Click here tRittrapport Dette blir min første rittrapport, blitt inspirert av Rune Vidar. Så får dere bare bære over med innholdet og evt. skrivefeil. Jotunheimen Rundt - Moren over alle sykkelritt i Norge J Dette rittet har jeg tenkt på i flere år, et ritt jeg liksom bare måtte ha på sykkel CV’n min. Helt siden jeg hørte om rittet fra mine gode sykkelvenner Sigmund og Gary fra Notodden har jeg villet syklet dette. Slet med å motivere meg til å trene i fjor, så i år måtte jeg finne meg et mål, så jeg bestemte meg for å enten sykle Jotunheimen rundt, eller så skulle jeg delta på Full IronMan :-O Påmeldinga åpnet 1. desember klokken 12.00, jeg satt klar da og klarte ”heldigvis” å få plass. I ettertid har jeg fått vite at det ble fult på bare noen timer. Det er bare 680 plasser tilgjengeling og mange som ikkje fikk plass. Dvs. altså si at det er fleire enn 680 gærninger/tullinger som ønsker å sykle 430 kilometer og ca. 5000 høydemetere i det som veldig ofte er regn, sludd og ufyselige forhold. Har lenge sagt at vi som holder på med sykling, ikkje er helt som vi bør være ;-) ”Lenge leve korttidshukommelsen” Da jeg fikk bekreftet at jeg fikk plass noen dager senere, var planen klar. Nå skulle vi få satt i gang litt systematisk trening igjen….. trodde jeg. Desember gikk altfor fort. Så kom jula, så kom trenerkurs, håndbaltreninger og kamper, styreverv og Hårfagrerittet ”litt i veien”. Ja ja, da får vi investere litt i en ny sykkelrulle, siden den jeg allerede hadde, ikke motiverte meg til å trene. Det ble ikke så veldig mye bedre med denne heller nei, men noen økter fikk jeg jo syklet. Heldigvis hadde jeg fått meldt meg på den årlige Mallorca turen med Notodden SK. Her fikk jeg pressa gjennom 100+ km på 7 dager. Jeg hadde en kjempeuke der nede, med helt utrolig gode ben, sykla frå alle både på flatene og i bakken… he he…. Trenger jo ikke å trene begynte kanskje å snike seg litt inn…(Overskuddsfenomen??) Etter hjemturen frå Mallorca 8. april, ble jeg nok en gang grepet av hverdagen og tiden fram til 30. juni gikk så altfor fort. Alle helgene jeg hadde tenkt at, NÅ skal jeg få meg en tur forsvant i et eller annet enn sykling. Så lørdagen før fikk eg meg en langtur på 255 km inn til Seljestad og hjem igjen. Det ble en lang og tung tur. Måtte ha 2 stopp for påfyll av mat og energi for å komme meg hjem. Med bare 1 uke til start begynte jeg virkelig å kjenne på en nervøsitet jeg ikkje kan huske jeg har hatt før et sykkelritt noen gang. Hvordan ville Jotunheimen Rundt gå? Herregud jeg har jo ikkje hatt mer enn 9 turer og 782 km på Raceren etter påsken før Jotunheimen, Norges hardeste landeveisritt. Dette kunne jo ikke gå bra. Men sta og stolt som jeg er.. og jeg hadde jo sagt til alle at jeg skulle sykle, så det var ikke noe alternativ å trekke seg. Værmeldingene ble bare bedre og bedre. Ja ja kunne nå få en fin tur i finværet om ikke annet.. Rittplanen: 1. Begynne forsiktig, men prøve å henge med til Fagernes. Kjøre så billig som mulig. 2. Ha første depot på Fagernes med armer, knær, lange hansker og sjokolade og cola 3. Ha mitt andre depot på Lom for å evt. Skifte bukse, trøye, cola, favoritt godterier og påfyll av sjokolade 4. Har alltid som mål og være over midten av tabellen både totalt og aldersgruppe 5. Hadde et lite håp om å komme rett under 16 timer o edit. Rittdagen: Dagen begynte med at jeg hadde tatt fri frå jobb og stod opp og pakket bilen klokken 08.30. Hele familien og jeg kom oss av gårde klokken 10.00. Stoppet og luftet hunden på Voss og fikk oss noe å spise. Kom oss til Lærdal ca. klokken 15.30. Der fikk jeg hentet startnummer, byttet start gruppe frå + 16 timer til - 16 timer. Det gjorde eg kun fordi at eg hørte at det var over 250 påmeldte i den gruppen, så da tenkte eg at eg må jo klare å følgje de siste her. Fikset så lys og startnummer på sykkelen og trøyen. Fikk handla inn masse sjokolade og godterier som jeg jo alltid gjør før og under rittene mine. Planen var å få sovet litt på rommet som familien skulle bo på mens jeg syklet natta igjennom. Det vi ikkje viste var at det var en eller annen Jorpotet Festival med masse fulle ungdommer og et rom utan ventilasjon og 30 grader. Ble ikkje så mye søvn kan du si….. Så jeg stod opp gjorde de siste forberedelsene på sykkelen, luft, barer, powerbank til GPS, verktøy, slanger og lignende. Etterpå satte jeg meg ut på trappa meSolrun og kikket på alle de andre festivaldeltagerne og syklisten som virret rundt i en komisk miks. Nervøse syklister og fulle festivaldeltagere var et morsomt syn. Selv gikk jeg vel på ramma sikkert 5-6 ganger. Som nevnt tidligere og det same sa min sambo. Ikke sett meg så nervøs før et ritt noen gang. Følte meg uggen og ikkje noe matlyst, følte eg måtte på do hele tiden. Klokken 20.45 satte jeg meg på sykkelen og trødde litt rundt omkring i gatene i Lærdal sentrum for å se om det gikk over. Plutselig var klokken 21.05 og starten skulle gå om 5 minutter. Da var det bare å stille opp, Normalt stiller jeg meg alltid helt først, men i dag valgte jeg å stille meg litt lenger bak, men ikkje for langt bak. Konkurranseinstinktet i meg ville ha meg lenger forover J 21.10 og starten var i gang. Det gikk mye fortere ut fra start enn hva jeg hadde sett for meg, hadde jo lest litt på forhånd om hva som var lurt osv.. Bånn gass frå start var ikke på den listen….. Var en del cowboyer der som syklet i full bredde av veien, noen som igjen førte til at hver gang vi møtte bil ble det mye bremsing og hoiing og nesten krasjer, etterfult av trekkspill med bånn gass. Sånn gikk de første 2 timene :-O Frank Løke (Les tidligere landslagspiller i håndball) hadde tydeligvis vært stor i kjeften igjen så han deltok i rittet kun iført boratkostyme og reinsdyrbøye på hodet. Au…tenkte eg. etter å ha ligget bak den bleike rompa hans i 10 minutter tenkte jeg at jeg måtte komme meg lenger fram. Bena kjentes helt ok ut, hadde ikkje vært så mye stigning enda. Så kom vi til første fjellovergang, Filefjell, i det vi skulle til å starte på det traff jeg 3 Stordinger frå Stord SK (Remi og 2 andre jeg ikkje kjente) Ble sittende sammen med dem å prate en stund mens vi sakte men sikkert begynte å stige oppover. Plutselig satte gruppen foran fart og jeg tenkte meg ikkje om, så jeg hang meg på. Stord gutta forsvant og dem så jeg ikke igjen. Dette var en gruppe på 50-60 mann som satte fart oppover, det gikk fortere og fortere. Hvor lenge tørr jeg dette tenkte jeg, vi hadde jo ikke syklet 100 km engang. Men jeg fant en stor og sterk Rye rytter rygg og bet meg fast. Hver gang fronten støta så tetta Rye mannen luka. Tiden gikk og vi klatret og klatert. Jøss jeg henger jo med, når kommer smellen? Dette kommer jeg til å angre på var blant tankene som gikk igjennom hodet mitt. Før jeg viste ordet av det satt jeg i tett og var første rytter på topen av Filefjellet (Da satt jeg bare og lo for meg sjølv, for en idiot jeg har vært, alle andre har jo helt sikkert spart på kreftene og jeg har brukt opp alle mine?) Frå toppen av Filefjellet er det nesten bare nedover og lett terreng til Fagernes. Underveis var det rolige deler der folk pisset og spiste. Jeg turte selvfølgelig ikke å stoppe for å pisse, da ville jeg aldri ta dem igjen. Så jeg fortsatte heller å være pissa trengt til vi kom til Fagernes matstasjon. Inn de siste km mot Fagernes var jeg ganske sliten og hang stort sett på halen. Fagernes 150 km – her var det obligatorisk 3 minutter stop for oss som var i teten (ca. 50-60 personer) Endelig skulle jeg få pisse….. Men herre min å lenge jeg stod å pissa og pissa og pissa……. Feltet begynte å bevege seg da eg var ferdig og jeg måtte ha med meg litt løse knær og armer (jakka lot jeg være å ta på, kjentes bra ut der og da) og sjokolade jeg hadde lagret på matstasjonen + at jeg måtte jo få i meg noe mat. Maten spiste jeg fra setet på sykkelen, men da var hele feltet mitt reist og jeg ble sittende der alene. Kjente at pausen hadde gjort godt, bena var klare igjen, så jeg bestemte meg for å bare sette fart og la det stå til. Frå Fagernes stiger det jevnt og trutt oppover mot Beitostølen, klarte å holde grei fart, tok igjen en del syklister, men det var stort sett syklister som hadde begynt klokken 18.00 og hadde et helt annet tempo enn hva jeg hadde, så lite hjelp å få underveis her. På Beitostølen fikk jeg meg et glass cola og 1 skive med spekemat, samt 2 never med spekepølser før det bar videre. På veien opp mot toppen av Valdresflya der en kunne se at lyset begynte å komme i horisonten fikk jeg selvfølgelig en sigepunktering. Skifte slange med blåfrosne fingre er jo alltid en høydare. Klarte selvfølgelig å blåse bort første gasspatron, heldigvis har jeg som regel alltid med meg 2, så fikk ordnet det. Heldig vis var det mange som hadde følgebiler med seg her oppe, så jeg snek meg til å spørre om jeg kunne få låne en pumpe. Dem pumpa det opp og ga meg samtidig en boks med noe energidrikk (Herregud å god den var der og da, føltes som om kroppen bare skjøt fart igjen og jeg var i gang igjen.) Tidligere på dagen hadde dem justert værmeldingen og sa at temperaturen skulle stige fra 2 grader til 4 grader på natta over Valdresflya. DET VAR FEIL!!! Temperaturen falt ned i minus 5-6 grader. Det ble så kaldt at jeg ikke lenger kjente fingrene mine, men her var det bare å holde i gang for å holde varmen. Når jeg endelig kom til neste matstasjon, Randsverk på andre siden av Valdresflya, var jeg så bånnfrossen at det var så vidt jeg kom av sykkelen utan å ramle. Orket ikke spise, men løp inn på toalettet som var der. Der inne var det sikkert 30 mann som stod tett i tett og hadde håndfønerene på konstant for å få varmen i rommet. Jeg ble stående der i ca. 20 minutter før jeg fant ut at jeg må bare komme meg videre. Fingerene var blitt bedre, men de første meteren på sykkelen rista jeg så fælt at jeg trodde jeg skulle kjøre av veien. ”Heldigvis” ble det noen flere stigninger med en gang så en fikk fort opp varmen og bena begynte å fungere igjen. Var det en ting jeg vite at jeg måtte passe på på denne turen, så var det å spise og drikke nok for ellers ville jeg gå på en smell. Trodde jeg var blitt flinkere, men……. Kjente at jeg ble trøttere og trøttere mellom klokken 05.00 – 06.30 i et øyeblikk sovnet jeg og rykka til i styret. :-O Det er ulempen med å sykle så lenge alene, en begynner å kjede seg litt og blir ukonsentrert. Etter denne vekkeren tvangsforet jeg meg selv med flere sjokolader og kom meg til slutt til matstasjonen i Lom. Her hadde dem lagt matstasjonen et godt stykke unna traseen, så det ble en god omvei for oss som valgte å stoppe her. På Lom hadde jeg planlagt min andre stop. Så her fikk jeg bunkret opp med godterier (sure padder og lakris), drakk en boks cola, gikk inn og fikk en skål med kjøttsuppe.
Da var det Sognefjellet som stod for tur, den bratteste og høyeste fjellovergeangen på turen. Den som alle snakker om at er den verste. Bena kjentes fortsatt bra ut, så jeg satte av gårde igen, fortsatt alene. Dem eg tok igjen dro jeg bare rett forbi. Det ble brattere og brattere, men klarte å holde en fin rytme oppover. Utsikten og terrenget her er det som var høydepunktet for meg på turen, det gav meg også energi. Sola begynte å varme og temperaturen steg. Vel oppe ventet de berømte vafflene – Mmmmmm det var godt, tok meg samtid tid til en 3. og siste pissepause før det bar videre. Herfra og ned til Sognefjorden. Utforkjøringa (10 km) var helt sinnsyk, men jeg klarte å disiplinere meg til å kjøre noen lunde fornuftig. Veibanen var full av telehiv og sprekker så det ristet og slo i sykkelen hele tiden. I tillegg trakk dem fra 15 minutter på utforkjøringa for at dem ikkje ville ha noen villmanns kjøring ned Sognefjellet (VELDIG LURT). I bunnen av bakken stoppet jeg og tok av meg de løse knærne og satte av gårde. Tok igjen 2 gutter som så ut til å kjøre bra, jeg hang meg på og vi bytta på å dra, men etter min 2. føring sa dem ”Bare kjør du” J Så da økte jeg farten igjen og kruset ut Songefjorden i ca, 35 km/t i snitt i ca, 40 km. Her må jeg innrømme at jeg satt og lo for meg selv og tenkte på at dette skal ikke gå an, så lite jeg har vært på sykkelen i våres. Begynte å synge og nynne litt for meg selv og begynte å fantasere litt om hvilken tid jeg faktisk kunne klare å få. Så var det det med å ta gledene på forskudd. Jeg hadde studert løypeprofilen på forhånd og så at det var en ”kneik” til mot slutten, så jeg forberedte meg på den. Kneika kom, og den var jo ingenting tenkte jeg og fortsatte å holde farten oppe. Det jeg ikke viste var at kneika som stod i profilen kom NÅ!, den første var bare en ”hump” i veien. Det var en skikkelig smell i trynet. Bakken tok jo aldri slutt, begynte å få litt negative tanker når jeg så at snittfarten min sank fra 31,1 km/t til rett under 30. Dette var den mentalt tyngste bakken i hele rittet. På toppen ble jeg tatt igjen av 2 andre, så jeg hang meg på dem de siste 12 km ned og inn til mål i Sogndal. Når jeg endelig kom til mål i Sogndal i strålende sol og herlig temperatur, fikk servert klem fra hele familien inkludert hunden min og attpåtil fikk min boks med cola og hamburger kunne jeg kjenne at jeg var skikkelig sliten, men samtidig utrolig stolt over hva jeg hadde gjort. Dette hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle klare så ”lett”. Hadde innerst inne et lite mål om å klare det på under 16 timer. Det mente jeg skulle være greit med normale forberedelser, men egentlig ikke med min. Sa jo litt på fleip før jeg reiste oppover at jeg håper litt at jeg ”får en på tryne” sånn at jeg ser at jeg må skjerpe meg med treningen. Men nå ender jeg vel opp med å si at trening er overvurdert J Jeg kan uansett krysse av dette på sykkel CV’n min. Velkommen etter mine sykkelvenner i CKH og NSK. Fakta: Offisiell tid 15:13 Garmin/Strava (14:24) Snittfart på 29,8 km/t Plassering: 39. plass i alderen 40-49 og 74. plass Over All. Hilsen Dieselmotoren frå Kopervik
0 Comments
Leave a Reply. |
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |