Etter en ritt-løs vår så ble høsten 2021 travlere enn noen gang før. Med god form etter solid trening så er det gøy å få deltatt på mye. Ett par CKH Challenges, 3 stk Spar Cup tempo på Stord, Pølserunden, Nordhordaland Rundt. Lysebotn Bryne startet bra og jeg var flere minutter foran mine største konkurrenter opp til topps, men lav fettprosent, lite klær og ett uvær uten like gjorde at jeg endte opp forfrossen på en joker i sinnes. Min første DNF. Colorline Tour med Sandnes ekspressen var en ny erfaring og litt frossen på fingrene fra morgen av endte i en veldig kjekk dag med 3 plass for laget og ny bestetid for SSK. Ryfylkerittet som skulle favorisere meg med en bra stigning til mål endte med en 4 plass bak elite gutta fra Sandnes. Hadde ikke dagsformen med meg på denne dagen og følte meg næringstom etter bare 20min. Heldigvis klarte jeg å komme meg til siste bakken med noe futt igjen. Sund Fellesstart vant jeg for 2 gang på rad, og ble med det «Regionsmester i feil region 😂» Norgescup Sandnes Var noe av det kjekkeste og mest stressende jeg har vært med til nå. Veldig gøy å kjøre med de beste i Norge, men man merker fort at kampen her er ganske annerledes enn i Master og Turritt. Ble flere ganger skubbet på utsiden av veien og at jeg ikke gikk på tryne denne dagen er i seg selv ein seier. Løypen var bra tung med ett par kneiker og en fin bakke på hver av de 5 rundene. God dagsform og god kapasitet gjorde at jeg kom meg inn til mål med gruppen der jeg ble fikk P21 og første i gruppen P15. Uno X Development Weekend (Lillehammer GP og Gylne Gutuer) Var så «heldig» å bli invitert av Regionslag Vest til å delta på 2 dagers UCI 1.2 ritt i Lillehammer. Med kort frist og fornøyd med form og resultater på tampen av sesong så måtte jeg bare hive meg med og trene videre de kommende 2 ukene. De fleste som kjenner meg eller følger meg på Strava vet godt at jeg er ingen fan av regn og kulde, og med værvarsel om 5-10 års flom i Lillehammer den helgen så brukte jeg vel mer tid på yr.no og å handle inn varme regnsklær enn på sykkelen. Fredag 01.oktober ble en solid reisedag der avreise var 13:00 fra Karmøy og ankomst på hotellet i Lillehammer 23:30. Vi var så heldige å treffe på de lengste kolonnestoppene på veien. Så da var det rett til sengs da vi måtte opp 06 for frokost. Lørdag 02.oktober Lillehammer GP Siden tankene gikk mest på å få i seg frokost å sørge for å ha med ernæring, bekledning og sykkel til start (20 min biltur) så kjente jeg aldri på nervøsiteten før start. Pulsen kjente jeg definitivt kom når vi stilte oss opp til startstreken etter en veldig kort og lett oppvarming. Det var masterbil fra start i ett par km og jeg med fler hadde nok muligens blitt lurt av løypeprofil og trodde ikke det ble kjørt noe særlig før rundt 12,5km, det viste seg derimot at der var en veldig bratt 3-4mins kneik fra start der jeg låg nesten all out for å holde følge (litt mer oppvarming hadde vært fint). Grunnet enn del teknisk utfor så ble jeg liggende i en bakgruppe som måtte jobbe oss opp igjen til felt Når vi kom inn i første lange stigning så måtte jeg jobbe meg fra bakerst i feltet og oppover, gikk egentlig greit å følge opp, men brukt veldig mye krefter på «tull» den første timen. Neste 40 min gikk nedover og flatt, så her var det bare å prøve å drikke, samtidig å holde seg ok plassert i felt samtidig som en skulle klare å se i øsregn. Etter rundt 1t45 starter stigning 2, da GPS min tok kveld veldig tidlig i rittet så viste jeg ikke når stigningen kom og låg derfor helt på halen, hadde brukbar watt oppover og kjørte forbi veldig mange. Var fortsatt foran bilkøen når jeg kom på toppen men blir litt for passiv i utforen som kom etterpå til å klare å kjøre meg opp igjen. Fikk meg en liten gruppe som kjørte til vi nesten var i stigning 3, men var ett par min for sent og blir da tatt ut ca midt på treet av deltagerene og det var jo egentlig noe som jeg var fornøyd med. Søndag 03.oktober Gylne Gutuer Opp grytidlig klokken 05:00 for frokost da vi måtte starte ekstra tidlig siden Paris-Roubaix skulle vises på TV2 når Gylne Gutuer var ferdig. Pakke og reise til start (1time biltur), bekmørkt, vind og enda mer regn enn på lørdag så fristet det ikke at vi snart skulle ut av bilen og gjøre oss klar det jeg vil kalle ekstremsport. 20 min før start prøvde vi oss på litt oppvarming, men tror heller bare jeg ble nedkjølt av den, beina derimot føltes greit restituerte ut fra dagen før. Det gikk ikke mange minutter etter Masteren slapp oss før vi entret første grusparti, og er du ikke godt plassert her så er løpet kjørt (som jeg har hørt ett par 1000 ganger fra sykkel på tv). Jeg låg likevel nesten helt sist inn og det var nesten umulig å kjøre forbi noen, i tillegg til gjørme som spruter opp rett på briller/i øyene gjorde dette til den mest slitsomme drøye timen jeg har syklet. Kom meg tilbake til hovedfeltet flere ganger etter gruspartiene men kjente allerede fra grusparti 1 at dette ikke kom til å vare veldig lenge. Etter 1 time var det 25 igjen i hovedfelt og til slutt var det 10 som fullførte av over 100 startende, jeg tror jeg ble tatt ut som nr30. Jeg hadde ingen målsetting i dette rittet utenom å delta å gjøre mitt beste. Alt i alt en veldig kjekk opplevelse og veldig godt lag med gjengen i Regionslag Vest. Planen er å få deltatt på NC og UCI nivå igjen. Er godt i gang med treningen for 2022. Morten Storesund
0 Comments
Då var det gjort! For eit sjukt ritt! Og for ein smell eg gjekk på! Tirsdag kveld forrige veke gjekk flyet til Pisa, og morgonen etter bar vidare til havna i Piombino, der det venta ei kort fergetur. Lite sveler å spore på ferga, men totalt munnbindpåbod var det overalt. Italia er definitivt ikkje ope som normalt, enda. Øya Elba er mest kjent for å ha husa Napoleon i eksil etter han tapte eit slag i 1814. Han var på øya i nesten eit år før han igjen gjekk til krig, i Waterloo. Han tapte vel der også trur eg. Eg sykla ein runde i løypa onsdag. Det tok nesten tre timar i passe tempo. Då skjønte eg at lørdagens mesterskap kom til å bli langt, ettersom me då skulle tre rundar, pluss ei eiga avslutningssløyfe på 10 km. Landskapet på Elba består av stein, sand og tørr, rød jord. Om nokon har sykla sti på Gran Canaria kan det samanliknas med underlaget der. Ganske grovt. Det var ingen veldig lange bakkar, då høgaste punkt i løypa var rett over 400 moh, men fyttigrisen så bratt enkelte stader, både opp og ned. Snittfarten på runden var låg, ettersom utforkøyringane stort sett var smale sikksakk-stiar med mykje laus stein/pukk og eit topplag av sand som gjorde det glatt. Det var ingen stader der ein kunne slappe litt av, og hente seg skikkeleg inn igjen. Arrangøren hadde oppgitt at det var 4500 høydemeter totalt. Eg synes det høyrtes mykje ut, i og med at det ikkje var så lange klatringar, men det skulle vise seg at det reelle antallet var nesten 4800 høydemeter, så dei tok ikkje eingong i for mykje Så det var ikkje mange flate partier, stort sett gjekk det enten opp eller ned. Eg hadde tenkt å få eit par tre rundar i løypa i dagane før, men kjente etter første dag at det holdt. Fordi den er så bratt eindel stader gjekk det ikkje an å komme gjennom i eit roleg tempo, så onsdagens treningsrunde var eigentlig tøff nok. Torsdag var eg nokså gåen i beina, så det blei kun ein lett spinn på flat asfalt. Ofte legg eg på meg eit par kilo etter ei lang reise med bil og fly. Det er berre vatn, men det er likevel ekstra vekt.. Normalt forsvinn det etter ein dag eller to, men her var det såpass varmt og klamt klima at det liksom ikkje ville bort. Eg kjente meg litt tung og "pløsete". Fredag kjentes beina betre ut, sjøl om det fortsatt var litt daft, men det var ikkje så mykje eg kunne gjer med formen så nær uansett. Sykla halve runden, omlag halvanna time, og gav på litt her og der for å få beina litt i gir. Formen hadde vore king kong lørdagen før då eg køyrde ein solid 6 timars treningstur heime, og bortsett frå ei halvslitsom reise, hadde eg ikkje gjort noko for at formen skulle forsvinne. Så her var det berre å lade opp på vanleg måte og håpe at eg ville fyre på alle sylinderane! Starten gjekk, og det var rett inn i ein bakke som førte opp til høgaste punkt i løypa. Først på asfalt, så betongunderlag, så grus og sti når det nærma seg toppen. Fin måte å få spredning i feltet på. Eg hadde ikkje noko særleg til ranking. Kun litt UCI poeng frå Alpentour, og det gav startposisjon 92 av 120. I denne løypa hadde det dog ingenting å sei, det var nok av tid på å komme seg fram på, for å sei det sånn! Hadde eg starta først kunne det fort blitt ei ulempe, ettersom det kunne vore litt å blitt ivrig, og sprengopna, og dermed få det skikkeleg etter kort tid. Uansett, eg åpna i vanleg Norgescup fart. Det er for meg nokså kontrollert. Til forskjell frå eit Norgescupritt, der eg då er framme i teten i lag med kanskje 3-4 andre, hadde eg no i VM over 80 stk foran meg i løypa. Det er trongt, og alle vil fram. Tar du nokre kviletråkk her og der så smett det nokon forbi. Dei første par timane føltes det som eg var omtrent bakerst, sjølv om eg plukka litt plasseringar heile tida. Eg hadde ingen rå dagsform, men det var langt i frå dårleg. Det var berre å stå på, holde så jevnt trøkk som mogleg, og få i seg alle drikkeflaskene eg kunne få, og klemme i meg ein gel eit par gonger i timen. Langesonane kom relativt hyppig, og eg passa på å tømme alle flasker eg fekk. Det var varmt i veret, samtidig som lufta var fuktig og klam. Når det nærma seg fem timar kjente eg at det begynte å røyne på. Det svarte landslagshortsen var meir kvit enn svart. Saltet låg tjukt på utsida. Plutseleg stoppa nesten beina opp.. eg byrja å fryse litt, og pulsen var låg, sjølv om eg tråkka til det eg makta. Eg var ikkje direkte dehydrert, men saltbalansen i kroppen var på villspor. Eg prøvde å proppe i meg det eg hadde. Kvar gel inneheld 0,1 g salter, men det var ikkje nok. Ellers dvs, det var for seint. Kroppen gjekk i krabbegir, og det var berre å prøve holde framdrift. Eg hadde rundt 30 km igjen, og skjønte nesten ikkje korleis eg skulle komme meg til mål. Det gjekk i langturtempo, og knapt nok det, sjøl om eg pressa det eg kunne. Dei to siste timane var dei desidert verste eg hatt hatt på ein sykkel nokon gong. Hadde dette vore eit anna ritt hadde eg brutt tvert. Men no var det VM, og eg var kommen meg opp godt inne blant dei 50 beste, så då var det om å gjer å ikkje tape for mykje. Helst skulle eg jo fortsatt å klatre på lista, slik eg hadde gjort dei første fem timane. Då ville eg endt opp veldig bra til slutt. Men no var det berre om å gjer å ikkje tape for mange plasseringar. Eg tapte over ein halvtime på den siste runden(!). Eit hav. Men heldigvis hadde dei fleste rundt meg også fått hammaren, for eg blei kun tatt igjen av to andre på slutten, og dermed kunne eg trille over mål som nr 49, i den sjukeste løypa eg har sykla nokon gong. Ikkje noko resultat å skryte uhemma av, men eg var faktisk fornøgd berre med å komme meg til mål. 49 er litt over midt på treet. Listefyll. Heilt ærleg så hadde det ikkje så mykje å sei om eg hadde blitt nr 34, 49 eller 78.. Når ein ikkje er ein kandidat til å vera med langt framme, så er det nesten viktigast å komme til VM, ikkje kva resultat ein får der. Sånn er det for dei fleste i OL og andre store mesterskap også. Eg gjorde mitt beste og meir kunne eg ikkje gjer. Bortsett fra at eg burde hatt eit lite gram salt i kvar drikkeflaske. Det angrar eg på. Kanskje eg kunne unngått smellen på slutten då. Men kven veit. Sesongen i år har ikkje vore den beste, men eg fekk redda meg inn på slutten sånn at det ikkje blei så verst alikevel. VM er stort, og eg er glad eg blei tatt ut og fekk vera med. Kanskje var det litt for "lang og tru tjeneste", men eg synes eg uansett fortjente det og at det kunne forsvaras. Dermed er NM fiasko og anna uflaks frå tidlegare i år nesten gløymt, og rittsesongen er offisielt over :-) Lars Granberg |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |