, og eg passa på å tømme alle flasker eg fekk. Det var varmt i veret, samtidig som lufta var fuktig og klam. Når det nærma seg fem timar kjente eg at det begynte å røyne på. Det svarte landslagshortsen var meir kvit enn svart. Saltet låg tjukt på utsida. Plutseleg stoppa nesten beina opp.. eg byrja å fryse litt, og pulsen var låg, sjølv om eg tråkka til det eg makta. Eg var ikkje direkte dehydrert, men saltbalansen i kroppen var på villspor. Eg prøvde å proppe i meg det eg hadde. Kvar gel inneheld 0,1 g salter, men det var ikkje nok. Ellers dvs, det var for seint. Kroppen gjekk i krabbegir, og det var berre å prøve holde framdrift. Eg hadde rundt 30 km igjen, og skjønte nesten ikkje korleis eg skulle komme meg til mål. Det gjekk i langturtempo, og knapt nok det, sjøl om eg pressa det eg kunne. Dei to siste timane var dei desidert verste eg hatt hatt på ein sykkel nokon gong. Hadde dette vore eit anna ritt hadde eg brutt tvert. Men no var det VM, og eg var kommen meg opp godt inne blant dei 50 beste, så då var det om å gjer å ikkje tape for mykje. Helst skulle eg jo fortsatt å klatre på lista, slik eg hadde gjort dei første fem timane. Då ville eg endt opp veldig bra til slutt. Men no var det berre om å gjer å ikkje tape for mange plasseringar. Eg tapte over ein halvtime på den siste runden(!). Eit hav. Men heldigvis hadde dei fleste rundt meg også fått hammaren, for eg blei kun tatt igjen av to andre på slutten, og dermed kunne eg trille over mål som nr 49, i den sjukeste løypa eg har sykla nokon gong. 
​
Ikkje noko resultat å skryte uhemma av, men eg var faktisk fornøgd berre med å komme meg til mål. 49 er litt over midt på treet. Listefyll. Heilt ærleg så hadde det ikkje så mykje å sei om eg hadde blitt nr 34, 49 eller 78.. Når ein ikkje er ein kandidat til å vera med langt framme, så er det nesten viktigast å komme til VM, ikkje kva resultat ein får der. Sånn er det for dei fleste i OL og andre store mesterskap også. Eg gjorde mitt beste og meir kunne eg ikkje gjer. Bortsett fra at eg burde hatt eit lite gram salt i kvar drikkeflaske. Det angrar eg på. Kanskje eg kunne unngått smellen på slutten då. Men kven veit. 

Sesongen i år har ikkje vore den beste, men eg fekk redda meg inn på slutten sånn at det ikkje blei så verst alikevel. VM er stort, og eg er glad eg blei tatt ut og fekk vera med. Kanskje var det litt for "lang og tru tjeneste", men eg synes eg uansett fortjente det og at det kunne forsvaras. Dermed er NM fiasko og anna uflaks frå tidlegare i år nesten gløymt, og rittsesongen er offisielt over :-)

Lars Granberg

Då var turen kommen til Schladming i Østerrike. Kanskje mest kjend som  vintersportstad, og det store Nachtslalom-rennet kvart år. Her skulle firedagarrittet Alpentour Trophy holdas veka som var. Fire etapper, der dei tre første er normale XCM etapper, og den siste ein bakketempo med intervallstart. Eg fekk sykla gjennom heile første etappen ila dei to første dagane eg var på plass, og løypa var litt som forventa. Lange klatringar på ei blanding av asfalt, traktorveg, grus og sti. Nedover går det ofte også på grus/traktorveg, men tidivis på skikkeleg hårete sti. Eg hadde med både hardtail og fulldempa sykkel (med senkepinne), og valgte å bruke fulldempaen. Dette til tross for at hardtailen er noko lettare, og betre å klatre med. Fleire rytterar her nede er litt dårlege utfor, eller i alle fall held dei ein del igjen nedover, og det tenkte eg å dra fordel av med å velje fulldempa og dermed ha mulighet til å enten gønne litt i frå, eller ta inn ev. tapt tid, nedover.

Å klatre lange bakkar fekk eg trent litt på i sommar. Det er noko anna å klatre oppover når det drar seg over halvtimen, og gjerne strekk seg opp mot ein time samanhengande oppover. Plutseleg kjennes 20 mins bakkedrag som veldig kort..

Eg var spent på korleis formen eigentlig var etter at det gjekk drita dårleg i Tsjekkia. Det kjentes fint ut på trening i forkant, men det gjorde det også i Tsjekkia. Så eg bestemte meg for ein noko defensiv taktikk på første etappe, med å halde igjen ut frå start og heller prøve å auke farten etter kvart. Då måtte eg og tåle å bli fråkjørt av mange. Løypa talte 65 km og i underkant av 3000 høydemeter klatring. Eg prøvde å halde jamn fart, men gjennom etappen gjekk eg frå å både kjenne meg veldig bra til å kjenne meg heilt elendig, fleire gonger. Det var nokså varmt, og veldig klamt i lufta og eg kjende mot slutten av eg byrja å bli nokså dehydrert. Fingrane krølla seg rundt styret, og det er sjeldan eit godt teikn. Eg køyrde jamnt bra heilt til eg kom til neste siste klatring. Der blei det krabbegir, og eg tapte mange minutt berre der. Heldigvis var det fleire enn meg som hadde fått det, og eg var ikkje den einaste som det gjekk smått med. Det blei likevel eit solid tidstap og eg rulla inn som nr 16 i mål, etter gode 3,5 time. P16 var eit ok resultat, og det var rytterar som perler på ei snor foran meg på lista. Så bortsett frå den halvtimes klatringa eg fekk føle på hammaren, så var eg brukbart nøgd. Kroppen var mykje betre enn den var i Tsjekkia, og då visste eg at eg var på betringens veg, formessig.

Andre etp kjentes umiddelbart betre ut allereie frå start. Etappen var nokså lik som første, med rett over 60km og rundt 3000hm. Ein rå nedkøyring på tusen høgdemeter, frå høgaste punkt, på ikkje akkurat flytsti gjorde valget om fulldempar med senkepinne rett. Eg fann ein grei flyt, køyrde kontrollert i klatringane, og kunne dure inn til P11 i mål. Beina kjentes betre ut på slutten enn på starten, derfor var eg klar for å gønne skikkeleg på tredje etp.

Det gjorde eg også, og på tredje etp var eg med i teten. Endeleg kjente eg meg sprek! Denne etp var noko kortare enn dei to første, men hadde tilgjengjeld den lengste klatringa. Den starta med 400hm på jamn asfalt, før det blei 800hm på grus og sti. Her klatre eg selfølgeleg å punge like før den lange klatringa starta.. så dermed drog toget frå meg. Eg fekk etter kvart bytta hjul, men måtte klatre heile fjellet aleine, istadenfor å få første del «gratis».. Dette var litt som heile 2021 sesongen har vore til no. Når eg første kejnner meg bra så kjem det noko i vegen. Så då måtte eg bruke alle kreftene på å komme meg så langt opp på lista som mulig igjen, istadenfor å kunne vera med heile der framme. Eg kom meg ikkje opp igjen der eg var, men klarte å redde inn slik at eg i alle fall ikkje tapte plassar i samandraget.

Siste etp var ein rein bakketempo, med intervallstart. 1250 hm fordelt på ca 13km. Tidvis slak grusveg, tidvis psykobratt sti. Her var det vanskeleg å finne ein god flyt! Prøvde å klatre eit par plassari samandraget, då dei to foran meg der hadde det litt tungt. Slo dei på denne etp men ikkje med nok, så eg havna tilslutt på 14. plass samanlagt. Heilt fint resultat det, sjølv om eg hadde håpa på ei topp 10 plassering. Uansett var eg fornøgd med at bein og kropp responderte bra, og det virka som vaksinebivirkningdriten var på god veg ut av systemet.

Heile formålet med denne turen var å få banka inn nokre gode resultat for å forhåpentlegvis kunne få lov til å køyre VM, som i år blir arrangert i Italia 2. oktober. I og med at NM gjekk ad undas, hadde eg lite å slå i bordet med i år. Ikkje hadde eg køyrt UCI ritt ute i verden tidlegare i sesongen då eg la alle egga i NM korga. Smart. Men gleda var då stor då eg fekk tommel opp frå landslagssjefen om at Alpentour var bra, med dei forutsetningane eg hadde. Kanskje eg og fekk litt goodwill etter å ha køyrt ganske mange ritt utanlands dei siste ti åra også, eg veit ikkje, men i alle fall, på tysdag sit eg på flyet til Pisa, for å køyre mitt sjette VM, på øya Elba i Toscana. Endeleg ein opptur! CKH trøya er fin, men det er noko eige med å dra på seg landslagstrøya ​

Pølserunden 2021 Sviland (Sandnes)                                                     
Fellesstart
57 km 850 høydemeter.
 
Det har gått 1 år siden forrige fellesstart så var det kjekt å endelig å få tatt på seg CKH Rittdrakten i ei kjekk løype på Sviland i Sandnes for litt konkurranse.
Med god, stabil og mye trening siste året så er forventningene høye i høst der første prioriterte ritt er om ei drøy uke «Lysebotn – Bryne»
Deretter skal jeg og 3 andre CKH’ere (Kjetil Toth, Rune Vidar Vestre og Tor Erik Lindøe) delta på Kristiansand – Hovden med Sandnesekspressen i forsøk på rekordtid ⚡

Som vanlig var jeg enslig CKH rytter og da er det vanskelig å gjøre mye mot Sandnes som har mange og sterke ryttere å spille på.
Hadde gode bein og kjørte bra i tet i alle bakker, men de var nok ikke helt lange eller bratte nok og med siste halvdel av løypen med negative 300 høydemeter så ble det litt som forventet.

Resultat: 4.plass med 3 Sandnes ryttere rett foran 😃
 
Etterpå var det så mye pølser en orket å spise 👍🌭 supert arrangement av Anders Utbø Sakseid
 

Turen kan dere se på Strava her: https://www.strava.com/activities/5744305680

Morten Storesund

Då var det NMet unnagjort, og dei fleste som var med har kanskje fått varmen igjen etterkvart..

Som skrevet førre gong her var eg litt usikker på om eg skulle klare å finne ein toppform, og det var mykje att og fram siste to vekene. Men eg hadde ei veldig bra hardøkt få dagar før, så eg kjente meg nokså trygg på at formen skulle vera minst like god som den var på NM i fjor og då var den slettes ikkje verst.
​
Etterkvart som det nærma seg blei også vervarselet meir og meir sikkert. Etter at det hadde vore to veker med knallver og tørt, fint føre, skulle det plutseleg slå om på rittdagen med over 25mm regn og tilhøyrande kalde temperaturar. Det betyr at løypa går frå å ha godt, forutsigbart grep, til å bli sleip og glatt. Ikkje mitt favorittføre. Eg er ikkje elendig på glatta, men heller ikkje blant dei beste. Dette rittet har eg køyrt seks gonger tidlegare, og det har vore tørt og fint alle gongene. Området nord i Gudbrandsdalen er også ein av dei plassane i Norge der det regner minst, så det var litt overraskande at det skulle bli såpass vått.
Skulle eg klare å vinne ville eg helst hatt tørre forhold, men veret er uansett likt for alle, så her var det berre å sette på passande dekk og la det stå til. Det gjeld og å ha rett innstilling før start, då masse regnver på over 1000 meters høgde gjer som regel at ein kan telle antal plussgrader på ei hand.. Våt og kald blir ein då nesten uansett, så det gjeld å ikkje kjenne altfor mykje etter.

Starten gjekk, og det begynte å sprekke opp allereie i det me gjekk inn i første motbakke. Det gjekk veldig fort, og eg gav nokre meter , då eg ville unngå pinnestive bein oppover den første lange stibakken. Det gjekk greitt, og eg var vel rundt 7.-8. posisjon oppover stien. Køyrte med god kontroll, for å kunne auke farten litt etter kvart og køyre meg opp til teten. Det kjentest nokså greitt ut og avstanden opp var ikkje spesielt lang. Eg auka farten litt og litt og kom meg opp til rundt 4.-5. posisjon etter ein halvtimes tid, og ting såg greitt ut. Eg hadde fått med meg at fjorårsvinnaren hadde fått ei luke i front, elles var det sånn høveleg samla, i den grad det går an å vera samla i eit slikt terreng. Det striregna, og var både gjørmete og glatt, men ikkje verre enn at eg hadde bra kontroll. Det kunne faktisk vera til min fordel at det var vanskeleg føre, ettersom ritt-tida då går opp. Og jo lenger, jo betre!

Plutseleg la eg merke til at eg satt litt lågare enn normalt. Eg tenkte setepinnen hadde sklidd litt ned, eller at senkepinnen ikkje ville holde setet helt oppe. Ikkje noko stort problem, eg kan fint sykle med litt lågare sete. Skulle det sige skikkeleg er det raskt og lett å fikse i langesonen, kun sekundar tapt. Etterkvart som tida gjekk begynte eg også å slå pedalane nedi stein og røtter som stakk litt opp. Det gjer ein jo av og til, spesielt med fulldempa syklar, om bakdemparen blir komprimert akkurat i det pedalen er på lågaste nivå i tråkket. Men no skjedde det mykje oftare enn kva som er normalt.. Det var då eg såg at bakdemparen hadde begynt å lekke luft. Etter ein liten times sykling var eg allereie nede på halvparten av vandringa. Ikkje rart eg syntes eg satt litt lågt, og at pedalane slo nedi. Det var berre å håpe på at det ville halde seg på halvparten av vandringa, og at eg ikkje skulle miste meir luft enn eg allereie hadde gjort. Eg var fortsatt med i teten og hadde gode medaljesjansar. Me var jo ikkje halvvegs eingong!
Det skulle vise seg at demparen lakk som berre det, og etter nokså kort tid var det nesten ingenting luft igjen. Eg var nede på den siste centimeteren av vandringa, og bakkeklaringa på pedalane var nede i kun eit par centimeter. Då blir det vanskeleg sykle bra i ei såpass teknisk løypa. Eg vart fråkøyrt av fleire, utan at eg kunne gjer noko med det. Eg måtte prøve å låse demparane for å halde høgda så høg som mogleg, samt å stå å sykle for å «vagge» sykkelen frå side til side for at pedalane ikkje skulle subbe i bakken. Game over i medaljejakta for min del – og DNF på resultatlista. Did Not Finish.
Veldig skuffande. Eg hadde sett fram til dette NM lenge. Trent 550 timar i dei første seks mnd av 2021. Bygd opp ein solid base, og fått skvist ut ein god toppform. Ein toppform eg ikkje fekk brukt. Eg kjenner meg litt snurt, samtidig veit eg jo godt at innen toppidretten så har ein ingen garantiar. Ein kan gjere verdas beste forberedingar, men det betyr på ingen måte at ein er sikra å kunne omsette det til toppresultater. Eg visste eg kunne vera i mitt livs form, men kutte opp eit dekk i første skarpe stein, eller tryne og knekke kragebeinet i første dropp og dermed ville alt bli mislykka. Det var ingenting eg kunne gjort annleis. Det var ingenting på forhånd som tilsa at bakdemparen skulle begynne å lekke. Det var kort tid sidan forrige service, og både den og resten av sykkelen fungerte heilt perfekt før dette. Sånn er det i terrengsykling.

Så NM gjekk fløyten, og det var eit lite antiklimaks nå i dagane etterpå. Heldigvis var dette kun første ritt i sesongen, og treningsjobben eg har gjort vil eg dra god nytte av dei neste månadane. Så no må eg berre legge ein god, og motiverande rittplan framover, og ikkje tenke så mykje meir på dette. Pakningen som lakk i demparen er bytta, og sykkelen er klar for nye treningar, for fleire ritt utover sommaren og hausten!

Eg «trøstar» meg litt med at Emil Hasund Eid, som vann, køyrte det råaste rittet eg har sett nokon gong. Ingen var i nærheten ein gong, det var rett og slett kult å sjå nivået hans.
Så eg hadde ikkje vunnet NM i år, sjølv om sykkelen hadde holdt. Ein pallplass ville vore mogleg, men eg har nok av både sølvmedaljar og bronsemedaljar frå NM frå tidlegare, så eg lever godt med det. I år var det eigentleg seier, eller ingenting. Det vart ingenting.



Lars Granberg

Hei igjen!

I dag er det ei veke til NM, og eg sit på fjellet ovanfor Kvam og Vinstra i Gudbrandsdalen og prøver å hente meg inn igjen etter eit par harde treningsdagar her oppe. Ein heil tur rundt løypa i roleg
tempo, rundt 5 - 5,5 timar, og ein runde i løypa i konkurransefart som ei rittsimulering dagen etter.
Med 11 månader (!) sidan førre ritt er det ikkje berre berre å fyre maskineriet opp igjen for full gass.

Løypa her oppe er sånn generelt slik som dette:
15 min på grus etter start, før eit bratt parti på 100 meter som må springast, der er det ikkje mulig å sykle. Når ein set seg på sykkelen igjen er det røff høgfjellsti, som går over i meir skogssti dei neste to timane(!). Mange trur ikkje på dette, men det er sant. Det er ei blanding av motbakkar og rå utforkøyringar som krever sitt både av rytter og utstyr. Fleire stader er det så bratt ein må gi absolutt alt for å berre komme seg opp kneika. Dette koster krefter! Heile stipartiet blir avslutta med ei bratt,
krevande utforkøyring på sti der ein skal ned over 600 høydemeter i ein jafs. Her er det fjellvegg på eine sida, og oransje gjerder (alpin-sikring) på andre sida. Du vil ikkje velte ned i ura utfor gjerdet, då blir du nok sendt til dei evige jaktmarker..

Grandpa Grand Prix 2021
Treningsritt

80 km treningstempo ritt som gikk i «Nordhordaland Rundt» ritt løypen.

Da ritt etter ritt har forsvunnet fra kalenderen denne våren, var det enkelt å motivere seg for en 25 mil kjøretur til Alversund med starttid kl 10:19. Totalt var det påmeldt 26 deltakere.

Opp kl 05:00, sjekke yr.no som ga håp om å slippe uværet som var på vei.

På tross av lite søvn natta før føltes kropp og bein bra ut før rittstart, selvfølgelig spent.

Hadde ikke veldig høye mål her da løypen ikke favoriserer meg som er relativt «lett» i tempo sammenheng. At tempoen var på hele 80 km passet meg derimot bra.

Var aleina om å kjøre for CKH og Rogaland mot kongene fra Vestland.

Bra bein først timen, men med mye regn og sterk motvind på retur så ble det tungt og kaldt siste 3 mil og en kamp å komme seg helskinnet til mål. Omtrent som vi opplevde i NM Fellesstarten i Nordhordaland tilbake i 2019.

Tiden på 1t57min42sec var nok til bestetid denne dagen, så godt fornøyd.
Etterpå ble det grilling og oppvarming med kaffi, lapper og pølser i brød. Så veldig bra Arrangement av Arvid Johannesen.
Turen kan dere se på Strava her:
www.strava.com/activities/5461996325

Mens vi venter på høsten som har ritt hver helg hele aug og sep så får vi ha det gøy med
CKH Challenge



Morten Storesund
​

Litt «sykkefjas» frå mi side igjen. Etter ein roleg haust i fjor bestemte eg meg for å gå inn for prøve å trøkke til for eit NM resultat igjen i år, då det var veldig kjekt å vera tilbake på pallen der i 2020. Eg har mange fine resultat å vise til ila dei siste 10 åra, både i inn- og utland. Det har blitt fleire NM-medaljar, men ingen mesterskapstrøye, og det plagar meg litt. Antal sjansar for å få det til byrjar å nærme seg farleg null, så her må det smies mens kropp og bein fortsatt kan ta til seg trening!
Dermed vart målet om NM i 2021 satt.

Så i november i fjor var det back to work, med mål om å bygge opp treninga til eit høgt nivå, både kvalitet- og mengdemessig. Heile tida få passeleg hard belastning og god kontinuitet. Eg gjekk roleg
fram, og la på stein på stein, veke for veke. Ikkje spesielt spennande, men mesteparten av treninga mi er no eingong nokså kjedeleg..
Eg såg ikkje på det som aktuelt med noko treningsleirar utanlands ila vinteren. Eg har tilbrakt tilsaman rundt halvanna år av livet mitt i Spania og det held eigentleg. Så treninga gjennom vinteren bestod hovudsakeleg av sykling, ute og på rulle, langrenn og litt lett jogg i ny og ne. Det blei bra kvalitet på treninga, og rett så god mengde totalt sett også. Med NM ikkje før 10. juli, ville eg få mykje tid på sykkelen frå mars av og fram til juli, trass i mykje langrenn i januar og februar.

Dei siste tre mnd har det blitt 300 timar på sykkelen, utan nemneverdige skavankar. Andel
hardtrening er ikkje høgare enn rundt 7%. Sjølv med relativt få minuttar med hardtrening har eg hatt brukbart nivå på dei hardøktene eg faktisk har køyrt. Det gir om ikkje anna eit godt utgongspunkt for det som kan bli ein god sesong frå NM og utover sommaren og hausten. Så mykje roleg trening i «snakketempo» skal ein ikkje kimse av. Det er i praksis den største hemmeligheten i
utholdenshetsidrettar; tålmodig og hard jobbing over lang tid.

For å sitere frå ei bok av Thor Gotaas ;

Tanken var å trene enormt fra oktober til jul for å bygge grunnlag, så minke mengden og konkurrere ofte utover vinteren. Den som trente mye rolig tålte flere renn og beholdt formen lengre. Hvis en tålte mengdene. Oddvar Brå og Ivar Formo gjorde det. I tre av Brå sine uker høsten 1973 trente han 35, 35, 37,25 og 33,35 timer. I november 1973 stod det 145,25 timer i treningsdagboka.

No skriv me slutten av mai, og eg har fått gjort ein god treningsjobb utan avbrekk i heile år. Det hadde vore gunstig med eit solid ritt med god matching ikkje så lenge før NM, men det ser ikkje ut som at blir noko. Dei fleste Norgescupritt er utsatt til slutten av juli og seinare. Å reise utanlands for å kjøre UCI ritt tett opptil NM ser eg ikkje på som noko alternativ. Det kunne sikkert gått bra, men det hadde vore typisk å måtta t.d gå i karantene eller karantenehotell i X antal dagar pga noko ein ikkje har kontroll på sjølv. Så utanlands får vente til reglane er meir klare enn i no. Det er uansett NM kjem først. Heldigvis går NM under særskilde toppidrettsreglar, så det skal meir til for at det skal bli avlyst eller utsatt. Blir det avlyst har eg trent mange nokså bortkasta timar og har postkassen stappfull av skjegg, men eg vil heller risikere å ha toppform og sjå at NM blir avlyst, enn å ikkje ha toppform og så blir det arrangert :)

Heldigvis er NM-løypa av dei seige sorten, den krever ikkje fart i beina eller mange ritt i kroppen for å kunne gjere det bra. Mesteparten av løypa går på høgfjellstiar nært Rondane nasjonalpark. Det blir ingen felt, eller store grupper. Her blir det vatn mellom båtane omtrent frå første tråkk. Det anbefales å vera med om du likar terrengsykling. Denne løypa har alt. Lett, brei sti, smal flytsti, bratt sti (både opp og ned), lang, seig grusklatring og raske gruspartier. Ein solid tur, og garantert rå sykkeloppleving. Sjå bilder av høgdeprofil og kart som eg legg ved.

Løypa har vore fast innslag som NC eller NM sidan 2013. Førre gong det var NM der vart eg nr to og eg har aldri vore utanfor pallen dei gongene eg har stilt. Så sånn sett kan eg seie at løypa passar meg bra, samtidig har eg aldri har vunne der.. Det er langt frå sikkert at eg kan klare det, det er mange som er gode, og fleire som kan ta det, men eg skal jammen gjer mitt for at eg skal bli hard å slå!
Kanskje er det CKH drakta som skal gjer susen? ��
Satsar på ei oppdatering her når det nærmar seg litt meir!

​Lars Granberg