Planen var vel aldri å være med på Engelsen Cup på Stord i det hele tatt. Dette siden eg våren 2018 ble frakjørt så det holdt opp Vikbakken. Men siden Morten er så flink til å overtale, så ble eg nå med. Planen var veldig enkel, å holde teten av feltet lengre en forrige gang.
Så til klesvalget. Måtte jo ha CKH klær. Buksa er dass, så det ble blå bukse. Blusen har utvidet seg i vask, så nå tjuvlånte eg fruen sin. Satt som er skudd. Vi ankom Føyno hvor vi parkerte. Syklet inn til start. Følte selv at dette var en god oppvarming, men Morten måtte jo ha mer. Så var det for lærlingen å legge seg på hjulet til Morten opp bakkene i starten og noen km videre før vi snudde. Kjente jo at om det skal gå så fort så sier det stopp ganske tidlig. Professoren lirer ut av seg at: «selv om det føles tungt nå, så klarer en ofte å kjøre hele rittet på en slik belastning som på oppvarmingen». Forstod fort at han er i en annen liga en meg. Starten gikk og eg havnet jo seff helt bak. Klarte i første bakke å komme meg oppover. Nær toppen ga jo professoren gass og feltet strakk seg. Men det roet seg fort igjen når en fikk nordavinden rett i trynet. Det gikk først en mann løs, så etter en stund mann nr 2. Disse fikk en luke. Lykke til i motvinden gutter, tenkte eg. Prøvde hele tiden å holde meg rundt 5 plass. Så kom bakke nr 2. Her gikk det og veldig rolig, helt til vi var over halvvegs, da virket det som om Morten trodde mål var på toppen. Hele feltet gav gass etter han og luken ble igjen tettet. Såg veldig fort taktikken til alle andre, at når Morten går på et rykk, så følger alle på selv om det ligger andre i brudd. De fleste vet at Morten aldri gir seg, så det er bare å følge ryggen hans. Da vi kom til Vikbakken, så havnet Morten foran feltet med 1-2 andre, med en luke ned til meg og resten av gjengen. Og med min kjempe erfaring så drog eg jo heila feltet opp til Morten igjen. Kan tror eg fikk hørre det etterpå 😊 Ved runding av Storavatnet så var i bare 6 personer igjen. 2 fra Bømlo, 2 fra Stord og oss 2 fra storbyen i sør. Etter Gåsakjelda i en slak oppoverbakke, så fikk eg en luke til de andre 5. Jaja, tenkte eg. Får bare kruse videre for eg klarer jo aldri å kjøre fra disse karene. Så etter en stund ble eg tatt igjen og Morten rykket fra i neste bakke. Da kom luken som ingen klarte å ta igjen. I hver oppoverbakke mot mål så skled eg fremst og prøvde å ta det rolig. Det funket for det meste og noen bakker gikk unna på bare 200w. Ny mann fra Stord falt av og vi var bare 4 igjen etter Storesund’en. Det var 2 fra Bømlo og 1 fra Stord. Bømlo gutta vekslet på å dra, siden de ville ta igjen Morten. Tror han fra Stord rykket 10 ganger siste 5-6km. Han ville nok slippe Bømlingene inn mot spurten. Nest siste bakke gikk det grett oppover. Hadde snitt watt på 474w her og mot toppen rykket jo selvfølgelig han fra Stord igjen. Eg heiv meg på hjulet og tettet luken like før start på siste bakke. De to fra Bømlo såg me aldri noe mer til. Siste bakke ble kjørt litt roligere med 435w. Så kom vi opp på siste flate før mål og nytt rykk kom. Da kunne eg ikkje bare ta han igjen men måtte også forbi. Hadde aldri selv trodd dette var mulig for en aldrende Tysværbu. Kommentar fra Morten Storesund For å få den avgjørende luken min så brukte jeg samme taktikk fra start til mål som må gjøres på alle flate korte ritt uten bakker men ett par knekkere. Slippe folk i brudd, deretter sette fyr på feltet for å hente bruddet inn igjen. Etter 30mins kjøring fikk Kjetil Toth trille alene i brudd og få en solid luke før jeg satte opp farten, når det var kun 4 sec opp til han så slapp eg meg bak, lusket der mens farten sakte gikk ned opp bakken der vi fikk kontakt. Angrep over toppen når alle trodde det roet seg og så var det bare å kjøre de neste 8-10min til jeg kom inn i uoversiktlig terreng og de til slutt gir opp tempokjør for å hente og begynner å skule på hverandre.
1 Comment
TOUR DE HARDANGER«5. Hjulet på vogna? Lenge siden jeg har gitt lyd fra meg nå. Er en ganske enkel forklaring på det, har jo ikke syklet noe turer siden sist. :-D Har jo vært litt på leting etter motivasjon for trening og nye sykkelprosjekter jeg kunne bryne meg på. Har bl.a. tenkt en del på Hardanger. Har jo syklet i Rosendahl, Ullvik, Mauranger, Odda og Voss - Geilo tidligere. Men har aldri syklet Jondal-Utne og nordsiden og hele Hardanger i ett i finvær. Så tanken på å sykle denne ruten ble ytterligere forsterket når jeg så Øystein (les: Ø. Olsen) la ut sine bilder om turen han hadde hatt for ikke så lenge siden. Lurt utpå igjen Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle få anledning denne helgen. Jeg hadde invitert mine fantastiske medsammensvorne i Hårfagrerittkomiteen onsdag kveld for å diskutere om vi skulle prøve å arrangere rittet eller ikke denne høsten. Etter at vi hadde diskutert en stund og blitt enige om at vi ville prøve å arrangere årets Hårfagreritt som planlagt lørdag 29. August i Tysvær, begynte vi å prate litt rundt bordet. Det var da det skjedde...... Kjetil sa han skulle sykle ruta til Øystein på lørdag og lurte på om jeg ville være med. Ehhh.... jeg hadde jo ingen planer og byggeprosjektene mine i hagen haster jo ikke og det har melt en knallvær. Så etter 2 minutter i tenkeboksen sa jeg ja uten å spørre hvem andre som skulle være med på turen🙈. Jeg har jo fått meg ny jobb i Skudeneshavn noe som betyr at jeg nå får syklet ca. 3,5 mil hver dag. Det har jeg nå gjort siden midten av mars. Så jeg tenkte at med 2 måneder med jobb/pendlesykling burde jeg være mye bedre forberedt enn fjorårets stunt til Notodden + at dette var både kortere og mindre høydemeter. (Så enkelt og så idiotisk kan en resonnere noen ganger). Det er jo en lang tur, men jeg har jo forstått på Kjetil at det skulle bli en rolig tur og ryktet har jo sagt at han har vært flink å styre tempoet på søndagsturene til klubben. Hvem andre skal være med, spurte jeg bare for ordens skyld. Er jo så typisk meg å si ja før jeg hadde sjekket ut det. Kjetil fortalte at det var Frode, Bjørn Erik og Ole (les: Høyvik, Fagerheim og Iversen) i tillegg til Toth´n og meg. Jezzzzes hva har jeg gjort, disse guttene er jo maskiner og sykler 4-5 ganger mer enn meg og i et helt annet tempo enn, mitt pendler tempo😳😱. Tanken på å finne på en unnskyldning begynte å dukke opp. Dette blir noe annet enn å sykle alene i mitt eget tempo. Jaja.... har en sagt A så.... Er jo begynt å bli en vane at jeg hopper på prosjekter jeg strengt tatt ikke burde. 300 km med Høyintensitetsgutta fra søre Tysvær kommer til å bli en voksen utfordring. Når det er Kjetil Toth som arrangerer, er ingenting overlagt til tilfeldighetene. Heller ikke denne gangen. Det ble bestemt oppmøte klokken 04.30 ved Mjåsund bussholdeplass. Så skulle vi treffe resten av mafiaen i Aksdal før vi kjørte til startstedet Etne. Etne var valgt av den enkle grunn at guttene skulle sykle lenger enn Øystein Olsen. Forberedelsene Å var det på tide å gå ut i boden for å se over sykkelen, oppdaget fort at Di2´n (elektronisk gir) var tom for strøm. Satte den på lading og dro i butikken for å handle godis til turen. Holder meg til min gamle oppskrift med sjokolade, vingummi og banan. Jeg vurderte i et lite sekund å flytte over en ekstra flaskeholder på den nye sykkelen min, men det ble med tanken (det passet jo ikke på den nye og fine sykkelen min) Så da ble det nok en tur med litt mindre drikke enn hva som er anbefalt i flott sommer vær. Noen lærer bare veldig seint, ser det ut for... Som vanlig (hvert år) har jeg ambisjoner om å trene litt mer, men likevel skjer det ikke. Siste forsøk på å få i gang treningsmotivasjon på sykkelen igjen var å gå til innkjøp av ny sykkel. Det må vel motivere til mer sykling? Tydeligvis ikke. Før denne turen hadde jeg 1 tur på sykkelen (Bjoarunden om Sandeid og hjem til Kopervik ca. 169 km. 10. April) Den turen gikk jo helt greit, selv om det var så vidt jeg kom opp Tørsdalbrekka. Turdagen Jeg la meg selvfølgelig for seint, så det ble med 4 timer søvn før jeg måtte opp og spise litt før Solrun kjørte meg inn til Kjetil som venta på meg i Mjåsund. Siden jeg ikke sykler så ofte lenger, sitter ikke pakkerutinen som den skal, heldigvis oppdaget jeg at jeg hadde glemt hjelmen like før vi skulle kjøre inn i Karmsundtunellen. Da måtte vi snu - perfekt start. Møtte gutta i Aksdal og kjørte sammen innover til Etne. I bilen fortalte Kjetil meg om plan og tidsskjema. Planen hørtes helt grei ut, Kjetil hadde lagt inn godt med tid og gode marginer på fergene. I Etne tok guttene seg god tid før dem satte seg på sykkelen. Kaffi og boller. Jeg er jo ikke vant til sånn, så jeg var jo klar lenge før dem :-) Værmeldingen hadde meldt om strålende sol hele dagen, men når vi startet å sykle i Etne klokken 06.14 begynte det å duskregnet. Hmm dette var jo ikke det vi hadde sett for oss. Heldigvis ga det seg fort. Terrenget fra Etne til Skånvik er min type terreng, flatt og dansende terreng så jeg ble jo litt revet meg og dro på som en våryr skilpadde. Glemt var det at jeg skulle sykle 300 km. Med Høyintesitetsgjengen (HIG) fra søre Tysvær. Endring av plan Vi kom mye tidligere til Skånvik bl.a. som følge av at jeg syntes det var kjekt å sykle fort innover. Så når vi kom fram til Skånvik oppdaget guttene at Ekspressen til Bergen lå til kai der. Frode gikk for å spørre om hvor båten gikk innom på vei til Bergen. Den skulle gå via Sunde/Opsanger. Det ble da besluttet å ta den, for den gikk nå med engang, Da sparer vi jo tid. Dette fikk jo selvfølgelig ringvirkninger for resten av den planlagt rolige turen. Da fikk jo guttene blod på tann. Hvor fort kan vi komme oss til ferjeleiet på Lyngstranda, Nord for Nord-øst for Rosendal? Så da ble det satt opp et «GREIT» tempo. 35+ km/t i motvind. Når vi kom oss over med ferja til Gjermundshavn, fant Kjetil ut at om vi speedet på så slapp vi å vente i over 2 timer på neste båt i Tørrvikbygd. Så da ble det en ny tempoetappe. Så mye for en rolig tur i Hardanger.... Jeg skulle selvfølgelig ikke være noe dårligere enn de andre så jeg ble med på mine føringer og prøvde å holde tempoet oppe og tette luka i motvinden. Var nærmere 34 km/t i snitt på denne etappen også, til tross for litt mer kupert terreng og enda sterkere motvind. Vi rakk båten med ca. 10 minutters margin og kunne sette oss på øvre dekk og nyte sola som nå var stukket fram og begynte å gjøre seg gjeldende. Fram til nå hadde jeg drukket 0,5 liter vann. Etter en flott og behagelig båttur over fjorden til idylliske Jondal stakk jeg innom butikken der og kjøpte meg 2 flasker med brus (Pepsi Max og Solo). Så dro vi bort på Jondal Kebab og bestilte oss hver vår rullekebab (Var vel bare Frode og jeg som spiste opp). Kjetil ordnet med 2 bokser øl til hver, så dette ble en «fin» stop. Nå som vi var ferdig med alle båtene for i dag, ble jeg forsikret om at det nå ville gå litt saktere..... særlig!!!!!!!! Jondal Etter en god pause satte vi oss på syklene igjen med skikkelig tunge «pauseben». Etter å ha ristet av oss det, gikk det forholdsvis rolig innover fjorden til Herand der dagens første skikkelige stigning kom. Det måtte gå som det gikk det. Jeg hadde jo begynt å kjenne at fartsdumpene begynte å føles som bakker, så her fikk jeg kjenne det. Sola steikte og «fjellgeitene» (kanskje å overdrive å kalle Frode og Kjetil for fjellgeiter, men dem satte fart oppover. Guttene venta på meg på toppen og begynte å sykle med engang jeg var oppe "svigermor stop" allment kjent fenomen i sykkelsporten. Heldigvis for meg var det en lang utforkjøring og da er det jo kjekt å veie 90+ kg. Så da satte jeg fart og de andre forsvant, Frode tok meg igjen etter en stund og vi roet ned litt og ventet på de andre. Vi holdt et fint tempo til tross for enda mer motvind. Dette skulle vise seg å bli dagen for motvind. Tror vi nærmest hadde motvind i alle fjordarmene vi var innom denne dagen. Utne Fremme i Utne svingte vi innom Utne hotel og kjøpte oss en enda en øl. Her ble vi sittende i nesten 1 time før vi begynte å sykle innover mot Odda. Veldig hyggelige disse sykkelmafia gutta fra Tysvær :), så praten gikk og humøret var bra på hele gjengen. Heldigvis for meg var det flere enn meg som begynte å kjenne at vi hadde syklet over 150 km nå. Etter ca. 1 time med prat og avslapping, satte vi oss på syklene igjen og ble enige om at vi måtte få kjøpt oss noe mat i Odda når vi kom dit. På veien innover fjorden var det selvfølgelig mer motvind, slik som det jo hadde vært hele denne dagen. Vi kjørte forholdsvis rolig. Vi bytte på å dra i 3-4 minutter hver helt in til Odda. Odda Når vi kom inn til Odda, svingte vi innom Rema 1000 som ligger langs veien og kjøpte oss noe mat. Selv kjøpte jeg meg en 2 pkt. Skoleboller og 1 Pepsi Max og 1 solo. Satte oss på utsiden/sjøkanten og spiste og drakk. Alle fikk gått på do og undertegnede (hold dere fast) fikk fylt på litt vann på flaska si. Temperaturen i Odda var høy, sola stekte og innerst i Odda var det ikke noe særlig trekk heller, så det ble et varmt stopp Etter mat og flaskefylling var det bare å gjøre seg klar til den stigningen som sammen med Åkrafjorden var det jeg var mest spent på før jeg startet på denne turen. Har jo syklet Odda - Bø 2 ganger før, samt hatt noen andre turer her tidligere, så bakken var ikke helt ukjent for meg. Visste at det kom til å bli tungt. Opp til Sandvinsvatnet (vannet du kommer til rett etter Odda sentrum) tok vi det rolig og kontrollert. Farten økte litt innover, mye takket være meg selv som følte meg litt pigg igjen :-O Vi holdt et fint tempo helt til enden av vatnet og der elven kom ut. Herfra stiger det litt, jeg tok meg tid til å ta litt bilder og filmet bl.a. Låtefoss som var veldig stor i dag, den sørget for å kjøle oss godt ned som følge av at vannspruten slo over hele veien. Vi fortsatte videre opp til Skarsno, her begynner den virkelige stigningen opp til E134. Klatringen opp hit gikk overraskende greit, jeg begynte veldig forsiktig, men klarte å gi på litt mot slutten. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort, for i det jeg kom inn på E134 på toppen, kjente jeg antydning til krampe både i venstre legg og lår. Her var det bare å pøse på med væske, det lille jeg hadde. Det verste gav seg, men det var definitivt ikke helt borte enda. Når vi kom på toppen, var Frode klar til å dra på. Her var det vindstille og flatt/slakt nedover, så han tråkka til. Ikke akkurat det jeg trengte nå som jeg drev å jobba med å unngå krampa. Bet tenna sammen for nok en gang prøve å tette luka. Kunne jo ikke fortelle de andre at jeg slet med krampe :-D. Det gikk unna kan du si, men endelig kunne vi roe ned litt når vi tok av ved tunellen og inn på Rullestadjuvet og gamle veien ned mot Åkrafjorden. Så var det den der Gullfisk hukommelsen (syklisthukomelsen) når det kommer til nedoverbakker. 90+ kg og nedover = tråkke til. Jeg dro til og tråkka på, la de andre bak meg og holdt vel rundt 70-80 km/t nedover. Er jo litt moro med fart på racer. Visste jo at det sikkert kom til å svi seg senere, men det fikk vi ta når det kom. Venta på guttene ved Rullestad camping før vi trilla nedover til Fjæra (innerst i Åkrafjorden). Vi sykla på utsiden av alle tunnelene langs Åkrafjorden. Kjente på veien utover at bena begynte å bli tunge igjen. Det var et eller annet grøftearbeid langs veien når vi syklet utenom de 2 første tunellene. Det førte til at Ole fikk en punktering (turens eneste uhell), da benyttet Kjetil, Bjørn Erik og meg anledningen til å lete etter en bekk slik at vi kunne fylle flaskene våre (klapp på skulderen til meg selv). Etter en stund kom Ole og Frode og vi fortsatte videre retning Åkratunet. Her ville noen på toalettet, jeg bestemte meg for å bare sykle rett forbi og satse på å få en rolig start på stigningen som nå ventet (den lengste) slik at jeg kunne «slappe litt mer av». Det ble med tanken, Åkratunet stengte klokken 18.00 og klokken var nå 18.15. Så da ble det å prøve å henge på igjen. Visste at dette kom til å bli en seig bakke. Kjetil og Frode stakk med engang, Bjørn Erik like etter, mens Ole og jeg lå litt bak. Ole begynte å sige i fra meg på det bratteste, men når stigningen sank fra 9 til 6% så kviknet jeg til og fikk mer fart på hjulene og klarte å ta igjen Ole og syklet fra. Skulle virkelig bena mine nok en gang våkne når jeg sykler over 200 km?? Hadde bare et problem, jeg hadde glemt hvor lang bakken var, så jeg satte skikkelig fart da jeg trodde jeg var nærme toppen. Fikk en liten mental knekk når jeg skjønte at jeg hadde feilberegnet lengden på bakken. Den var jo ikke så lang når jeg syklet den nedover sist. Det endte med en heftig og relativt lang diskusjon mellom mine 2 venner på skuldrene som aldri er enig om noe som helst. Den ene sier, slapp av og vent på Ole, den andre sier at du klarer vel litt til. Sånn fortsatte det i 3 kilometer!!! til toppen.(tok grundige feil av lengden på bakken kan en trygt si). Kom meg til slutt opp, kunne ikke se Ole bak meg, så jeg trillet rolig ned til Kyrping. Her trillet jeg innom bensinstasjonen og kjøpte meg en colaboks som jeg styrta. Da Ole kom fortsatte vi videre (enda en svigermorstopp, denne gangen for Ole) Nå visste vi at det bare var lett terreng igjen fram til Etne, så nå gikk det ganske radig igjen. Rart hvor mye en klarer å mobilisere når en vet en nærmer seg mål. Etne
For bare å fortelle hvor mange diagnoser syklister kan besitte; Da vi kom ned til Etne og hadde bare 400 meter igjen til bilen og GPS´n visste 296 km, var dette bare en ting å gjøre. Å sykle 2 kilometer mot Skånevik igjen for å snu slik at en får logget 300 km. Ikke nok med det, men da vi kom til Etne åpna himmelen seg og det begynte å regne skikkelig, her kunne jeg trillet inn til bilen og sluppet unna regnværet, men jeg måtte jo passere 300 km merket før jeg kunne parkere sykkelen. Siden jeg nå likevel var i gang, tilbydde jeg meg å sykle ytterligere 2 kilometer med Bjørn Erik, slik at også han fikk logget 300 km. Heldigvis stoppet styrtregnet etter 2-3 minutter. Endelig kunne vi parkere syklene, skifte til tørt tøy og sette kursen for Etnes beste Kebab sjappe som Toth´n har snakka om var så god på hele turen. Kebaben var god den, alle bestilte det samme. Strava ble synkronisert og Kjetil og Frode oppdaget at vi var bare sekunder unna KOM´er på flere strekk rundt Hardanger. Jo takk, det kan jeg lett forestille meg, spesielt 1. Halvdel av turen. Er det noe lærdom å trekke fra denne turen for undertegnede?
Alt i alt, ble det en fin tur. Den kan nå sjekkes ut av «to do listen» min. Må jo innrømme at jeg liker slike lange turer og utfordringer. Men det er mest det mentale som trigget meg. Det å måtte jobbe med mine «kamerater» på skuldrene er både morsomt og utfordrende. Hva skal bli neste utfordring tro, blir det noen flere i år? Satser på å få syklet litt mer i sommer, siden det ikke blir noen utenlandsferie i år. God sykkelsommer alle sammen! |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |