Kopervik - Notodden på sykkelHelt siden vi flyttet fra Notodden og Telemark til Kopervik sommeren/høsten 2014 har jeg tenkt at jeg hadde hatt lyst til å sykle denne strekningen. Har jo syklet på disse veiene før, men aldri i et strekk. Det er tross alt 350 kilometer og noen humper (fjell) underveis som må passeres, så det er liksom ikke bare gjort i en fei Det har liksom aldri passet eller været har ikke vært bra osv… de vanlige unnskyldningene… Ferien i år hadde vi planlagt skulle bli i Norge. Notodden – Geilo – Galdhøpiggen - Geiranger og hjemme hos mine foreldre i Florø til slutt. Vi hadde planlagt å kjøre til våre venner i Notodden lørdag 13. juli for å starte årets ferie der. Så sendte Tommy fra Notodden meg en melding om jeg hadde lyst å være med å sykle Helteritt traseen på lørdags morgen. Det hadde jeg selvfølgelig, men da måtte vi reise dagen før om jeg skulle rekke det. Det var da min «hjerne» eller mangel på sådan begynte å tenke på Prosjekt Kopervik – Notodden på sykkel, "var dette tidspunktet for å prøve?". Jeg prøvde jo på Kopervik – Florø i fjor sommer på årets varmeste dag. Da måtte jeg gi meg ved Sognefjorden pga. at jeg ikke rakk i fergen over Sognefjorden. Jeg hadde jo syklet Lysebotn – Sandnes for 2 uker siden og det gikk jo så greit, så da går sikkert dette også greit. Har jo fungert greit for meg på lange distanser før (ref. tidligere ritt). Slik var det jeg resonerte denne gangen også. Treningsgrunnlag, det tenker vi ikke så mye på..... :-O Jeg ordnet meg avspasering på fredagen slik at jeg kunne starte tidlig på morgenen før resten av familien satte seg i bilen og kjørte rett etter jobb. Forberedelsene: Ikke rørt raceren siden Lysebotn turen for 2 uker siden, men hatt noen turer på terrengsykkel i Karmøymarka. Bestemte meg for å slappe helt av på torsdagen. Brukte tiden til å pakke tøy og utstyr til ferien og klargjorde sykkelen til morgen dagens prosjekt. Fikk satt de 2 andre syklene på taket. (Trek hardtail og Trek fulldemperen) :-O (I know.... say no more..) I god gammel vane sovna jeg selvfølgelig altfor sent i igjen. Stilte klokken på 06.20. Hadde som mål å sykle rundt 07-07.30. Våkna til tett tåke, hoppa rett i sykkeltøyet, spiste polarbrødfrokost og lagde meg polarbrød med Vossafår på til matpakken. Fylte opp 1 stk. 0,7 flaske med vann og en 0,7 flaske med saft og la 3 doble Snickerser på ryggen. Bestemte meg for å starte med lange armer, vind vest og bøff. Temperaturen var rundt 11 grader. Planen: Prøve å holde 30 km/t i snitt til Fjæra. Matstopp i Røldal og Haukeli og fylle vann der jeg hadde anledning. Tenkte å spisse en 1/2 dobbel Snickers hver time fram til Røldal og nista etter Røldal en plass. Hadde et håp om å klare å holde 27-28 km/t i snitt på hele turen. (Det skulle vise seg å bli litt ambisiøst ... IGJEN!!!!) Jeg kom meg på sykkelen klokken 07.24, så foreløpig gikk det etter planen he he.... Satte av gårde mot Haugesund. Lite trafikk og gode sykle forhold. Fikk opp farten og turen gikk lett og fint innover. Tok det rolig over Karmsundbroa, rolig over Førre Terrasse og rolig opp bakken inne i Våg. Hadde ellers ganske god fart. En tenker gjerne at terrenget inn over er ganske flatt, men når jeg når Fjæra (enden av Åkrafjorden), så har en allerede klatret over 2000 høydemeter. Farten inn til dit var på 30 km/t, akkurat som planlagt, men kanskje litt tyngre enn hva jeg satte pris på. Det var ideelle sykleforhold. Ikke for varmt og vindstille. Nå hadde jeg syklet 110 km når jeg kom til Fjæra. Her begynner de virkelig bratte stigningene. Først opp til Rullestadjuvet, så selve Rullestadjuvet, så kommer "dreperen" E134 opp til Seljestad Skianlegg. I det jeg kom på toppen av Rullestadjuvet, dukket sola fram. Det kjentes fort. Da ble det av med vest, bøff og vind vest. Jeg var ganske flink til å drikke hele veien inn hit etter min standard (1 hel flaske x 0,7 liter vann er bra til å være meg). På veien opp mot Seljestad Skianlegg kjente jeg at det begynte å bli virkelig tungt. Når jeg tok av fra E134 og skulle begynne på Røldalsfjellet møtte jeg den berømte veggen. Den slo meg som en knyttneve mitt i ansiktet. Var så vidt jeg klarte å få pedalene rundt, begynte å kjenne at jeg hadde lyst å sove. Mine 2 følgesvenner på skuldrene var som vanlig i full gang med å diskutere. "Dette kan du bare gi opp, det går ikke" til "kom igjen, du har sykla lengre enn dette før". Jeg karra meg opover noen kilometer til før det sa helt stopp. Holdt på å ta klassikeren "Klikk ut av pedalen og fall over på feil side" trikset, men redda meg selv i siste liten. Satte fra meg sykkelen og sjangla bort til en av kantsteinene langs veien og satte meg. Fant fram nista mi. Her var det bare å få i seg mer mat og drikke, roe ned litt og drikke enda mer. Skulle vel egentlig tro at en som har studert til Hovedfag i Idrett (6 år) skulle kunne litt mer om matinntak og væskebalanse :-O). "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" har vel aldri passet bedre. Dette prosjektet var dødfødt, hva i all verden var det jeg trodde. Selv om Lysebotn gikk bra for 2 uker siden, så er dette noe helt annet. Mens jeg satt der og tenkte over hva jeg holdt på med og nøyt den flotte utsikten. Fikk jeg fylt på vannflaskene mine som var nesten tomme nå. Bestemte meg for å sykle over toppen og ned til Røldal for å spise og drikke litt som egentlig var planen. Satte meg på sykkelen igjen og rullet oppover. Det gikk ikke akkurat med lynets hastighet, men jeg kom da opp. Nylagt asfalt hele veien gjorde det mye lettere å motivere seg. Utforkjøringen ned til Røldal er jo legendarisk. Da våkner 12-åringen i meg igjen og smilet kommer tilbake. Med smilet kommer energien også. Triller inn på bensinstasjonen i Røldal og kjøper meg en boks Cola, Pølse i brød og en kanelbolle. Merker at folk stirrer på meg i det jeg går ut av stasjonen (ser sikkert ut som et levende lik, tenker jeg) Satt meg på utsiden og slappet av mens jeg spiste. Mens jeg satt der, får jeg vite at dem hjemme har startet på bilturen. Det var litt senere enn jeg hadde trodd dem skulle. Ja ja, jeg følte meg litt bedre så jeg satt meg på sykkelen og begynte å sykle igjen. For dem som er kjent i Røldal, så vet en at Røldal er bare et lite hull imellom alle fjellene der oppe. Det betyr at en må opp igjen, så det var rett på an igjen. Bena var fortsatt tunge, men det gikk lettere nå. Hadde forsont meg med at nå sykler jeg bare til jeg blir tatt igjen av familien. En følger E134 til Austmannatunellen, her må en sykle utenfor tunellen. Her stiger det bratt oppover uten en eneste flate helt opp til Svandalsflona tunellen. Denne tunellen kan en faktisk sykle igjennom, men jeg valgte å sykle over denne også. Her også var det ny asfaltert. Når jeg kom på toppen her steg humøret betraktelig. For dem som ikke har vært her før, kan det anbefales. Det er Haukeli fjellet på sitt vakreste. Nå kjente jeg at maten i Røldal virket og energien var på full fart tilbake. Farten økte og milene fløy av gårde. Perfekte forhold, ingen vind og ikke for varmt her oppe på Haukelifjellet. Det gikk radig innover og når jeg kom til Haukeliseter, bestemte jeg meg for å trille innom for å fylle vann på flaskene (klapp på skulderen til meg selv). Satte så av gårde igjen. Nå er det terreng som passer for en litt overvektig trimsyklist. Flatt og slakt nedover helt til Haukeli, som også var neste planlagte matstopp. Nå gikk det riktig så fort og lett. Livet smiler igjen 😊 Framme på Haukeli, kjøpte jeg med en ny boks Cola, en boks Red Bull til å fylle på flaskene og 2 Tacoboller (Er jo fredag…..) he he.... Kjøpte meg en Hobby sjokolade (Dritlei Snickers nå). Nå hadde jeg sykla 250 kilometer, bare 100 km igjen til Notodden....... Så var det denne sykkelhukomelsen da. Helsikke å lang og bratt den stigningen er fra Haukeli og opp til toppen før en sykler ned igjen til Arabygdi, retning Rauland på andre siden. Denne var tung, men taco bollene gjorde susen. Kom inn i en jevn og fin rytme og kom meg over. Nå var det skikkelig varmt, kunne kjenne sola steke. Terrenget langs Totak vannet er bølgende og utrolig flott. Tok mange bilder fra setet mens jeg sykla innover til Rauland. Like før Rauland snakker jeg med familien på mobilen, da er dem ikke så langt bak meg sier dem. Jeg trør på det jeg klarer og får bra fart. Sykler gjennom Rauland og kommer meg helt til Øyfjell før jeg blir tatt igjen av familien. Da er det ca. 75 kilometer igjen.
Sjefsavgjørelsen Jeg tar en sjefsavgjørelse, bena kjentes bare bedre og bedre ut og jeg tror ikke jeg orker å forsøke dette prosjektet en gang til, så jeg bestemte meg for å fortsette videre til Notodden alene. "75 kilometer er jo ikke så lang" tenkte jeg. 15 kilometer senere punkterte jeg. :-O Fikk skifta slange og fylt på rimelig kjapt, satte meg på sykkelen igjen og trødde på. Morsomt terreng fra Øyfjell til Flatdal, for det meste nedover, men noen små knekkere inn i mellom. Bakken opp i Flatdal er jo ganske drøy, men jeg kom meg opp i et helt greit tempo. Nå er temperaturen sunket litt og det er ikke fult så varmt lenger. På toppen av Flatdal starter Tempodraget til Notodden SK. Ned her har jeg syklet mange ganger i stort tempo. Så da ble det slik nå også. Banka på det jeg klarte, lå rundt 60 km/t bortover/nedover mot Hjartdal. Veldig smart........ Når jeg kom til Hjartdal, var det helt tomt. 40 kilometer igjen. Herregud å lange de 40 kilometerne var. Nå var det bare å mobilisere for å klare å komme fram. Bare den minste veimerking i asfalten kjentes ut et fjell. Kom meg omsider til Notodden, svippet innom Sparbutikken og kjøpte (som vanlig) 4 bokser med cola. Satte meg på sykkelen og sykla opp til Tommy og Gudrun som vi skulle bo hos. Dem bodde jo selvfølgelig opp en liten kneik med 12 % stigning. Det tror jeg kanskje var den verste bakken til tross for sine lusne 30 meter på hele turen😊. Trilla inn på tunet klokken 21.30. Der stod Tommy med en deilig Hamburger som jeg sikkert brukte over en 1/2 time å spise opp. Var ganske tom og sliten nå. Oppsummering 348 kilometer og 5.031 høydemeter var nå unnagjort. Det hadde jeg ikke trodd når jeg lå i grøftekanten på Røldalsfjellet for en del timer siden. Hadde riktig nok en liten drøm om å klare det på under 13 timer, men det ble med drømmen. Smellen i Røldal kosta meg minst 60-70 minutter. Total sykkel tid ble på 12:59:31 med en snitt fart på ca. 27 km/t. "Da blir det vel ikke noe Helteritt tur på deg i morgen?" spurte Tommy (Nye 120 kilometer med 2300 høydemeter). "Joda vi må jo prøve å få til det også" svarte jeg. Nok et strålende eksempel på manglende selvinnsikt. Det ble en tur for glemselen :-O :-O… he he… Det å sykle så langt er mer en mental prøvelse enn en fysisk prøvelse for meg, tenker jeg. Det er en emosjonell berg og dalbane når en er på sykkelen så lenge. En har oppturer og nedturer. En må hele tiden jobbe med seg selv, sette seg små delmål hele veien. En kan jo spørre seg om jeg har en skrue løs eller en form for masochistiske lidelse, når en gang på gang hopper på disse "syke" prosjektene. 😊 Eller der det bare 50-års krisa som nærmer seg!!!!!! He he…. Nå som det er gjort, har en allerede glemt hvor ille det var. Hva blir neste prosjekt tro? Lenge leve Syklisthukommelsen (Les: Gullfisk :-)) God sommer til dere alle!
0 Comments
Leave a Reply. |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |