NM 2020: HelterittetNokon har kviskra meg i øyra at eg burde sende inn ein liten rapport på sykkelfjas-sidene om årets NM, då dei gjerne ville høyre meir om det. Det skulle vel gå an.
I fjor haust var eg inne på tanken om eit aldri så lite comeback i dei større UCI-løpa ute i Europa, med mål om å kunne gjer det såpass bra at eg kunne få vera med i VM igjen. Treninga gjennom vinteren gjekk bra. Eg låg på eit fornuftig nivå både mengdemessig, og intensitetsmessig, utan at eg brukte opp opptrent form og energi. Eg hadde eit ritt i Frankrike i starten av april i tankane, etterfulgt av eit i Belgia nokre veker seinare. Det kan me vel trygt sei blei med tanken! Utover i april og mai såg jo alle kor dette bar hen, og eg fekk ganske raskt først teikn på at eg ikkje er havna i mosjonistkategorien, der folk trenar for opplevelsen og for å halde magen inne osv.. Då det ikkje fantes klare konkurranseplanar lenger, så forsvant også det meste av motivasjon til å trene ordentleg og systematisk. Då også NM på Furusjøen ved Rondane i juli blei avlyst datt det nesten fullstendig saman, og det blei heller mykje stisykling uten så mykje mål og meining utover det å køyre kule stiar. Om ikkje anna blei det iallefall tid til ei helg med mange CKHerar på mine favorittstiar i Oslo-marka. Knallkjekt! Utover mai og juni trena eg som om det treningsmessig var januar. Mykje lengre turar, både på sti og grus, ispedd litt intensitet under og på terskel. Prøve å ta ein KOM her og der, men ellers halde igjen på kruttet. Då det byrja å starta opp med mindre konkurransar i månadskiftet juni/juli bestemte eg meg for å teste formen litt på eit grussritt ved Trysil. Normalt eit lite turritt som eg aldri hadde høyrt om før, og nok ikkje eingong hadde vurdert deltaking på i eit normalt år fekk plutseleg eit startfelt ein NorgesCup verdig! Kjekt for arrangøren :-) Eg vurderte å køyre eit par solide økter med trøkk i for å ha litt ekstra å gi, men lot det vera. Eg måtte no klare å kunne gjer det greit utan. Men dengong ei! Her fekk eg passet påskrevet og blei droppa av teten i ei klatring på eit godt kvarter. Den skulle eigentleg ha passa meg bra, men kun grunnform var altfor dårleg til å henge med og eg sjangla inn til ein åttandeplass. Nesten litt flaut, men samtidig fint å få ein reality check på korleis det låg an. Konklusjonen var at det nok var litt å gå på :-p Eit par dagar etter Trysil blei det offisielt at Helterittet på Rjukan overtok arrangementet av årets NM. Då var det fem veker igjen, og eg fekk brått ein solid dose motivasjon. Forrige gong det var NM på Rjukan blei det bronsemedalje, og det var også sist eg var på pallen i NM sammenheng. Det måtte då gå an å få det til igjen!? Eg antok dei siste to års gull- og sølvvinnarar Ole Hem og Emil Hasund Eid som dei to største favorittane, men ein bronsemedalje var på ingen måte urealistisk. Og når ein kan kjøre om ein medalje kan ein og køyre om seieren! Ein pallplass var altså det store målet. Helterittet har eg køyrt fem gonger før, og har ein seier (2018), tre andreplassar (2012, 2013 og 2019) og ein tredje (2015). No skulle me bruke same løypa som i 2015. Den er litt annleis enn originaltraseen ved at det er lagt til nokre terrengpartier. Første klatring er lik, men nedkjøringa til Atrå er på bratt, smal sti istadenfor på grusvegen. Deretter er det eit stiparti nede i Atrå på eit lite kvarter, før me startar på klatringa opp til Kalhovd. Denne skiller seg også frå originaltraseen ved at den går på austsida av asfaltvegen, hovudsakleg på sti og traktorveg, før den møter orginaltrasseen ca ei mil eller så før Kalhovd. Over vidda er det likt, heilt til det er eit 11-12min stiparti som kjem like før ein bikker nedover mot Gvepseborg og ned til Rjukan og målgang. Totalt er løypa rundt ein halvtime lenger enn originalt. Dvs ei vinnartid på rundt fira timar. Eg la ein god treningsplan dei siste fem vekene. Det ville bli godt over hundre timar på sykkelen om alt gjekk som det skulle. Det innebar ei "vanleg" treningsveke først, med i underkant av 20 timar. Deretter blei det to veker med mange treningsturar på 6-7,5 timar, med ein god del innlagte drag undervegs. Sidan bakkane på Rjukan er lange blei det naturleg å legge inn eindel 20-30 mins klatringar. Eg låg tre dagar på Rjukan der eg trena både i løypa, og i andre bakkar der, men eg hadde like god nytte av å køyre lange treningsturar i Ølen og omegn. Spesielt i Etne er det fleire lange klatringar. Rusvegen har blitt forlenga innover fjellet, og denne åleine var på nærare halvtimen med stramt kjede. Det blei totalt mange timar oppunder terskel. Trening eg responderer bra på. Eg kjente eg vart sterkare for kvar veke, samstundes som eg vart meir og meir sleten. I teorien skal dette kunne gi ein fin formtopp når ein slepp opp på belastningen. Jo større grunnlag ein har lagt på forhånd, jo breiare blir formtoppen. Det er jo dette alle vil, men som ofte er vanskeleg i praksis. Kor langt skal ein strekke strikken? Kor mykje trening blir FOR mykje? Ingen pulsmålar, wattmålar eller laktatmålar kan fortelle deg dette. Her må ein kjenne etter. Godt etter. Belastninga må oppretthaldas så lenge som mogleg, og bremsen må ikkje trykkast inn for tidleg, men iallefall ikkje for seint. Å forstå korleis kroppen fungerer er ikkje rakettforskning. Det er mykje meir komplisert enn det. Eg hadde flaks. Eg traff veldig bra med min formtopping. Eg reduserte litt på mengden nest siste veka. Ei veke før NM var eg med på Kongerittet i Nannestad for å få ein bra gjennomkøyring der. 65km på grus. Igjen datt eg av teten i ein bakke mot slutten.. Hadde eg feila fullstendig?! Tida det tok frå å vera pinnestiv på toppen av bakken til eg kjente meg bra igjen var så kort at eg visste at her ville formen komme. Eg måtte sleppe fordi eg var stinn av trening, ikkje fordi eg var i dårleg form. Eg kom meg opp igjen til tetgruppa som talte 12-13 stk og i mål blei eg fem. I spurt(!). Eg hadde ikkje vore meir eller mindre fornøgd om eg hadde blitt sist i spurten, eller først. Det spelte ingen rolle. Eg kunne kjenne at beina var på veg, det var det viktige. Dei to neste dagane gjorde eg ingenting. Og då meiner eg ingenting, bortsett fra korte turar på sykkelen med nokre 30sek drag undervegs. Dette er vanskeleg, for ein kjenner seg bra, overskotet er på plass og det bobler i både beina og i resten av kroppen. Det var fristande å gjer noko. Kløppe plenen, male ferdig huset, eller andre ting. Eg låg for det meste vassrett og kikka i taket. Det føles heilt forkasteleg, men det er slike ting som kan skille. Alle kan klare å trene hardt og mykje, men alle klarer ikkje å kvile like hardt. Fire dagar før (tirsdag) køyrte eg ein hard femtimars, med fleire forskjellige drag undervegs. Eg var nervøs før eg stakk ut. Tenkt om eg hadde dratt det for langt og det var ingenting å gi. Første drag var rundt eit kvarter og eg måtte nesten anstrenge meg for å holde meg under 6w/kg i snitt. Det var sjukt digg å kjenne kor lite det kosta meg. La inn litt korte, harde drag og klokka inn nøyaktig 5 timar vel vitande om at treninga siste månaden hadde funka. Dei to neste dagane etter dette blei like lite gjort som tidligare i veka. Viktig. Det var bra startfelt som var påmeldt. Alle som normalt ville vore med, i tillegg til nokre landeveisfolk frå Tønsberg CK og Team Coop. Alle som har vore med på Helterittet veit at første bakken er nokså drøy. Bratt og lang. Taktikken min var å køyre min eigen fart oppover, og ikkje vera med på det køyret som sannsynlegvis kom. Erfaringa mi er at det blei ei lita gruppe som køyrer knallhardt får bånn i tet og ei tilsvarande lita gruppe som kjem til toppen 30-40-50 sek bak, og desse samlar seg før Atrå. Eg låg jevnt på 380 watt opp heile bakken, og var kanskje rundt 30 sek bak teten på toppen. Det samla seg som venta etterkvart og me var ei tetgruppe på rundt 8-9 stk før den raske utforkøyringa ned til Atrå. Her var det eit par stk som falt frå. Oppover mot Kalhovd gjekk det først nokså roleg, men så blei farten satt opp og fleire fekk det tungt. Igjen ved tredje langing var me fem stk. Med fem-seks km igjen til Kalhovd støta Ole Hem og fekk med seg Emil Hasund Eid. Dei to kanskje største favorittane. Dette var ikkje uventa. Eg satt igjen med to raske rundbaneguttar i Knut Røhme og Mats Glende. Eg var nokså mør i beina, og turte rett og slett ikkje å gå etter dei to som stakk i frykt for å få det og miste sjansen min på medalje. Me såg dei to andre foran oss eit godt stykke, men etter kvart punkterte Knut, og eg og Mads skjønta at det var mest sannsynleg at bronsemedaljen blei mellom oss. Då sank farten og ingen av oss brukte meir krefter enn me måtte. Det var kraftig motvind, så det var lett å sitte bak, men tungt å sitte foran. Avstanden til dei to foran auka bra, men me såg heller ingen bak oss. Eg var redd eg ville komme til kort for Mads i det siste stipartiet oppe på fjellet. Eg visste han var betre teknisk enn meg, så eg var nødt til å finne på noko. Ei mil eller så før det byrjar å gå nedover mot Rjukan er det ein bra bakke på kanskje 4-5min. Her gjekk det i jevn fart oppover, og mot slutten av bakken var eg nødt til å prøve. Eg trøkka til alt eg kunne, blei pinnestiv etter sikkert berre 30 meter, men då eg kikka bakover og såg eg hadde luke fekk eg plutseleg nye krefter. Dette måtte då gå!? Luka auka, og eg synes eg hadde god kontroll. Prøvde å finne ein bra tempostilling i motvinden. Det gjekk ganske bra unna. Så bra at eg kom altfor fort inn i ein sving der det plutseleg var medvind. Forhjulet skei ut og eg gjekk rett i bakken! Megatabbe! Heldigvis var det ingen skader på verken sykkel eller meg sjølv, men luka eg hadde opparbeida meg var brått berre 100 meter igjen.. Det var berre å roe ned og starte på nytt. Her slapp eg billeg unna! Då eg kom til det siste stipartiet såg eg ingen bak meg lenger, så her var det berre å køyre kontrollert inn og unngå å gjer fleire dumme ting. prøver og halde ein grei fart innover stien då eg ser Ole Hem stå med flatt bakhjul... Kjedelig. Han hadde rett nok blitt fråkjørt av Emil, men hadde sølvet i lomma. Men samtidig gjelder det å unngå trøbbel. Eg kjem meg gjennom, og ned alle hårnålsvingane under Krossobanen og trygt i mål til sølvmedalje :-) Sjuukt digg! Rett nok fekk eg ein plassering billeg, men eg hadde vore nett like fornøgd om det hadde blitt bronse. Det meste gjekk som eg hadde håpa på, både i forberedelsane og under rittet. Heile greia går nok inn blant topp tre ritt eg har gjort. Å sjå at treningsøktene funker, at likninga med så mange ukjente faktorar går opp, og ein sit igjen med eit resultat til slutt som var innanfor målsetninga er veldig tilfredstillande. Eg har ikkje vunne NM nokon gong (enda..), men dette føltes godt som gull. Det var godt å vise at ein ikkje treng vera født på nittitalet for å kunne køyre fort på terrengsykkelen :-) Etter NM blei det egg og bacon til frukost kvar dag.. Eg var tom. Den fysiske formen var fortsatt bra, men den mentale rittformen var heilt elendig. Eg måtte ta ein pause. Dermed er huset heilt ferdigmalt, plenen grøn og fin. Port er tilogmed kommen opp. Alt til si tid ;-) Lars
0 Comments
Everesting 18.august 2020Klokken var satt på 02:30 som var umenneskelig tidlig etter hva fruen mener. Det var opp, lage kaffe og komme seg ut dørene og avgårde. Vel inne i Svinali så var det bare å pakke ut alt av utstyr. Reservehjulsett, reserve sykkel, bord, stoler, 3-4 par skift om nødvendig osv osv. Kvelden før var campingvognen kjørt inn slik at vi hadde tilgang til kjøleskap samt toalett om det skulle bli nødvendig. Heldigvis har eg en så flott og kjekk samboer som stiller opp på alt eg gjør. Hun var med inn og ble min viktigste brikke som support i dette opplegget.
Klokken 04:00 så var eg klar og banket ned bakken for første gang i mørket. Denne dagen var det meldt kanon vær, med sol og gode temperaturer. Temperaturen var vel rundt 15 grader i starten og litt før 06:00 så fikk eg mitt første besøk av Jernmannen, Knekten og Barnevakten. Det var stas å ha disse med noen ganger opp og ned bakken før de måtte hjem igjen for å komme seg på jobb. Eg hadde på forhånd gjort test av segmentet i Svinalibakken på hvor lang tid eg ville bruke opp og ned bakken. Og utifra dette så ble det laget et tidsskjema. Hadde beregnet 8min 40 sek på en runde, men det viste seg at eg havnet på ca 7:00 – 7:40 på hver runde. Det ble derfor tidlig klart at 10K merket var enkelt innen rekkevidden. Flaskebytte var på hver 5. runde. Det var planlagt at eg skulle teste om Tailwind Nutrition kunne være eneste form for ernæring på dette opplegget. Dette fungerte egentlig utmerket. Tailwind er kjent for å kunne fungere i lange løp som eneste form for ernæring, siden en får i seg det som trengs av næringsstoffer gjennom drikken. Turene opp og ned bakken gikk greit og tiden gikk uten at eg tenkte så mye over det. Var vel bare glad at skyene holdt seg på himmelen lengst mulig. For ifra 08:00 tiden så begynte temperaturen å stige fra 15gr og oppover, og klokken 10:00 så forsvant skydekket på himmelen og tempen var nå 20gr. Den steg til over 25 frem til 11:00. Eg var da på runde 46 og låg nå 50 minutter foran skjema, noe som lovet bra. Eneste eg tenkte på var at eg burde begynt enda litt tidligere for å slippe unna solen. Heldigvis var Sol med oppe på toppen hele tiden og i 09 tiden så fikk hun byttet plass med gamlingen (min far Josef). Han skulle ta neste skift frem til 15:00. Eg såg viktigheten av god support med tanke på nye flasker med kald drikke hele veien. I tillegg til dette så var det supporten sitt ansvar å fylle ut tidsskjemaet slik at vi hadde kontroll på rundetider, tid foran skjema og antall runder. Det blir for dumt å bomme på dette når en legger ned et såpass godt stykke arbeid. Fant ut etter hvert at siden dette gikk så greit så skulle eg og ta en Trenching som er å sykle ned samme antall høydemeter som Mariana Trench. Den er verdens dypeste grop og ligger i Stillehavet. Fruen forstod ikkje heilt ka eg sko nedi ei Stillehavs grop når eg først sko på toppen av Everest og låg langt foran skjema. Tror hu hadde håpet på en kebab på ettermiddagen og ikkje sent på kvelden. Klokken gikk og fra 12:00 begynte eg å kjenne på varmen. Da låg den på jevnt 27-28gr helt frem til 16:00. Svinali er jo utformet slik at en får solen rett i ryggen hele tiden, så eg merket svetten godt. Hadde jo med skiftetøy, men siden alt gikk på skinner så tenkte eg ikkje tanken. Nedtellingen var i gang fra runde 65. Eg hadde besøk av noen få i løpet av dagen, noen som var veldig kjekt. 2 lokale aviser møtte og opp, for dette var jo stort i en liten vestlands kommune 😊 Klokken 16:02 var endelig Everestingen i boks. Da hadde eg passert 90 runder og låg 1t 23min foran skjema. Samtidig merket eg at motivasjonen sank 10 hakk. Hadde klart mitt første delmål og hadde bare 13 runder til 10K. Idiot som eg er så hadde eg tidligere på dagen skrytt meg opp til avisene om å kjøre en «trenching» som innebar 12 ekstra runder, altså 115 totalt. Dette treget eg på nå, skulle jo aldri nevnt dette til noen i det hele tatt. Så med ekstra heiarop fra Sol ved hver vending så var det bare å fortsette selv om motivasjonen var på bunn. Heldigvis så begynte det å komme folk inn i 17:30 tiden. Dette ble en stor boost for meg, å se at så mange stilte opp denne dagen her inne. Gamlingen kom inn igjen og hadde med seg gamlå denne gangen. De måtte jo få med seg slutten av galskapen. De siste rundene var det vel 15-20 mann som syklet ved siden av meg og hjalp meg. Passerte mål og 115 runder klokken 19:24 etter 14:24 på sykkel og 1t pause underveis. Sitter i ettertid med klump i halsen og ser på alle de gode venner og kompiser som stilte opp. Enormt takknemlig og rørt. Slikt setter spor. Tusen takk alle sammen. Ein stor takk også til Sol som ikkje klarte å holde seg hjemme fra 10-15, men kom inn igjen mye tidligere for å støtte meg 😊 Data: Svinalibakken minus flatt parti i topp og bunn. Lengde 1,1km, 99hm, 9%. Everesting - 8.848hm - 90 runder 10K - 10.000hm - 102 runder Trenching - 11.034hm - 112 runder + 3 runder som backup. Rittrapport Lysebotn - Bryne For litt tyngre ryttere er Lysebotn-Bryne en skummel tanke å melde seg på. Starten går rett inn i en bakke på 1000 høydemeter med påfølgende 135km tempokjør. CK Haugaland stilte mannsterke med 12 ryttere. En imponerende gjeng som kommer til å vise gode resultater!:) Hvis vi tar med at det var flere fra HTK så var Haugalandet svært godt representert! CKH-bataljonen møttes i Stavanger på fredagskvelden der det var bestilt bord på Al Forno der det ble pasta og pizza. Enkelte byttet på rettene og noen spiste opp andres rester. Spesielt Trond var aktiv på dette og hadde ingen betenkeligheter med at covid-19 regjerte for fult i distriktet. En av de store samtaleemnene er hvor mye drikke en må ha med seg. En vanskelig vurdering, der mange havner på rundt 2.5 liter drikke. For min del blir det for lite. Lørdag morgen var det oppmøte i resepsjonen på Skagen hotell kl. 06.30. Siste frist for ombordstigning i båten var 07.10 selv om båten ikke gikk før 07.30. Kjetil og Frode hadde vel oppmøte rundt 04.00 for å være sikre på at de ikke ble for seneJ. Ombord i båten ble hele CKH-gjengen samlet fremst i båten, der vi fikk vist et meget godt samhold og godt humør. Vil tro det var mange som misunnet oss dette der mange fra samme klubb satt spredt rundt på forskjellige plasser. En stor takk til spesielt Kjetil for å organisere det slik at det ble en klubbtur ut av det! Vel fremme i Lysebotn var været virkelig med oss. Fin temperatur og skodden som lå lengre ute i fjorden hadde sprukket opp. Bakken ligger godt i skyggen så frykten for at serpentinersvingene oppover skulle bli en smeltedigel ble heldigvis ikke en realitet. På grunn av en ulykke i forbindelse med Thorxtri som startet tidligere om morgenen, ble starten utsatt med 30 min. Ingen krise, men nok til at det var mange som begynte å bli ekstra utålmodig. Mange CKH’erer samlet seg langt fremme på startstreken. Morten stilte seg opp først og helt fremst med 7-8 av oss andre like bak. Mikal Iden snek seg også inn fremst etter hvertJ Noen fordeler skal en vel ha når en er en av de store favorittene til å vinne rittet. Starten går uten et veldig tempo. Bakken vil splitte feltet uansett, så ikke vits i å gi for mye gass. I starten av bakken er det mange som venter på at noen setter fart. Morten med en 6-7 andre ryttere setter fart. Mikal Iden hiver seg på. Einar gjør det samme. Det går ikke mer en 2-3 minutter før Einar kommer bakover og har null futt igjen og er nærmest sprengt og siger lengre og lengre bak i feltet;) Jeg velger å holde igjen og rett og slett kjøre på watt i håp om at det vil holde til å topp 15-20 på toppen av bakken. Jeg blir liggende som første mann bak tetgruppa hele vegen. En etter en faller av bak meg. Det føles godt, samtidig som jeg har full kontroll på intensiteten og er rimelig sikker på å holde helt opp. En etter en faller også av i tetgruppa og mot slutten er det kun fire foran meg. Jeg ser under vegs at Morten prøver seg på et «rykk» men det holder ikke. Etter hvert får Mikal Iden og en liten luke som blir til 45 sek ned til Morten og sistemann i front. Jeg er knappe 45 sek bak der igjen på toppen. Jeg er da helt alene og blir kjørende solo til godt ut i nøytral sone. Her roer jeg litt ned i håp om at noen tar meg igjen slik at vi kan danne en gruppe. En kar fra Bryne og en fra Klepp henter meg ganske raskt inn i nøytral sone og Brynekaren vil sette fart for å kunne hente inn teten. En taktisk brøler skal det vise seg for min del. Først henter vi Morten noen kilometer senere før vi henter teten inn akkurat i det lyskrysset bikker over til grønt og Mikal Iden får en overraskelse av at jeg kommer susende opp på siden av han med mine rosa sokker i det vi kommer inn i tidtakersonen igjen. Vi blir en gruppe på åtte mann som holder høy fart nedover Sirdalen og helt til Byrkjedalstunet. Jeg føler bein og kropp er helt sykt gode og har en meget god følelse der vi holder høyt tempo og stemningen er god, spesielt på oss tre haugalendinger som ligger i rulla. Allerede på dette strekket er det helt tydelig at mr. Iden har dagen da han er i «showoff» modus og jeg skjønner at allerede her har han full kontroll på seieren. 4-5 kilometer før bakken ved Byrkjedalstunet begynner jeg å kjenne noen kjente rykninger i beina… Faen også! Kramper! Helt ut av det blå! Jeg skjønner ikke hvor de kom fra, jeg trodde jeg hadde drukket greit, men det stemte ikke. Jeg begynner å drikke det meste av den drikken jeg har igjen for å prøve å stoppe krampene, men for sent. Opp bakken i Byrkjedal setter noen til med ett rykk og jeg klarer ikke følge da krampene slår til. Jeg kjemper desperat i mot, Jeg ser «døden i hvitøyet», men toget går og jeg må kjempe meg oppover en stund før jeg får kontroll på krampene. Tiden opp til Gloppedalsura blir ganske ok og jeg klarer å hente inn karen fra Klepp og unge lovende Gilje fra Sandnes SK. Jeg får karret til meg en liten flaske fra en langer fra Sandnes og må klare meg med den flasken de siste 5-6 milene. Det desperate forsøket på å stoppe krampene gir heldigvis resultater etter hvert, men ikke mer enn at de er under kontroll og muskulaturen er kjørt etter heftige rykninger og jeg må kontrollere kjøringa videre inn mot mål. Farten går ned da vi kun er tre stk som delvis klarer å dele på føringer og de siste 5 milene blir ikke den samme opplevelsen som jeg hadde de første 10. Da er det kampen om å komme til mål som er i fokus. Slaget er tapt plasseringsmessig. Bjørn Erik, Einar og Kjetil slår meg også og jeg havner litt ned på resultatlista. Jeg har et problem med kramper når jeg ikke får nok veske, det må jeg bare innse. Ekstremt surt, men ingenting å gjøre med nå i ettertid. Vinner, Mikal Iden gjør meg oppmerksom på, at som klubb gjør CK Haugaland en fantastisk jobb og vi «vinner» nok den kampen rimelig klart! En stor seier for klubben i vårt hjerte!:) Et kjekt ritt som det absolutt frister å kjøre igjen! Takk for turen folkens og for de som ikke var med, neste gang! :) https://tourdesfjordsexperience.no/resultater/ Rune Vidar Tulling, tulling, tulling...(sitat fra en sykkelvenn fra Notodden etter gjennomført tur) Læreboken sier vel noe om at en skal sykle regelmessig for å utvikle form og at en bør ha så og så mange timer på sykkelsetet. Det var kanskje ikke tenkt at en skulle sykle hele sesongen på 3 turer :-O :-D Denne sommeren har jo allerede oversteget hele fjoråret. Nå har jeg hatt 1 tur med Høyterskelgutta fra Tysvær rundt Hardanger (300km)*, 1 langtur med Svensken (les: Mikael Niklasson) rundt i Ryfylket (223km) og nå denne vestlands turen hjem til barndomsstedet mitt Brandsøy (Florø). *Hardangerturen ligger i en egen Sykkelfjas Jeg burde vel egentlig ha skrevet en sykkelfjas om turen til Mikke og meg i Ryfylket, men tiden bare fløy fra meg. En ting er sikkert, vi hadde en fantastisk tur lørdag 4. juli. Turen gikk greit, følte meg bra og hadde en god dag på sykkelen. Har du behov for å booste din egen sykkelselvtillit er det bare å sykle på tur sammen med Mikke. Jeg kjenner ingen som er bedre enn han til å snakke opp alle andre enn seg selv. Selv sier han at han er helt ute av form, selv om han henger med på alle turene vi er sammen på uansett lengde (223 km sist tur) :-D ha ha.... Etter å ha pratet med Mikke føler du deg som «en million» og nesten klar for Tour de France. Her blir du kalt for maskin, monster, du er rå, ikke som vanlige mennesker o.l. J Merket etter turene i Hardanger og Ryfylket at sykkelpendlingen til og fra Skudeneshavn hjelper mer enn en skulle tro til tross for at pendlingen foregår i «tusle» tempo 23-24 km/t. Og ikke er lengre enn 18 km hver vei. Mitt hode er så enkelt at... Når jeg klarte å henge med O2 snapperne fra Tysvær rundt Hardanger og at Ryfylke turen med Svensken gikk uten nevneverdige problemer så var jeg klar for et nytt prosjekt. Jeg begynte å planlegge en rundtur i Sør-fylket, for der har jeg ikke syklet så mye (bare Lysebotn - Sandnes) Men litt for mange trillebårlass med jord og stein gjorde at ryggen streiket den dagen jeg hadde bestemt meg for å sykle. Hadde stilt klokken på 04.00 for å ta fergen over fjorden og starte på Sola, men kjente på kroppen at det ville være en dårlig ide. Liker ikke, å ikke fullføre det jeg har begynt på, så da begynte tankene å virre rundt et annet prosjekt som har ligget der siden sommeren 2018. Da forsøkte jeg å sykle hjem til Bryllup i Florø fra Kopervik, men måtte bryte da jeg kom til Sognefjorden og ikke rakk den fergen jeg hadde håpet på. Var 1 ½ time til neste. Så da besluttet jeg å sykle innover til Instefjorden hvor jeg møtte Solrun som hadde kjørt fra Kopervik. I fjor sykla jeg hjem til mitt andre «hjem» Notodden (350 km) Så det er kanskje i ferd med å danne seg et mønster. 1 ny utfordring hver sommerferie?? Til tross for fortsatt altfor dårlig treningsgrunnlag (har liksom bare blitt sånn nå L) Men jeg har allikevel et bedre grunnlag i år enn de 3 foregående årene som følge at jeg nå har fått meg jobb i Skudeneshavn 18 kilometer fra der jeg bor i Kopervik. Har nå Sykler til og fra jobb i 3 måneder. Forrige gang jeg prøvde å sykle til Florø, syklet jeg den ytre veien om bl.a. Mongstad og Rutledal. Fantastiske omgivelser, men mange ferjer. Denne gangen ville jeg prøve den «indre» veien som også er merket som sykkelvei. Jeg brukte Strava og lagde min egen rute basert på heatmappen til Strava. Har brukt den tidligere, men har liksom glemt den litt ut. Den vil jeg anbefale alle som skal planlegge å sykle turer i ukjent terreng. Bl.a. med tanke på tuneller som vi jo har en del av her på vestlandet. Etter å ha laget turen på Strava, lastet jeg den inn på min Garmin sykkelkomputer. Kvelden før sjekka jeg sykkelen, ladet det som skulle lades (gir, komputer, mobil) La meg forholdsvis tidlig til meg å være 0.30. Satte klokken på 05.20. Hadde som mål å starte litt før 06.00 slik at jeg hadde 1 ½ time på meg til ferja i Buavåg (07.30). (44 km) Kom meg av gårde klokken 05.50. Fin temperatur, vindstille og tørt, så ut til å bli en bra dag for sykling. Lite trafikk på veien så tidlig og med så gode forhold var det vanskelig å holde igjen. Var for tidlig å begynne å tenke på hvor langt det egentlig var å sykle i dag. Farten innover til Haugesund og retning Buavåg gikk radigt, god fart og bena kjentes bra ut. Dette blir en bra dag. Omtrent like etter at jeg hadde tenkt den tanken kjente jeg det hogg til i korsryggen. Ahhhh.... samme smerten som jeg har hatt hele uken før og som gjorde at jeg skrinla Sør-fylke turen. Bestemte meg for å roe ned tempoet litt og se om jeg kunne sykle det av. På vei mot Buavåg klarte jeg av alle ting å sykle feil, GPS varslet om feil vei. Jeg var på vei mot Ryvarden, heldig vis så jeg det kjapt og fikk snudd. Ble litt engstelig for tiden til ferja, økte derfor tempoet litt igjen. Kom til Buavåg i god tid før avgang og ble stående der i nesten 20 minutter (pinlig- må sykle her oftere så jeg lærer veien bedre) Over på Bømlo var det fortsatt tørt og fint. Er utrolig flott på Bømlo, sykler gjennom og forbi mange koselige og fine plasser jeg godt kunne tenkt meg å ha hatt hytte. Turen over Bømlo går greit, kontrollert tempo. Snittfarten sank litt som følge av at fergen gikk så sakte over fjorden :-O. Strava hadde regnet ut at turen ville være 430 km og ta meg nesten 20 timer med en snittfart på 22 km/t. En ting var sikkert før jeg begynte. Jeg skulle IKKE ha 22 i snitt. Hadde et lite håp om å klare å sykle på rundt 16 timer og ha så korte matstopp som mulig underveis, slik at jeg ikke ble altfor seint (før 0.00) framme i Brandsøy (Florø). Dere som har lest mine sykkelfjaser tidligere vet at jeg ikke er den som drikker mest på mine turer. Tro det eller ei, men jeg tok med meg 2!!! flasker på denne turen. 1 på sykkelen og 1 på ryggen. Tok min første slurk i Sagvåg på Stord. På veien mot Fitjar (nord-vestsiden av Stord) syntes jeg det gikk litt tråere. Hmm..gikk det litt tyngre eller er det bare en av mine venner på skuldrene (ja og nei) som begynte å leke med hodet mitt allerede nå? :-O. Var usikker på når fergen gikk fra Sandvikvåg, prøvde å dra på litt, men kjente at det var ikke så mye å dra på med. Trillet inn på fergeleiet for å se at fergen akkurat gikk (akkurat som for 2 år siden) Betydde det samme fart som sist? Var det et tegn på at dette blir en tur du ikke klarer. Rart hvordan hodet kan begynne å tulle med deg om du lar det få lov. Jeg gikk inn i kiosken der og kjøpte meg en stor Ostegrill med bacon, halvliter med Pepsi Max og en stor Japp. Satte meg utenfor og spiste. Fergen går nå hvert 20 minutt, så det er ikke så lenge å vente. Om bord i fergen drakk jeg opp brusen og spiste Jappen før jeg satt og kjente på hvor godt det kunne vært å bare sovnet nå :-O. Endelig over var det bare å få på seg hjelmen igjen og sette seg på sykkelen. Venta til alle bilene hadde kjørt før jeg begynte. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å sykle nedom Os sentrum og ikke oppe på den trafikkerte Europavegen. På veien inn mot Os, så jeg at himmelen begynte å bli mørkere, hmmm dette var ikke det som var meldt. Skulle jeg måtte sykle i regnvær? I DON´T DO RAIN! Jeg sykla i klubbdrakten med løse armer og en tynn vindvest. Det begynte så vidt å dryppe litt da jeg syklet ut av Os sentrum. Ja ja kanskje det går over, så jeg fortsatte bare. På veien ut av sentrum traff jeg 2 andre (ikke veldig snakkesalige) syklister foran meg (Bergen Ck og Glomdal SK). Jeg tok dem igjen og spurte om det var greit at jeg hang meg på med dem. Det begynte å regne mer og vannet sprutet rundt dekkene våre. Jeg hadde lag med disse 2 guttene helt til toppen av bakken rett før en triller ned igjen til Nestun. Her stoppet dem og jeg takket for laget og trillet videre. Vi fulgte sykkel og gangsti hele veien fra Os til der vi skilte lag. Herfra hadde jeg gjort noen endringer på ruten fra 2 år tidligere. Her kom GPS til sin rett. For 2 år siden stolte jeg bare på Google Maps og det ble bare rot. Nå traff jeg rett på hver avkjørsel og sparte mye tid på dette. I tillegg var det noen flotte traseer jeg hadde funnet meg. Noe mer stigning ble det, men lite trafikk og flott utsikt til tross for at det var en del nedbør på store deler av strekket i Bergen kommune. Heldigvis var temperaturen bra, så jeg frøys aldri på sykkelen, men var mer bekymret for hva en våt padding i sykkelbuksen ville ha å si for skrittet i 430 km. Turen gjennom Dangelandsvegen, Langedalen, Kvamsvegen, Gaupåsvegen og Blindheimsvegen gikk greit. Regnet kom og gikk. En stund følte jeg at en regnsky fulgte etter meg. Når jeg så bak meg var det sol og når jeg så foran meg var det sol, men her som jeg syklet regna det. Er det hodet som begynner igjen?. Hadde bestemt meg for å ta en lunsj stopp i Knarvik (ca. 200 km) så jeg begynte å se fram til den, ekstra deilig når en kommer inn på flytebroen «Nordhordalandsbrua», da vet en at det ikke er lenge igjen til mat. Hadde først tenkt meg innom bensinstasjonen som jeg var på for 2 år siden å kjøpe meg pølse igjen, før en stemme inn i hodet mitt sa «nå må du spise noe annet en pølse hele dagen» Det var Solrun (samboerens) stemme he he..... så da svingte jeg innom Milano Pizza. Her har jeg spist en gang før med hele familien så jeg viste at jeg likte pizzaen. Labba inn med hjelm og sykkel sko... klikk klakk, klikk klakk. «hvor kjapt kan du lage en liten pizza til meg» spurte jeg. «10-12 minutt» sa innehaveren. Jeg bestilte Pepperoni pizza og en ny halvliter med Pepsi Max. Innehaveren var av det pratsomme slaget, han fortalte at han hadde kjøpt seg sykkel selv for 2 år siden men at han ikke hadde fått prøvd den enda. Om en slektning som hadde havnet i koma tidligere på dagen i en EL-sparkesykkel ulykke i Oslo. Han likte også sykkelen min og kjente på vekten og kommenterte «den var ikke så tung». Etter å ha hivd i meg hele pizzaen og brusen fikk jeg fylt opp flasken min med vann. Det stemmer jeg har drukket noe i løpet av de første 200 km. Klapp på skulderen til meg selv der altså. Nå skulle jeg ta fatt på den delen som var helt ny i forhold forrige Florø forsøk. Jeg skulle sykle den indre veien (den som er merket som sykkelvei til Førde (fienden)J). Det hadde gått litt tungt før lunsj syntes jeg, men å begynne igjen etter pizza stop, DET VAR TUNGT! Jeg vet jo at jeg funker dårlig med stopp, men en må jo ha i seg mat, helst noe annet enn bananer og barer. De første milene etter Knarvik gikk trått syntes jeg, selv om snittfarten viste seg å være helt grei. Etter 2-4 mil løsnet det litt igjen og jeg følte at nå var Pizzaen kommet ned i bena og kunne gi litt gass. Vet jo fra tidligere erfaringer med lange turer, at formen endrer seg hele tiden. Det var nå oppholdsvær og fortsatt lite vind. På veien innover fjorden fra Knarvik veksler en mellom å sykle på E39 og på kryss og tvers innover. Fikk også testet ut syklist i tunell knapp som jeg har sett noen tuneller har. Etter å ha fulgt retningen til E39 så lang det lot seg gjøre som følge av de lange tunellene som er på resten av veien innover, tok jeg av retning Masfjordneset hvor jeg skulle ta fergen over til Duesund. (Dette er den gamle veien som ble brukt før disse lange tunellene ble bygget). Terrenget her var veldig kupert, men også veldig flott, tok noen bilder under veis og nøt turen innover. Bena kjentes bra ut, så jeg følte for å tråkke på litt, men ikke for mye siden jeg kjente det fortsatt litt i ryggen, spesielt etter hver gang jeg skulle reise meg opp etter å ha sittet på fergene. På selve sykkelen så kjente jeg ikke så mye til ryggen, det var flere andre plasser på kroppen som kjempet om fokuset mitt (bl.a. resultatet av våt padding). Jeg hadde lagret fergetidene på neste ferge på mobilen, så jeg viste at jeg kunne rekke 16.20 fergen om jeg opprettholdt 30+ km/t siste milen. Det gikk med 3-4 minutters margin. Framme ved fergeleiet på Masfjordneset blir jeg møtt av en mini ferge. En slik en som blir dratt over av kabler. En av de få positive tingene med Corona, er at alle ferger er gratis for syklister som følge av smittevern. På fergen ringer jeg familien som er på vei i bil oppover, for å høre hvor langt dem er kommet. Dem var kommet til Åsane utenfor Bergen. Hmmm.... Da kan det være at vi treffes på Oppedal-Lavik fergen sier jeg til dem. Lite viste jeg hvor rett jeg skulle få. På andre siden, Duesund ventet det meg en ny fjord som skulle forseres. Her begynte jeg å syke meg opp for det som jeg trodde skulle bli den tyngste delen av turen over fjellet og ned til Instefjord (liten arm i Sognefjorden). Når veiene heter Kringleveien o.l., så får det jo en til å tenke J Det hjelper tydelig vis for meg å forberede seg på fæle bakker, for turen opp hit var langt i fra så ille som jeg hadde sett for meg, det gikk faktisk ganske «lett» opp. Nesten oppe på toppen, åpnet himmelen seg og det begynte å regne, igjen!!. På toppen kommer en også inn på E39, den følger en så helt ut til Oppedal (siste fergeleiet). Ned bakken her går det fort ca. 70+ km/t. Nede på flaten er det bare å trykke på, under en mil til den siste fergen nå. I det jeg triller inn på fergen får jeg en snap fra Emma (datteren min) hun skriver at dem er 8 minutter unna, det kan gå akkurat. Dem kom ombord i ferga som siste bil. På fergen bestiller jeg min 2. ostegrill med bacon for dagen og nok en Pepsi Max, samt fyller flasken min med vann igjen (nr.4 :-O). Barna spør om jeg skal sitte på med dem resten av turen hjem. Var fristende, men det ble litt som fjorårets tur til Notodden, der jeg ble tatt igjen med 8 mil til Notodden og tenkte at jeg orker ikke å forsøke dette en gang til. Samme tanken kom nå. Nå er det 2. gangen jeg forsøker å sykle til Florø og det er «bare» 120 kilometer igjen. Jeg blir «enig» med Solrun (samboeren) om at jeg forsøker meg videre og at jeg evt. får ringe viss det ikke går. Det har sluttet å regne når vi kommer over på andre siden av Sognefjorden. Jeg setter meg på sykkelen og fortsetter innover fjorden til Vadheim. De første kilometerne går greit, men så begynner de tunge tankene og bena å ta over fokuset. Jeg må jo her sykle over og rundt de lange tunellene, noe som ble tyngre enn jeg kunne huske at dem var. Når en lager route i Strava og laster dem inn på GPS får en opp en liste over alle stigninger. Her kan en bare erkjenne at absolutt IKKE alle kom med på disse listene!!!!! Fra Vadheim og opp til Sande stiger det hele veien, ikke mye, men hele veien. Ikke registrert som bakke L Så er det en liten dump ned i Sande, så en ny mil slakt oppover til Langelandsvatnet, overfor Førde. Begynner å bli rimelig tom for krefter nå, har ikke lyst på noe av det jeg har i lommene lenger. Bestemmer meg for at jeg skal innom Rema i Førde før siste delen ut til Florø. Bakken ned til Førde fra Langelandsvatnet er legendarisk, her går det fort mens det snirkler seg nedover. Vel framme i Førde, går jeg inn på Rema og kjøper meg en boks Cola og 2 tørre skoleboller. Dem er faktisk så tørre at jeg ikke Orker å spise annet en «plommen» på begge bollene og hiver resten. (og jeg er glad i skoleboller) Drikker opp Colaboksen og rekker en kjapp tur på wc. Kjenner kroppen er nedkjørt nå, begynner fryse og skjelver noe så inn i ...... når jeg setter meg på sykkelen. Må tråkke på litt for å få opp varmen. Møter et skilt som sier 50 km igjen, ahhhh... ikke mer. Er så sliten at jeg ikke tenker klart lenger. 50 kilometer er jo for dem som kjører igjennom fjellet ikke over det. Når jeg først fikk varmen igjen, så er jo terrenget fra Førde til Naustdal (Jan Erik terreng = helt flatt) Så var det denne gullfisk (Syklist) hukommelsen da... Her drar jeg på, er jo så gøy med slike partier, spes når det ikke er noe vind. Kommer til Naustdal og tunellen, der tar jeg av fra hoved veien og begynner på gamleveien som går over fjellet (Ramsdalsheia) stedet vi dro på ski i påsken når jeg var yngre. Nå får jeg selvfølgelig svi for at jeg dro på utover fjorden mot Naustdal, men det viste jeg jo.. Dette ble det suverent den tyngste delen på hele turen, hadde jeg studert profilen bedre ville jeg sett at dette var det høyeste og bratteste fjellet på hele turen. Det var så vidt det gikk framover på veien opp til toppen. Men som en av mine mange «sykkelgreier/-diagnoser» en kan ikke stoppe midt i en bakke. Hvile kan en gjøre på toppen. På toppen sykler en igjennom en tunell og her blir jeg møtt av Vestlands solnedgang når jeg kom ut. Ikke mange solnedganger som slår den.... Stopper og tar noen bilder før jeg legger meg ned i bukken og ruller ned de svingete veien igjen. Når en får litt vind i håret er det som om en glemmer at en er sliten, så istedenfor å trille ned og hvile......, neida da trår vi til slik at det går enda fortere.
Kilometerne flyr nedover og utover fjorden. De slitne bena er som dugg for solen, vet ikke om kroppen været at den snart var hjemme, for nå kjentes bena plutselig veldig bra ut igjen, etter å ha vært helt ferdig opp den siste bakken. Må ha en liten stopp i Eikefjord pga. 2 svære Vindmøller skal transporteres på veien. Siste delen går «lett» i det jeg sykler inn i solnedgangen og ankommer «hjemmet» mitt klokken 23.30. Da har jeg syklet i 15 t og 25 minutter og vært på farten i 17 ½ time. Framme på tunet blir jeg tatt imot at Emma og Solrun. Kjenner når jeg setter fra meg sykkelen at jeg er helt ferdig. Mamma lager noen skiver med karbonade og speilegg (nattmat) Emma har funnet fram brus og chips som jeg sa på fergen at jeg ønsket meg når jeg kom fram. Etter mat og drikke, vagger jeg inn i dusjen. Leggene har stivnet helt og det er jobb å få av seg sykkeltøyet. Når jeg skal vaske meg kjenner jeg at jeg er helt mørbanket i hele kroppen. Når jeg stryker hånden over armer, bryst, mage og lår er alt sårt og ømt. Hopper i sengen og sovner vel før hodet treffer puten. Herre min for en tur. Dette tror jeg kanskje har vært min største mentale utfordring på sykkelen så lang. Som jeg har sagt før, vet jeg nå at kroppen min takler lange turer. Det er alltid hodet en må jobbe mest med, motivasjon, lysten og viljen til å ha det vondt og det å takle og løse det, men det er akkurat det som trigger meg til å gjennomføre disse turene/stuntene. Klarer jeg å fullføre, eller gir jeg opp? Setter meg mål og del mål, ser for meg hvordan det blir når jeg er i «mål». En lærer seg teknikker for å flytte fokus. Har en vondt et sted, er det bare å begynne å tenke på noe annet som kan ta fokuset ditt. Den største utfordringen for meg på slike lange turer er matinntaket, blir så utrolig matlei og har nesten ikke lyst på noe, det kan fort bli problematisk på langturer :-O Denne turen ble mye en «mental rekreasjonstur» eller flukt for min del. Denne sommeren har jeg mistet en av mine aller beste venner til ALS og min kjære svigermor til kreften. Så denne turen har blitt like mye terapi for tankene som for noe annet. Nå håper jeg på mange flotte opplevelser med familien på Nordvestlandet den neste uken med bl.a. Vestkapp, Ålesund, Atlanterhavsveien og Trondheim. Om noen av dem blir på sykkel får tiden vise. (veldig sår i skrittet i skrivende stund J) Så får vi se hva som blir neste sykkelprosjekt. Kanskje Sør-Fylket rundt eller Rogaland rundt?? :-O :-O Planen var vel aldri å være med på Engelsen Cup på Stord i det hele tatt. Dette siden eg våren 2018 ble frakjørt så det holdt opp Vikbakken. Men siden Morten er så flink til å overtale, så ble eg nå med. Planen var veldig enkel, å holde teten av feltet lengre en forrige gang.
Så til klesvalget. Måtte jo ha CKH klær. Buksa er dass, så det ble blå bukse. Blusen har utvidet seg i vask, så nå tjuvlånte eg fruen sin. Satt som er skudd. Vi ankom Føyno hvor vi parkerte. Syklet inn til start. Følte selv at dette var en god oppvarming, men Morten måtte jo ha mer. Så var det for lærlingen å legge seg på hjulet til Morten opp bakkene i starten og noen km videre før vi snudde. Kjente jo at om det skal gå så fort så sier det stopp ganske tidlig. Professoren lirer ut av seg at: «selv om det føles tungt nå, så klarer en ofte å kjøre hele rittet på en slik belastning som på oppvarmingen». Forstod fort at han er i en annen liga en meg. Starten gikk og eg havnet jo seff helt bak. Klarte i første bakke å komme meg oppover. Nær toppen ga jo professoren gass og feltet strakk seg. Men det roet seg fort igjen når en fikk nordavinden rett i trynet. Det gikk først en mann løs, så etter en stund mann nr 2. Disse fikk en luke. Lykke til i motvinden gutter, tenkte eg. Prøvde hele tiden å holde meg rundt 5 plass. Så kom bakke nr 2. Her gikk det og veldig rolig, helt til vi var over halvvegs, da virket det som om Morten trodde mål var på toppen. Hele feltet gav gass etter han og luken ble igjen tettet. Såg veldig fort taktikken til alle andre, at når Morten går på et rykk, så følger alle på selv om det ligger andre i brudd. De fleste vet at Morten aldri gir seg, så det er bare å følge ryggen hans. Da vi kom til Vikbakken, så havnet Morten foran feltet med 1-2 andre, med en luke ned til meg og resten av gjengen. Og med min kjempe erfaring så drog eg jo heila feltet opp til Morten igjen. Kan tror eg fikk hørre det etterpå 😊 Ved runding av Storavatnet så var i bare 6 personer igjen. 2 fra Bømlo, 2 fra Stord og oss 2 fra storbyen i sør. Etter Gåsakjelda i en slak oppoverbakke, så fikk eg en luke til de andre 5. Jaja, tenkte eg. Får bare kruse videre for eg klarer jo aldri å kjøre fra disse karene. Så etter en stund ble eg tatt igjen og Morten rykket fra i neste bakke. Da kom luken som ingen klarte å ta igjen. I hver oppoverbakke mot mål så skled eg fremst og prøvde å ta det rolig. Det funket for det meste og noen bakker gikk unna på bare 200w. Ny mann fra Stord falt av og vi var bare 4 igjen etter Storesund’en. Det var 2 fra Bømlo og 1 fra Stord. Bømlo gutta vekslet på å dra, siden de ville ta igjen Morten. Tror han fra Stord rykket 10 ganger siste 5-6km. Han ville nok slippe Bømlingene inn mot spurten. Nest siste bakke gikk det grett oppover. Hadde snitt watt på 474w her og mot toppen rykket jo selvfølgelig han fra Stord igjen. Eg heiv meg på hjulet og tettet luken like før start på siste bakke. De to fra Bømlo såg me aldri noe mer til. Siste bakke ble kjørt litt roligere med 435w. Så kom vi opp på siste flate før mål og nytt rykk kom. Da kunne eg ikkje bare ta han igjen men måtte også forbi. Hadde aldri selv trodd dette var mulig for en aldrende Tysværbu. Kommentar fra Morten Storesund For å få den avgjørende luken min så brukte jeg samme taktikk fra start til mål som må gjøres på alle flate korte ritt uten bakker men ett par knekkere. Slippe folk i brudd, deretter sette fyr på feltet for å hente bruddet inn igjen. Etter 30mins kjøring fikk Kjetil Toth trille alene i brudd og få en solid luke før jeg satte opp farten, når det var kun 4 sec opp til han så slapp eg meg bak, lusket der mens farten sakte gikk ned opp bakken der vi fikk kontakt. Angrep over toppen når alle trodde det roet seg og så var det bare å kjøre de neste 8-10min til jeg kom inn i uoversiktlig terreng og de til slutt gir opp tempokjør for å hente og begynner å skule på hverandre. TOUR DE HARDANGER«5. Hjulet på vogna? Lenge siden jeg har gitt lyd fra meg nå. Er en ganske enkel forklaring på det, har jo ikke syklet noe turer siden sist. :-D Har jo vært litt på leting etter motivasjon for trening og nye sykkelprosjekter jeg kunne bryne meg på. Har bl.a. tenkt en del på Hardanger. Har jo syklet i Rosendahl, Ullvik, Mauranger, Odda og Voss - Geilo tidligere. Men har aldri syklet Jondal-Utne og nordsiden og hele Hardanger i ett i finvær. Så tanken på å sykle denne ruten ble ytterligere forsterket når jeg så Øystein (les: Ø. Olsen) la ut sine bilder om turen han hadde hatt for ikke så lenge siden. Lurt utpå igjen Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle få anledning denne helgen. Jeg hadde invitert mine fantastiske medsammensvorne i Hårfagrerittkomiteen onsdag kveld for å diskutere om vi skulle prøve å arrangere rittet eller ikke denne høsten. Etter at vi hadde diskutert en stund og blitt enige om at vi ville prøve å arrangere årets Hårfagreritt som planlagt lørdag 29. August i Tysvær, begynte vi å prate litt rundt bordet. Det var da det skjedde...... Kjetil sa han skulle sykle ruta til Øystein på lørdag og lurte på om jeg ville være med. Ehhh.... jeg hadde jo ingen planer og byggeprosjektene mine i hagen haster jo ikke og det har melt en knallvær. Så etter 2 minutter i tenkeboksen sa jeg ja uten å spørre hvem andre som skulle være med på turen🙈. Jeg har jo fått meg ny jobb i Skudeneshavn noe som betyr at jeg nå får syklet ca. 3,5 mil hver dag. Det har jeg nå gjort siden midten av mars. Så jeg tenkte at med 2 måneder med jobb/pendlesykling burde jeg være mye bedre forberedt enn fjorårets stunt til Notodden + at dette var både kortere og mindre høydemeter. (Så enkelt og så idiotisk kan en resonnere noen ganger). Det er jo en lang tur, men jeg har jo forstått på Kjetil at det skulle bli en rolig tur og ryktet har jo sagt at han har vært flink å styre tempoet på søndagsturene til klubben. Hvem andre skal være med, spurte jeg bare for ordens skyld. Er jo så typisk meg å si ja før jeg hadde sjekket ut det. Kjetil fortalte at det var Frode, Bjørn Erik og Ole (les: Høyvik, Fagerheim og Iversen) i tillegg til Toth´n og meg. Jezzzzes hva har jeg gjort, disse guttene er jo maskiner og sykler 4-5 ganger mer enn meg og i et helt annet tempo enn, mitt pendler tempo😳😱. Tanken på å finne på en unnskyldning begynte å dukke opp. Dette blir noe annet enn å sykle alene i mitt eget tempo. Jaja.... har en sagt A så.... Er jo begynt å bli en vane at jeg hopper på prosjekter jeg strengt tatt ikke burde. 300 km med Høyintensitetsgutta fra søre Tysvær kommer til å bli en voksen utfordring. Når det er Kjetil Toth som arrangerer, er ingenting overlagt til tilfeldighetene. Heller ikke denne gangen. Det ble bestemt oppmøte klokken 04.30 ved Mjåsund bussholdeplass. Så skulle vi treffe resten av mafiaen i Aksdal før vi kjørte til startstedet Etne. Etne var valgt av den enkle grunn at guttene skulle sykle lenger enn Øystein Olsen. Forberedelsene Å var det på tide å gå ut i boden for å se over sykkelen, oppdaget fort at Di2´n (elektronisk gir) var tom for strøm. Satte den på lading og dro i butikken for å handle godis til turen. Holder meg til min gamle oppskrift med sjokolade, vingummi og banan. Jeg vurderte i et lite sekund å flytte over en ekstra flaskeholder på den nye sykkelen min, men det ble med tanken (det passet jo ikke på den nye og fine sykkelen min) Så da ble det nok en tur med litt mindre drikke enn hva som er anbefalt i flott sommer vær. Noen lærer bare veldig seint, ser det ut for... Som vanlig (hvert år) har jeg ambisjoner om å trene litt mer, men likevel skjer det ikke. Siste forsøk på å få i gang treningsmotivasjon på sykkelen igjen var å gå til innkjøp av ny sykkel. Det må vel motivere til mer sykling? Tydeligvis ikke. Før denne turen hadde jeg 1 tur på sykkelen (Bjoarunden om Sandeid og hjem til Kopervik ca. 169 km. 10. April) Den turen gikk jo helt greit, selv om det var så vidt jeg kom opp Tørsdalbrekka. Turdagen Jeg la meg selvfølgelig for seint, så det ble med 4 timer søvn før jeg måtte opp og spise litt før Solrun kjørte meg inn til Kjetil som venta på meg i Mjåsund. Siden jeg ikke sykler så ofte lenger, sitter ikke pakkerutinen som den skal, heldigvis oppdaget jeg at jeg hadde glemt hjelmen like før vi skulle kjøre inn i Karmsundtunellen. Da måtte vi snu - perfekt start. Møtte gutta i Aksdal og kjørte sammen innover til Etne. I bilen fortalte Kjetil meg om plan og tidsskjema. Planen hørtes helt grei ut, Kjetil hadde lagt inn godt med tid og gode marginer på fergene. I Etne tok guttene seg god tid før dem satte seg på sykkelen. Kaffi og boller. Jeg er jo ikke vant til sånn, så jeg var jo klar lenge før dem :-) Værmeldingen hadde meldt om strålende sol hele dagen, men når vi startet å sykle i Etne klokken 06.14 begynte det å duskregnet. Hmm dette var jo ikke det vi hadde sett for oss. Heldigvis ga det seg fort. Terrenget fra Etne til Skånvik er min type terreng, flatt og dansende terreng så jeg ble jo litt revet meg og dro på som en våryr skilpadde. Glemt var det at jeg skulle sykle 300 km. Med Høyintesitetsgjengen (HIG) fra søre Tysvær. Endring av plan Vi kom mye tidligere til Skånvik bl.a. som følge av at jeg syntes det var kjekt å sykle fort innover. Så når vi kom fram til Skånvik oppdaget guttene at Ekspressen til Bergen lå til kai der. Frode gikk for å spørre om hvor båten gikk innom på vei til Bergen. Den skulle gå via Sunde/Opsanger. Det ble da besluttet å ta den, for den gikk nå med engang, Da sparer vi jo tid. Dette fikk jo selvfølgelig ringvirkninger for resten av den planlagt rolige turen. Da fikk jo guttene blod på tann. Hvor fort kan vi komme oss til ferjeleiet på Lyngstranda, Nord for Nord-øst for Rosendal? Så da ble det satt opp et «GREIT» tempo. 35+ km/t i motvind. Når vi kom oss over med ferja til Gjermundshavn, fant Kjetil ut at om vi speedet på så slapp vi å vente i over 2 timer på neste båt i Tørrvikbygd. Så da ble det en ny tempoetappe. Så mye for en rolig tur i Hardanger.... Jeg skulle selvfølgelig ikke være noe dårligere enn de andre så jeg ble med på mine føringer og prøvde å holde tempoet oppe og tette luka i motvinden. Var nærmere 34 km/t i snitt på denne etappen også, til tross for litt mer kupert terreng og enda sterkere motvind. Vi rakk båten med ca. 10 minutters margin og kunne sette oss på øvre dekk og nyte sola som nå var stukket fram og begynte å gjøre seg gjeldende. Fram til nå hadde jeg drukket 0,5 liter vann. Etter en flott og behagelig båttur over fjorden til idylliske Jondal stakk jeg innom butikken der og kjøpte meg 2 flasker med brus (Pepsi Max og Solo). Så dro vi bort på Jondal Kebab og bestilte oss hver vår rullekebab (Var vel bare Frode og jeg som spiste opp). Kjetil ordnet med 2 bokser øl til hver, så dette ble en «fin» stop. Nå som vi var ferdig med alle båtene for i dag, ble jeg forsikret om at det nå ville gå litt saktere..... særlig!!!!!!!! Jondal Etter en god pause satte vi oss på syklene igjen med skikkelig tunge «pauseben». Etter å ha ristet av oss det, gikk det forholdsvis rolig innover fjorden til Herand der dagens første skikkelige stigning kom. Det måtte gå som det gikk det. Jeg hadde jo begynt å kjenne at fartsdumpene begynte å føles som bakker, så her fikk jeg kjenne det. Sola steikte og «fjellgeitene» (kanskje å overdrive å kalle Frode og Kjetil for fjellgeiter, men dem satte fart oppover. Guttene venta på meg på toppen og begynte å sykle med engang jeg var oppe "svigermor stop" allment kjent fenomen i sykkelsporten. Heldigvis for meg var det en lang utforkjøring og da er det jo kjekt å veie 90+ kg. Så da satte jeg fart og de andre forsvant, Frode tok meg igjen etter en stund og vi roet ned litt og ventet på de andre. Vi holdt et fint tempo til tross for enda mer motvind. Dette skulle vise seg å bli dagen for motvind. Tror vi nærmest hadde motvind i alle fjordarmene vi var innom denne dagen. Utne Fremme i Utne svingte vi innom Utne hotel og kjøpte oss en enda en øl. Her ble vi sittende i nesten 1 time før vi begynte å sykle innover mot Odda. Veldig hyggelige disse sykkelmafia gutta fra Tysvær :), så praten gikk og humøret var bra på hele gjengen. Heldigvis for meg var det flere enn meg som begynte å kjenne at vi hadde syklet over 150 km nå. Etter ca. 1 time med prat og avslapping, satte vi oss på syklene igjen og ble enige om at vi måtte få kjøpt oss noe mat i Odda når vi kom dit. På veien innover fjorden var det selvfølgelig mer motvind, slik som det jo hadde vært hele denne dagen. Vi kjørte forholdsvis rolig. Vi bytte på å dra i 3-4 minutter hver helt in til Odda. Odda Når vi kom inn til Odda, svingte vi innom Rema 1000 som ligger langs veien og kjøpte oss noe mat. Selv kjøpte jeg meg en 2 pkt. Skoleboller og 1 Pepsi Max og 1 solo. Satte oss på utsiden/sjøkanten og spiste og drakk. Alle fikk gått på do og undertegnede (hold dere fast) fikk fylt på litt vann på flaska si. Temperaturen i Odda var høy, sola stekte og innerst i Odda var det ikke noe særlig trekk heller, så det ble et varmt stopp Etter mat og flaskefylling var det bare å gjøre seg klar til den stigningen som sammen med Åkrafjorden var det jeg var mest spent på før jeg startet på denne turen. Har jo syklet Odda - Bø 2 ganger før, samt hatt noen andre turer her tidligere, så bakken var ikke helt ukjent for meg. Visste at det kom til å bli tungt. Opp til Sandvinsvatnet (vannet du kommer til rett etter Odda sentrum) tok vi det rolig og kontrollert. Farten økte litt innover, mye takket være meg selv som følte meg litt pigg igjen :-O Vi holdt et fint tempo helt til enden av vatnet og der elven kom ut. Herfra stiger det litt, jeg tok meg tid til å ta litt bilder og filmet bl.a. Låtefoss som var veldig stor i dag, den sørget for å kjøle oss godt ned som følge av at vannspruten slo over hele veien. Vi fortsatte videre opp til Skarsno, her begynner den virkelige stigningen opp til E134. Klatringen opp hit gikk overraskende greit, jeg begynte veldig forsiktig, men klarte å gi på litt mot slutten. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort, for i det jeg kom inn på E134 på toppen, kjente jeg antydning til krampe både i venstre legg og lår. Her var det bare å pøse på med væske, det lille jeg hadde. Det verste gav seg, men det var definitivt ikke helt borte enda. Når vi kom på toppen, var Frode klar til å dra på. Her var det vindstille og flatt/slakt nedover, så han tråkka til. Ikke akkurat det jeg trengte nå som jeg drev å jobba med å unngå krampa. Bet tenna sammen for nok en gang prøve å tette luka. Kunne jo ikke fortelle de andre at jeg slet med krampe :-D. Det gikk unna kan du si, men endelig kunne vi roe ned litt når vi tok av ved tunellen og inn på Rullestadjuvet og gamle veien ned mot Åkrafjorden. Så var det den der Gullfisk hukommelsen (syklisthukomelsen) når det kommer til nedoverbakker. 90+ kg og nedover = tråkke til. Jeg dro til og tråkka på, la de andre bak meg og holdt vel rundt 70-80 km/t nedover. Er jo litt moro med fart på racer. Visste jo at det sikkert kom til å svi seg senere, men det fikk vi ta når det kom. Venta på guttene ved Rullestad camping før vi trilla nedover til Fjæra (innerst i Åkrafjorden). Vi sykla på utsiden av alle tunnelene langs Åkrafjorden. Kjente på veien utover at bena begynte å bli tunge igjen. Det var et eller annet grøftearbeid langs veien når vi syklet utenom de 2 første tunellene. Det førte til at Ole fikk en punktering (turens eneste uhell), da benyttet Kjetil, Bjørn Erik og meg anledningen til å lete etter en bekk slik at vi kunne fylle flaskene våre (klapp på skulderen til meg selv). Etter en stund kom Ole og Frode og vi fortsatte videre retning Åkratunet. Her ville noen på toalettet, jeg bestemte meg for å bare sykle rett forbi og satse på å få en rolig start på stigningen som nå ventet (den lengste) slik at jeg kunne «slappe litt mer av». Det ble med tanken, Åkratunet stengte klokken 18.00 og klokken var nå 18.15. Så da ble det å prøve å henge på igjen. Visste at dette kom til å bli en seig bakke. Kjetil og Frode stakk med engang, Bjørn Erik like etter, mens Ole og jeg lå litt bak. Ole begynte å sige i fra meg på det bratteste, men når stigningen sank fra 9 til 6% så kviknet jeg til og fikk mer fart på hjulene og klarte å ta igjen Ole og syklet fra. Skulle virkelig bena mine nok en gang våkne når jeg sykler over 200 km?? Hadde bare et problem, jeg hadde glemt hvor lang bakken var, så jeg satte skikkelig fart da jeg trodde jeg var nærme toppen. Fikk en liten mental knekk når jeg skjønte at jeg hadde feilberegnet lengden på bakken. Den var jo ikke så lang når jeg syklet den nedover sist. Det endte med en heftig og relativt lang diskusjon mellom mine 2 venner på skuldrene som aldri er enig om noe som helst. Den ene sier, slapp av og vent på Ole, den andre sier at du klarer vel litt til. Sånn fortsatte det i 3 kilometer!!! til toppen.(tok grundige feil av lengden på bakken kan en trygt si). Kom meg til slutt opp, kunne ikke se Ole bak meg, så jeg trillet rolig ned til Kyrping. Her trillet jeg innom bensinstasjonen og kjøpte meg en colaboks som jeg styrta. Da Ole kom fortsatte vi videre (enda en svigermorstopp, denne gangen for Ole) Nå visste vi at det bare var lett terreng igjen fram til Etne, så nå gikk det ganske radig igjen. Rart hvor mye en klarer å mobilisere når en vet en nærmer seg mål. Etne
For bare å fortelle hvor mange diagnoser syklister kan besitte; Da vi kom ned til Etne og hadde bare 400 meter igjen til bilen og GPS´n visste 296 km, var dette bare en ting å gjøre. Å sykle 2 kilometer mot Skånevik igjen for å snu slik at en får logget 300 km. Ikke nok med det, men da vi kom til Etne åpna himmelen seg og det begynte å regne skikkelig, her kunne jeg trillet inn til bilen og sluppet unna regnværet, men jeg måtte jo passere 300 km merket før jeg kunne parkere sykkelen. Siden jeg nå likevel var i gang, tilbydde jeg meg å sykle ytterligere 2 kilometer med Bjørn Erik, slik at også han fikk logget 300 km. Heldigvis stoppet styrtregnet etter 2-3 minutter. Endelig kunne vi parkere syklene, skifte til tørt tøy og sette kursen for Etnes beste Kebab sjappe som Toth´n har snakka om var så god på hele turen. Kebaben var god den, alle bestilte det samme. Strava ble synkronisert og Kjetil og Frode oppdaget at vi var bare sekunder unna KOM´er på flere strekk rundt Hardanger. Jo takk, det kan jeg lett forestille meg, spesielt 1. Halvdel av turen. Er det noe lærdom å trekke fra denne turen for undertegnede?
Alt i alt, ble det en fin tur. Den kan nå sjekkes ut av «to do listen» min. Må jo innrømme at jeg liker slike lange turer og utfordringer. Men det er mest det mentale som trigget meg. Det å måtte jobbe med mine «kamerater» på skuldrene er både morsomt og utfordrende. Hva skal bli neste utfordring tro, blir det noen flere i år? Satser på å få syklet litt mer i sommer, siden det ikke blir noen utenlandsferie i år. God sykkelsommer alle sammen! November ender ofte med mye regn og surt vær. Vi tenkte da at en alternativ trening og en sammensveisende sosial tur for ungdommen kunne bli en meget bra start på en samlende sykkelsatsing i klubben.
Rush trampolinepark ble målet og til vår store overraskelse var været strålende til november å være. Vi ble seks voksne som reiste med 19 ungdommer. Det ble mye latter, høy musikk, godt vennskap og god alternativ trening. Turen gikk over all forventning uten noen form for skader. Vi voksne ble sittende å drikke kaffe og drøse om de kommende ukers aktiviteter. Forhåpentlig blir det knappe to uker til en ny sykkelrelatert sosial greie for klubbens barn og ungdom. Her er vi litt avhengige av at været er med oss;) Kopervik - Notodden på sykkelHelt siden vi flyttet fra Notodden og Telemark til Kopervik sommeren/høsten 2014 har jeg tenkt at jeg hadde hatt lyst til å sykle denne strekningen. Har jo syklet på disse veiene før, men aldri i et strekk. Det er tross alt 350 kilometer og noen humper (fjell) underveis som må passeres, så det er liksom ikke bare gjort i en fei Det har liksom aldri passet eller været har ikke vært bra osv… de vanlige unnskyldningene… Ferien i år hadde vi planlagt skulle bli i Norge. Notodden – Geilo – Galdhøpiggen - Geiranger og hjemme hos mine foreldre i Florø til slutt. Vi hadde planlagt å kjøre til våre venner i Notodden lørdag 13. juli for å starte årets ferie der. Så sendte Tommy fra Notodden meg en melding om jeg hadde lyst å være med å sykle Helteritt traseen på lørdags morgen. Det hadde jeg selvfølgelig, men da måtte vi reise dagen før om jeg skulle rekke det. Det var da min «hjerne» eller mangel på sådan begynte å tenke på Prosjekt Kopervik – Notodden på sykkel, "var dette tidspunktet for å prøve?". Jeg prøvde jo på Kopervik – Florø i fjor sommer på årets varmeste dag. Da måtte jeg gi meg ved Sognefjorden pga. at jeg ikke rakk i fergen over Sognefjorden. Jeg hadde jo syklet Lysebotn – Sandnes for 2 uker siden og det gikk jo så greit, så da går sikkert dette også greit. Har jo fungert greit for meg på lange distanser før (ref. tidligere ritt). Slik var det jeg resonerte denne gangen også. Treningsgrunnlag, det tenker vi ikke så mye på..... :-O Jeg ordnet meg avspasering på fredagen slik at jeg kunne starte tidlig på morgenen før resten av familien satte seg i bilen og kjørte rett etter jobb. Forberedelsene: Ikke rørt raceren siden Lysebotn turen for 2 uker siden, men hatt noen turer på terrengsykkel i Karmøymarka. Bestemte meg for å slappe helt av på torsdagen. Brukte tiden til å pakke tøy og utstyr til ferien og klargjorde sykkelen til morgen dagens prosjekt. Fikk satt de 2 andre syklene på taket. (Trek hardtail og Trek fulldemperen) :-O (I know.... say no more..) I god gammel vane sovna jeg selvfølgelig altfor sent i igjen. Stilte klokken på 06.20. Hadde som mål å sykle rundt 07-07.30. Våkna til tett tåke, hoppa rett i sykkeltøyet, spiste polarbrødfrokost og lagde meg polarbrød med Vossafår på til matpakken. Fylte opp 1 stk. 0,7 flaske med vann og en 0,7 flaske med saft og la 3 doble Snickerser på ryggen. Bestemte meg for å starte med lange armer, vind vest og bøff. Temperaturen var rundt 11 grader. Planen: Prøve å holde 30 km/t i snitt til Fjæra. Matstopp i Røldal og Haukeli og fylle vann der jeg hadde anledning. Tenkte å spisse en 1/2 dobbel Snickers hver time fram til Røldal og nista etter Røldal en plass. Hadde et håp om å klare å holde 27-28 km/t i snitt på hele turen. (Det skulle vise seg å bli litt ambisiøst ... IGJEN!!!!) Jeg kom meg på sykkelen klokken 07.24, så foreløpig gikk det etter planen he he.... Satte av gårde mot Haugesund. Lite trafikk og gode sykle forhold. Fikk opp farten og turen gikk lett og fint innover. Tok det rolig over Karmsundbroa, rolig over Førre Terrasse og rolig opp bakken inne i Våg. Hadde ellers ganske god fart. En tenker gjerne at terrenget inn over er ganske flatt, men når jeg når Fjæra (enden av Åkrafjorden), så har en allerede klatret over 2000 høydemeter. Farten inn til dit var på 30 km/t, akkurat som planlagt, men kanskje litt tyngre enn hva jeg satte pris på. Det var ideelle sykleforhold. Ikke for varmt og vindstille. Nå hadde jeg syklet 110 km når jeg kom til Fjæra. Her begynner de virkelig bratte stigningene. Først opp til Rullestadjuvet, så selve Rullestadjuvet, så kommer "dreperen" E134 opp til Seljestad Skianlegg. I det jeg kom på toppen av Rullestadjuvet, dukket sola fram. Det kjentes fort. Da ble det av med vest, bøff og vind vest. Jeg var ganske flink til å drikke hele veien inn hit etter min standard (1 hel flaske x 0,7 liter vann er bra til å være meg). På veien opp mot Seljestad Skianlegg kjente jeg at det begynte å bli virkelig tungt. Når jeg tok av fra E134 og skulle begynne på Røldalsfjellet møtte jeg den berømte veggen. Den slo meg som en knyttneve mitt i ansiktet. Var så vidt jeg klarte å få pedalene rundt, begynte å kjenne at jeg hadde lyst å sove. Mine 2 følgesvenner på skuldrene var som vanlig i full gang med å diskutere. "Dette kan du bare gi opp, det går ikke" til "kom igjen, du har sykla lengre enn dette før". Jeg karra meg opover noen kilometer til før det sa helt stopp. Holdt på å ta klassikeren "Klikk ut av pedalen og fall over på feil side" trikset, men redda meg selv i siste liten. Satte fra meg sykkelen og sjangla bort til en av kantsteinene langs veien og satte meg. Fant fram nista mi. Her var det bare å få i seg mer mat og drikke, roe ned litt og drikke enda mer. Skulle vel egentlig tro at en som har studert til Hovedfag i Idrett (6 år) skulle kunne litt mer om matinntak og væskebalanse :-O). "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" har vel aldri passet bedre. Dette prosjektet var dødfødt, hva i all verden var det jeg trodde. Selv om Lysebotn gikk bra for 2 uker siden, så er dette noe helt annet. Mens jeg satt der og tenkte over hva jeg holdt på med og nøyt den flotte utsikten. Fikk jeg fylt på vannflaskene mine som var nesten tomme nå. Bestemte meg for å sykle over toppen og ned til Røldal for å spise og drikke litt som egentlig var planen. Satte meg på sykkelen igjen og rullet oppover. Det gikk ikke akkurat med lynets hastighet, men jeg kom da opp. Nylagt asfalt hele veien gjorde det mye lettere å motivere seg. Utforkjøringen ned til Røldal er jo legendarisk. Da våkner 12-åringen i meg igjen og smilet kommer tilbake. Med smilet kommer energien også. Triller inn på bensinstasjonen i Røldal og kjøper meg en boks Cola, Pølse i brød og en kanelbolle. Merker at folk stirrer på meg i det jeg går ut av stasjonen (ser sikkert ut som et levende lik, tenker jeg) Satt meg på utsiden og slappet av mens jeg spiste. Mens jeg satt der, får jeg vite at dem hjemme har startet på bilturen. Det var litt senere enn jeg hadde trodd dem skulle. Ja ja, jeg følte meg litt bedre så jeg satt meg på sykkelen og begynte å sykle igjen. For dem som er kjent i Røldal, så vet en at Røldal er bare et lite hull imellom alle fjellene der oppe. Det betyr at en må opp igjen, så det var rett på an igjen. Bena var fortsatt tunge, men det gikk lettere nå. Hadde forsont meg med at nå sykler jeg bare til jeg blir tatt igjen av familien. En følger E134 til Austmannatunellen, her må en sykle utenfor tunellen. Her stiger det bratt oppover uten en eneste flate helt opp til Svandalsflona tunellen. Denne tunellen kan en faktisk sykle igjennom, men jeg valgte å sykle over denne også. Her også var det ny asfaltert. Når jeg kom på toppen her steg humøret betraktelig. For dem som ikke har vært her før, kan det anbefales. Det er Haukeli fjellet på sitt vakreste. Nå kjente jeg at maten i Røldal virket og energien var på full fart tilbake. Farten økte og milene fløy av gårde. Perfekte forhold, ingen vind og ikke for varmt her oppe på Haukelifjellet. Det gikk radig innover og når jeg kom til Haukeliseter, bestemte jeg meg for å trille innom for å fylle vann på flaskene (klapp på skulderen til meg selv). Satte så av gårde igjen. Nå er det terreng som passer for en litt overvektig trimsyklist. Flatt og slakt nedover helt til Haukeli, som også var neste planlagte matstopp. Nå gikk det riktig så fort og lett. Livet smiler igjen 😊 Framme på Haukeli, kjøpte jeg med en ny boks Cola, en boks Red Bull til å fylle på flaskene og 2 Tacoboller (Er jo fredag…..) he he.... Kjøpte meg en Hobby sjokolade (Dritlei Snickers nå). Nå hadde jeg sykla 250 kilometer, bare 100 km igjen til Notodden....... Så var det denne sykkelhukomelsen da. Helsikke å lang og bratt den stigningen er fra Haukeli og opp til toppen før en sykler ned igjen til Arabygdi, retning Rauland på andre siden. Denne var tung, men taco bollene gjorde susen. Kom inn i en jevn og fin rytme og kom meg over. Nå var det skikkelig varmt, kunne kjenne sola steke. Terrenget langs Totak vannet er bølgende og utrolig flott. Tok mange bilder fra setet mens jeg sykla innover til Rauland. Like før Rauland snakker jeg med familien på mobilen, da er dem ikke så langt bak meg sier dem. Jeg trør på det jeg klarer og får bra fart. Sykler gjennom Rauland og kommer meg helt til Øyfjell før jeg blir tatt igjen av familien. Da er det ca. 75 kilometer igjen.
Sjefsavgjørelsen Jeg tar en sjefsavgjørelse, bena kjentes bare bedre og bedre ut og jeg tror ikke jeg orker å forsøke dette prosjektet en gang til, så jeg bestemte meg for å fortsette videre til Notodden alene. "75 kilometer er jo ikke så lang" tenkte jeg. 15 kilometer senere punkterte jeg. :-O Fikk skifta slange og fylt på rimelig kjapt, satte meg på sykkelen igjen og trødde på. Morsomt terreng fra Øyfjell til Flatdal, for det meste nedover, men noen små knekkere inn i mellom. Bakken opp i Flatdal er jo ganske drøy, men jeg kom meg opp i et helt greit tempo. Nå er temperaturen sunket litt og det er ikke fult så varmt lenger. På toppen av Flatdal starter Tempodraget til Notodden SK. Ned her har jeg syklet mange ganger i stort tempo. Så da ble det slik nå også. Banka på det jeg klarte, lå rundt 60 km/t bortover/nedover mot Hjartdal. Veldig smart........ Når jeg kom til Hjartdal, var det helt tomt. 40 kilometer igjen. Herregud å lange de 40 kilometerne var. Nå var det bare å mobilisere for å klare å komme fram. Bare den minste veimerking i asfalten kjentes ut et fjell. Kom meg omsider til Notodden, svippet innom Sparbutikken og kjøpte (som vanlig) 4 bokser med cola. Satte meg på sykkelen og sykla opp til Tommy og Gudrun som vi skulle bo hos. Dem bodde jo selvfølgelig opp en liten kneik med 12 % stigning. Det tror jeg kanskje var den verste bakken til tross for sine lusne 30 meter på hele turen😊. Trilla inn på tunet klokken 21.30. Der stod Tommy med en deilig Hamburger som jeg sikkert brukte over en 1/2 time å spise opp. Var ganske tom og sliten nå. Oppsummering 348 kilometer og 5.031 høydemeter var nå unnagjort. Det hadde jeg ikke trodd når jeg lå i grøftekanten på Røldalsfjellet for en del timer siden. Hadde riktig nok en liten drøm om å klare det på under 13 timer, men det ble med drømmen. Smellen i Røldal kosta meg minst 60-70 minutter. Total sykkel tid ble på 12:59:31 med en snitt fart på ca. 27 km/t. "Da blir det vel ikke noe Helteritt tur på deg i morgen?" spurte Tommy (Nye 120 kilometer med 2300 høydemeter). "Joda vi må jo prøve å få til det også" svarte jeg. Nok et strålende eksempel på manglende selvinnsikt. Det ble en tur for glemselen :-O :-O… he he… Det å sykle så langt er mer en mental prøvelse enn en fysisk prøvelse for meg, tenker jeg. Det er en emosjonell berg og dalbane når en er på sykkelen så lenge. En har oppturer og nedturer. En må hele tiden jobbe med seg selv, sette seg små delmål hele veien. En kan jo spørre seg om jeg har en skrue løs eller en form for masochistiske lidelse, når en gang på gang hopper på disse "syke" prosjektene. 😊 Eller der det bare 50-års krisa som nærmer seg!!!!!! He he…. Nå som det er gjort, har en allerede glemt hvor ille det var. Hva blir neste prosjekt tro? Lenge leve Syklisthukommelsen (Les: Gullfisk :-)) God sommer til dere alle! Alversund byr opp til regndans i ei krevende løype på mange måter. Bratt, smalt, teknisk og tøff er stikkord som passer godt til denne løypa.
Tankene før ritt var at her er det å komme seg til mål i 2 deler sykkel + rytter, utfor har eg lite erfaring med og utfor i høljregn enda mindre. Dropper oppvarming da vi har mastersyklist over Erstadfjellet på første runden, så såg ikke behovet. Rittet setter seg litt allerede på førsterunden og allerede der er det etablert en 10-12 mann foran i m30-34, trodde jeg skulle slippe i første utfor og de første 15min etter da eg låg på halen og de tyngre rytterene pøste på. Planen som jeg prøvde å gjennomføre var å kjøre bra oppover siden det er der jeg er sterkest, føler jeg har stor kontroll fra ut på runde 2 men når vi passerer 1 time får jeg frosten, da er tankene kun på å komme seg til mål og hjem (siste timen kom skjelven og bare det å holde på styre ble en utfordring). Hurum fra Fiskeklev får gå i solobrudd på runde 2 og vi er 8-9 mann i gruppa bak som har han på fin avstand. I det vi starter på fjerderunden etter ca 60 km tar vi igjen Hurum. Ned Erstadfjellet på runde 4 klarer 2 å kjøre seg i fra nedover og blir ett brudd. Sakte men sikkert går hovedfeltet fra 8 til 7 og helt til 4 mann før siste bakken, der får eg kjørt litt i fra men blir hentet av Ørjan vika nedover som jeg kjører med frem til spurt. Her har jeg så kald kropp og bein at eg klarer ikke å trø 1 watt over rød sone og må dessverre se sølv (trodde det var bronse) ryke så vidt helt på slutten av ballettbakken og spurt. Til min store overraskelse hadde vi tatt igjen han ene i bruddet og jeg fikk pallplass i mitt første Master NM Historien begynner egentlig i fjor når undertegnede sitter og fabulerer om neste års utfordringer. Husker da på KOA’s våte drøm om å sykle Jotunheimen Rundt på under 15t 49 min, og sannelig er det jo også påmelding i dag. Hiver seg på PC’en og er klar kl 1200. Her kan man ikke være lat vedrørende påmelding da rittet blir fullbooket på noen minutter. Får plass og kontakter den ensomme Austevolling. Gleden blir stor når han forstår at han ikke blir alene i den norske fjellheimen i juni. Etter hvert greier også Knekten å skaffe seg billett og trespannet er klar for: Jotunheimen Rundt, rittet som anses å være Norges hardeste med sine 430 km fordelt over tre fjell og 4609 høydemeter. Første pulje starter kl 21:10 på fredagen i Lærdal og man sykler gjennom hele natta over Filefjell, Valdresflya og Sognefjellet før man ender opp i Sogndal på lørdagen. Forberedelsene begynner ett par uker før men intens studering av ritt vær og lange diskusjoner hva man skal ha med seg. Bagasje poser kan leveres til arrangøren som legger dem på ønskede matstasjoner. Ikke lett å planlegge for sykling i temperaturer mellom 4 grader og 24 grader. Torsdagen kommer og man begynner å transportere seg nordover. Kongen og Knekten møter KOA på Halhjem før man tar ett lite pitstop på Er Ann kro . Kongen fortærer en bakt potet som skulle vært unngått. Har spist intenst de siste dagene for å fylle opp lagrene og den bacon toppingen er dråpen som fylte begeret. Stinn brakke og mage smerter. Hvordan vil dette gå utover nattsøvn og rittet? Ankommer Aurland camping hvor gutta finner sengene i KOA’s luksuriøse doning. Fredag starter med en god frokost og Kongen er meget optimistisk. Søvnen har vært bra og kroppen er klar. Gutta fortsetter til Sogndal hvor de innlosjerer seg på campinger. Skal sykle en liten tur for sjekk av sykler og noe lunsj. Det er da kongen nesten faller ned fra sin trone. Snakk om dårlige tekniske forberedelser. Først knekter ventil hode og ny slange installeres. Inn mot Sogndal merkes han at kjede glipper også. Hmmmm, ny kassett eneste utvei. Innom Intersport som fikser ny 11-28 kassett mens gutta fortærer en bedre italiensk lunsj. På vei hjem er alt dermed bra igjen. Kongen vil teste kassetten litt ekstra og tar seg en liten ekstra runde og da knaser det. Full stopp i motbakken og triller hjem igjen. Der var kjedelåsen total havarert. Kongen er forberedt på det meste og drar frem 2 nyinnkjøpte låser, og snap så er sykkel race ready igjen. Da er det bare å øse kvar andre opp med race taktikk, mat logistikk, bekledning etc etc. Gutta forflytter seg til Lærdal og plutselig står de på startstreken i solskinnet. Der deler arrangøren gruppa i to etter ordre fra politiet. Ja ja, gruppa er stor nok for det tenker de. Starten går og tempoet settes opp. Rytterne i front har funnet ut at de skal innhente første gruppa. Tempoet er høyt og syklister faller av som rognebær på høsten bak i feltet. Alle våre krigere er med og vi tar inn pulje 1 etter 10 min. Førte utfordring er Filefjell og der kommer man raskt opp i blodrød sone. Må slippe feltet og fortsette i eget tempo. Dette var som planlagt men i ettertid ser man at man skulle latt feltet gått enda litt tidligere. Får kontakt med ett par andre grupper oppover fjellet og det blir dannet en flott gruppe ned fjellet. Rundt Vangsmjøsi sitter Knekten og Vassnes i front og banker watt slik man gjør på TdF. Gruppa strekker seg som en slange og Kongen storkoser seg i tredje posisjon. Etter hvert dannes en rulle som fungerer glimrende inn til Fagernes. Da har vi hatt en snittfart på 36 km/t, og det merkes. Uansett følger vi samme gruppe videre mot Beitostølen. Imponerende så sitter det kun en rytter i front fra Rye som drar hele gruppa opp til Beitostølen. På Beitostølen har vi vår første bagasje utstasjonert og justering av bekledning foretas av noen. Knekten og Kongen er optimistiske for Valdresflya og kjører kort/kort. Don’t change a winning team……… Dessverre mister man feltet her da KOA skal ha saft på flaskene sine. Det var nok like greit da turen hadde begynt å sitte sine sår i beina hans. «Steikje man, krampe i begge beina, står rett ut» Rolig tur over Valdres flya og bare velstand. Begynner nedstigningen til Randsverk og det blir bare kaldere og kaldere. Hva svarte, det skal jo bli varmere når man kommer ned i lavlandet. Knekten loggfører 1,3 grader og begynner å få den store skjelven. Da spør Kongen nonsjalant om han vil ha en jakke. Joda, Kongen sykler i 1,3 grader i kort/kort og har en ubrukt jakke på baklomma. Knekten blir påkledd og turen fortsetter til Randsverk. Hyggelig mottagelse på Randsverk hvor CKH til og med har egen representant bak disken. Like imponerende som myggen der, som var like store og hissige som amerikanske krigs droner. Fortsetter nedover og nå begynner det å ta på. Ble raskt avgjort at her skulle man ha stop på Lom med tilhørende suppe inntak. Deiligt Ut fra Lom og nå venter Nord-Europas høyeste fjellovergang; Sognefjellet. Innover dalen blei en slitsom affære med motvind og 3 ensomme ryttere. Fjellet startet og slutter aldri. Målet var vaflene på Sognefjellshytta men den kom jo aldri. Det viste seg at Kongen hadde utført en matematisk regnefeil på heile 10 kilometer. 10 km ekstra sykling før stop er gale nok, om ikke det også skulle værer 10 kilometer i oppoverbakke ……………….. Serpentin svingene og snøen kom til slutt og det gjorde også vaflene. Toppen av Sognefjellet og toppen av lykke.. Da bar det innover fjellet på deilig nylagt asfalt, men ingen nedoverbakke. Bare de hersene lange strekkene som ble avsluttet med en kraftig motbakke. Beina og motivasjonen begynte nå å bli skikkelig tynnslitt. Etter hvert bar det rett ned til fjorden før man startet turen utover til Sogndal. Undertegnede sleit med å ta føringen og hadde små uggen motivasjon. Han satt og gruet seg til den siste bakken som skulle ta, 5 km og 300 høydemeter. Til slutt kom Brattebakken som den på folkemunne er kledelig kaldt. Vi lå da i en gruppe på 10 stk som ble nøytralisert etter hvert som bakken ble forsert. Kongen kikket ned på klingene sine og så til sin store glede at han var på storeklinga fremdeles. Det var reine amfetaminen i kroppen og gliset var stort. Humøret på topp og banket opp bakken i rein glede. Siste biten inn til Sogndal gikk raskt med Knekten i front og vi alle trillet lykkelig over målstreken samlet. Tredjegangs rytter KOA fikk notert ny personlig rekord og var i strålende humør. I gledesrusen mumlet han noe om «verdens beste hjelperyttere» selv om han benekter dette i dag :-) I målområdet kom det en av deltakerne bort og spurte om KOA hadde gjenno mført. Selvfølgelig var svaret fra oss alle. Lettere sjokkert fortalte han at han hadde snakket med KOA og Knekten på Fagernes. Der var KOA lettere animert og han betvilte at KOA kom til å komme i mål. Da hadde Knekten parert hurtig at det skulle han, han hadde jo Knekten og Kongen til å dra seg til Sogndal. Er det slik dere i CKH gjør det, og vi svarte; Vi gjør det sammen! |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |